Det er jo bare å adoptere...

Anniken Huitfelt har igjen satt fokus på hvordan samfunnet og enkeltpersoner behandler ufrivillig barnløse. I kronikken Hvorfor har du ikke barn? reflekterer Anniken over dette og presentere gode løsninger som flere bør lytte til.

Hvorvidt det er en menneskerett å få barn har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. Anniken konkluderer i kronikken helt riktig med at det er en menneskerett å få lov til å ønske seg barn. Ønskene og håpene våre kan ingen ta fra oss, men folk kan komme med vanskelige og ubehagelige spørsmål. Anniken spør: "Hva er det som gjør oss så lite hensynsfulle overfor de som har vanskeligheter med å få barn?" Jeg har skrevet om folks holdninger også før, i dette blogginnlegget.Generelt har vi erfart at barnløse er "fritt vilt" når det gjelder å stille nærgående og personlige spørsmål. Jeg opplevde nylig at en bekjent som stolt annonserte at de skulle ha barn fikk slengt den "morsomme" kommentaren: "Jøss, dette timet dere ikke særlig godt med barnehageopptaket..." Hvorpå den stolte kommende faren gråtkvalt bekjenner at de har ikke hatt muligheten til å time noe som helst, og har holdt på en god stund for i det hele tatt å klare å komme i lykkelige omstendigheter. Den tankeløse kommentaren kom i dette tilfellet fra et svært sosialt oppegående menneske. Dette er et eksempel på hvor sårt temaet barnløshet kan være, selv om det ikke menes sårende av dem som kommer med kommentarer eller spørsmål.

I tillegg til å vise en god forståelse for ufrivillig barnløses situasjon, lanserer Anniken flere gode løsninger som bør prøves ut. Å gjøre den norske behandlingstiden kortere er et godt tiltak. Men for de fleste av oss er det ikke her den lengste ventetiden finner sted. Proppen innfinner seg ofte etter at søknaden er sendt til utlandet. For oss satt denne proppen så tett at vi faktisk endte med å bytte land. Men problemet med lengre ventetider er felles for alle land norske adopsjonsmyndigheter samarbeider med. Det store adopsjonslandet har i mange år vært Kina, og for få år siden tok det maks et par år å få barn fra Kina. Nå har ventetiden tippet seks år fra søknaden registreres i landet. Flertallet av barna som kom til Norge fra Kina i 2011 kom gjennom det såkalte 72-timers programmet. Gjennom dette programmet kan de som allerede er godkjent gå utenom køen og adoptere barn med særskilte helseproblemer, også kalt Special Needs-children. At barna har helseproblemer er en trend for mange land. Gjennomsnittsalderen på adoptivbarn som kommer til Norge øker også. Statistikken viser at stadig flere barn som adopteres av norske par er barn med spesielle helseutfordringer eller eldre barn. De "små og friske" barna adopteres bort innenlands i de ulike landene.

Det er overhodet ikke noe galt med dette. Norske par som kommer gjennom det nåløyet det faktisk er å bli godkjent som adoptivforeldre, er stort sett både skikket og ressurssterke nok til å ta på seg slike utfordringer. Statistikken rokker imidlertid ved den mye brukte frasen "Det er jo bare å adoptere"... Å adoptere et barn er for det første ikke "bare" i våre dager. Det krever at man er grundig gjennomtenkt og reflektert i forhold til alle mulige utfordringer, takler mange slitsomme prosesser, diverse runder med offentlige kontorer og papirmøller, grundig gransking av privat- og følelsesliv og ikke minst den uutholdelige ventetiden. For å nevne noe. I tillegg til at man selvsagt må ha fast jobb, stabil og god økonomi, være gift og ikke ha store helseproblemer. Men det skulle vel bare mangle. Å få et papir fra den norske stat på at du er godt foreldremateriale skal ikke være enkelt. "Bare" er det imidlertid ikke.

De fleste som bruker frasen "det er jo bare å adoptere" tror også at det er slik at man nærmest kan bestille en fersk og frisk baby fra et hvilket som helst land med mange fattige barn. Jeg har sluttet å la meg forundre over all uvitenheten som florerer blant folk som ikke kjenner til adopsjonsverdenen. Skråsikkerheten derimot... Men jeg må jo bekjenne at vi tenkte litt slik selv da vi startet prosessen for flere år siden. Vi var fullt ut innstilt på å få et barn som var så lite som mulig, slik at vi kunne følge utviklingen til barnet mest mulig fra starten. Og vi hadde heldigvis ingen anelse om det mylderet av ulike land og regelverk vi måtte lære om og forholde oss til for å ta kvalifiserte valg, eller at vi til slutt skulle stå igjen med forbløffende få land å faktisk kunne velge mellom. Eller at prosessen i disse landene skulle gå så inni hampen tregt.

Nå er vi heldigvis i den situasjonen at vi har papirene våre i et land der ting går forholdsvis raskt for tiden. Vi har også beveget oss vekk fra det stadiet der det eneste saliggjørende er en liten baby med lite livserfaring. Mange samtaler, mye refleksjon, lesing og modning har gjort oss sikre på at vi vil elske en femåring like mye som en ettåring. Vi tar imot det barnet vi en dag får med uendelig takknemlighet, uansett alder, kjønn, utseende eller helseproblemer. Dessverre til stor forundring fra mange av de som tror det "bare" er å adoptere. "Dere kan vel i det minste kreve å få et friskt barn?" " Kan dere virkelig ikke ønske et bestemt kjønn?" "Dere vil vel helst ha en baby, kan dere ikke bare be om det?" Når folk slenger på en kommentar om at vi jo tross alt betaler så mye penger at vi vel må kunne stille noen krav, går jeg i svart.

Annikens tiltak er gode. Det som trengs i tillegg er flere tiltak for å få ned ventetiden fra man er godkjent i Norge til man faktisk kan hente barnet sitt. Jeg tilhører ikke de som mener at alt automatisk vil bli bedre hvis man overfører adopsjonsforeningenes jobb til staten og BUF-etat. Vi har samarbeidet med to flotte adopsjonsforeninger, og lært at det som virkelig driver dem som jobber der er ekte engasjement for adopsjon, barn og foreldre. Adopsjonsforeningene sitter på viktig kompetanse, erfaring og kontakter. Med mer ressurser vil jeg tro og håpe at disse foreningene kan utvide samarbeidet til å gjelde flere land. Men for all del, dersom BUF-etat kan gjøre denne jobben bedre har jeg ikke noe prinsippielt imot en slik omlegging. Jeg er bare ikke overbevist om akkurat det. Uansett, det viktigste er at man tør å satse - mer ressurser må brukes på å skaffe flere samarbeidsland og eventuelt flere samarbeidspartnere i de landene vi allerede samarbeider med. Og om lyse hoder kan komme opp med flere gode forslag til å få ned ventetiden er det fritt fram! Hovedsaken er at det tas grep for å sikre at flere ufrivillig barnløse kan motta sine ønskebarn, enten de kommer med storken eller med fly:-)

Sorgen og gleden

"Sorgen og gleden de vandrer tilhope, lykke og ulykke gange på rad". Dette er første strofe i salmen jeg valgte ut til min kjære pappas begravelse i forrige uke. For nå har det skjedd, det jeg har gått og hatt vondt i magen av redsel for i snart to år. Pappa døde så altfor ung, før han rakk å bli bestefar.

Å vente på døden og samtidig vente på livet. Det er det jeg har gjort i disse to årene. Håpet og håpet at det siste skulle skje først, at vi skulle få barn og at pappa skulle rekke å få møte barnet, få oppleve å bli bestefar - det han gledet seg så voldsomt til. Og selvsagt at barnet vårt skulle lære seg å kjenne den fantastiske bestefaren sin. Slik gikk det altså ikke. Sorgen kom før gleden, og akkurat nå er smerten over det nesten ikke til å holde ut. Etter disse ambivalente og følelsesladede årene har jeg imidlertid lært at jeg ikke kan styre rekkefølgen på det jeg venter på. Begivenhetenes orden viste seg å være utenfor min kontroll.

Det betyr ikke at jeg ikke har prøvd. Vi har valgt land ut fra kortest mulig beregnet ventetid, byttet land da dette viste seg å ikke holde stikk, og ordnet og styrt det vi har kunnet for at barnet -og barnebarnet- skulle komme så raskt som mulig. Hele tiden har jeg hatt en frykt i bakhodet for at det kanskje ikke ville skje raskt nok. At barnet vårt kanskje ikke ville rekke fram tidsnok til å få møte noen av sine bestefedre. Slik ble det desverre.

Det å være ufrivillig barnløs gjennom mange år handler, i alle fall for min del, til en viss grad om å føle seg utilstrekkelig. Om å ikke kunne levere det som forventes, verken av meg selv eller omgivelsene. Den dårlige samvittigheten følger med på lasset som en trassig følgesvenn. Selv om jeg vet at dette er destruktive og nytteløse følelser, klarer jeg ikke å riste dem av meg. De gnager meg opp innvendig, og skyver brutalt til side all fornuft og rasjonalitet. Nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne la pappa få bli bestefar. Hvorfor kan jeg ikke føde barn slik som de fleste andre kvinner? Hvorfor startet vi ikke prosessen med å få barn for ti år siden? Hvorfor, hvorfor, hvorfor...??? De lange tunge nettene gir ingen svar, og jeg vet innerst inne at dette ikke er noe jeg kan rå over. Det jeg vet er at pappa ville blitt en fantastisk bestefar, og at han aldri kommer til å bli det. Sorgen over det er stor nok alene, om ikke den dårlige samvittigheten skal trenge seg på...  

Det jeg i alle fall fikk lovet pappa før han døde, var at vårt kommende barn skal få vite alt om bestefaren det aldri fikk møte. Om begge bestefedrene, både han som døde for to uker siden, og han som døde for femten år siden av den samme ondskapsfulle sykdommen. De skal få leve videre gjennom våre erindringer, og vi skal fortelle og minnes. Selv om barnet ikke blir av deres gener, skal det beste av dem føres videre og leve videre gjennom oss og vårt barn. De skal ikke glemmes.

Salmen sier at sorgen og gleden henger tett sammen, og at den ene gjerne avløser den andre. Da håper jeg at gleden snart kommer for vår del. Det er på tide nå.

Barn i år?

Her ventes det. Det skjer så mye annet i livet for tiden at det ikke har blitt mye tid til å skrive blogg, og dessuten skjer det lite på adopsjonsfronten uansett. Det ventes.

Vi er fortsatt spente på hva skiftet av land innebærer. Som tidligere nevnt har Ungarn ingen systematisk kø, slik at ventetiden varierer veldig fra tilfelle til tilfelle, og er umulig å spå. Noen holdepunkter har vi imidlertid. Heldigvis. For i det siste har tilstrømningen av norske adoptanter til Ungarn blitt så stor at ventetidene er spådd å øke kraftig. I februar kom det opp på Inoradopts hjemmesider at ventetiden for de som enda ikke var godkjent av Bufetat og var nye søkere, kunne komme helt opp i 2-3 år. Stort spørsmålstegn over hodet mitt!! For hvordan kan de si at det samme ikke vil gjelde for oss som allerede har papirer i Ungarn, dersom det ikke er noen kø??? Det ville vært utgjort typisk hvis vi bytter land for så å oppleve at ventetiden tredobles i det nye landet også. Hvor mye dårlig karma er det mulig å ha egentlig…?

Løsningen ble en telefon. Denne gangen var det min kjære mann som tok opp røret og ringte Inoradopt. Og vi ble beroliget igjen. For det er nemlig ikke slik at Ungarn tildeler barn FULLSTENDIG uten tanke på hvor lenge søkerne har ventet. Fremgangsmåten er som følger: Når et barn frigjøres for adopsjon i et av Ungarns 19 fylker, sender de sentrale adopsjonsmyndighetene ut fire-fem søknader som blir vurdert som passende for dette barnet. Med mindre noen er en helt opplagt match med de opplysningene de har mottatt om barnet, velges disse stort sett blant de søknadene som har ventet lengst. Barnevernsmyndighetene i det fylket barnet tilhører vurderer hvem av disse foreldreparene som passer best til barnet. De vurderer ut fra interesser – for eksempel kan aktivt barn bety at man bør finne aktive foreldre. De vurderer ut fra alder, egnethet og til og med utseende. Hvis det derimot ikke er noen av de tilsendte fire-fem søknadene som utpeker seg og passer bedre til barnet enn de andre, så kommer ventetiden inn i bildet. Da velges den søknaden som har lagt lengst i Ungarn.

Derfor kan de altså si at vi som allerede har papirer i Ungarn kan forholde oss til de tidligere ventetidene vi har fått oppgitt, og ikke de som oppgis for nye søkere. Og vi fikk vite mer! Per dags dato (midten av februar) er det 16 norske par som har søknaden sin i Ungarn. I fjor var det 10 ungarske barn som ble adoptert bort til Norge. Ut fra dette tør jeg si at det faktisk er en god sjanse for at vi kan få barn i løpet av året! Juhuu!! 

Nå er det sagt. Jeg angrer umiddelbart. Jeg er av typen som nekter min mann å si på motorveien ting som: ”nå flyter trafikken bra”, av frykt for at skjebnen øyeblikkelig skal slå ned på uttalelsen og lage skikkelig trafikk-kork rundt neste sving… Og nå frykter jeg at samme skjebne skal hånle av meg og på magisk vis la søknaden vår bli omsluttet av usynlighetskappen til Harry Potter, og bli liggende urørt i Ungarn de neste fem årene. Grotesk. Det er til å få mareritt av. Jeg har faktisk jevnlig drømmer om natta som omhandler meg og små barn, og noen av dem er mareritt. Jeg har foreløpig ikke drømt at jeg står der med kritthvitt hår og rullator i barnets konfirmasjon, men det kommer nok en vakker natt. Men skitt au. Det må være lov å være optimist sånn bittelitt innimellom en sjelden gang iblant selv om man står i adopsjonskø…

Barn før jul, det hadde vært fint det! Da kan jeg sende ut julekort til alle i hele verden, av oss og barn med nisseluer… Tror jeg skal prøve å drømme om det i nattJ

Venteapen venter og venter...

Venteapen ble kjøpt for en god stund siden, og symboliserer veldig mye forskjellig. Den er symbolet på at hentereisen faktisk skal finne sted en gang i framtida. Den er også et symbol på at vi snart skal få bli en familie, på hendelser som har ligget så langt inn i framtida at jeg knapt har turt å håpe på at de en dag vil skje. Men Venteapen sitter der så klar og forventningsfull – og symboliserer mest av alt HÅPET!

Så når Venteapen sitter smilende på den lille grønne krakken i vårt nyoppussede barnerom i gult og grønt, kan jeg ikke annet enn å føle et forventningsfullt lite gys når jeg kikker bort på den… For det Venteapen venter på, er at hentereisen skal begynne. Da skal jeg, min mann og Venteapen reise sammen til Ungarn for å møte vårt nye familiemedlem. Og både min mann og jeg har lovet å ikke bli sure eller føle oss forbigått om den barnet først knytter seg til er Venteapen. Det er faktisk en del av Venteapens misjon... Vi har ikke gitt den noe annet navn enn Venteapen, og det er jo temmelig kjønnsnøytralt. Håpet er at barnet vårt skal knytte apen til sitt bryst og gi det nye kosedyret både navn, kjønn og muligens også personlighet. Den tryggheten et kosedyr kan gi i møte med mye nytt og ukjent skal ikke undervurderes.

Det er en merkelig tid nå. Først var det julen – barnas høytid. Ikke mindre enn tolv av julekortene som ramlet ned i postkassa vår hadde bilder av de nydeligste, morsomste, søteste barn man kan tenke seg, både med og uten nisseluer. Jeg har smilt og sukket og snufset en del over de postkortene, og gledet meg til vi kan sende ut slike selv…. Forresten – et av ”våre” barn sendte et hyggelig kort med bilde av seg selv til sine fjernadoptivforeldre (er det i det hele tatt et ord??)

Lille Rajesh fra India, som den første gangen vi fikk bilder av ham var blek og liten og tynn, tydelig underernært og ikke hadde skyggen av smil på leppene. Det har alltid vært gledessmil og litt tårer når vi har mottatt de årlige julebildene fra SOS-barnebyen, og fått se at gutten ”vår” stadig vokser seg sterkere, lykkeligere, har fått farge i kinnene og et lurt smil. Nå er han på vei til å bli en flott og veltrent tenåring, og har fotball som sin store lidenskap, til "pappa"s fornøyelse. Gjennom de syv årene vi har vært faddere for Rajesh har vi fått følge utviklingen hans, om enn ikke på nært hold, og det har vært en glede.

Dette er et barn vi har fulgt fra den andre siden av jorden. Vi har fått fire årlige rapporter, samt bilde til jul. Ingen mulighet for toveis kommunikasjon. Allikevel har vi klart å engasjere oss i dette barnet. Vi blir oppriktig glade og stolte når vi får vite at han gjør det godt i matte, i sport og er en morsom og tillitsfull gutt, som gjerne passer på de yngre barna. Vi føler oss som stolte foreldre, enda vi ikke har gjort noe for å bidra til hans utvikling til et flott menneske utover å sende en fast sum penger hver måned. Hvor stolte og engasjerte foreldre vil vi ikke bli når vi får et barn hit til Norge som blir bare vårt, og som vi skal få muligheten til å oppdra! Et barn vi skal være ordentlige foreldre til, et barn som faktisk skal bo sammen med oss og utvikle vårt liv, akkurat som vi skal utvikle barnets liv. Fantastisk!

Ellers har det gått en stund siden sist jeg blogget, av ulike årsaker. Det har skjedd lite på adopsjonsfronten, annet enn at vi har fått "den store hvite konvolutten" fra Inoradopt med mye god og nyttig informasjon. Som en morsom ekstragave lå det oppi en liten pose ungarsk paprikakrydder samt et hefte med ungarske oppskrifter. Såååå søtt og omtenksomt, syntes jeg, og felte (igjen) noen små tårer – emosjonelt gravid som jeg jo faktisk er…

Noe annet som er nytt, er at statistikken på ankomne barn til Norge i 2011 har kommet. Det kom ti barn fra Ungarn, og hele syv av dem var gutter. Et lite sjokk! Nå er det jo ikke sånn at vi har noen preferanse i forhold til kjønn, vi er overlykkelige for det vi får. Men det er noe med de bildene som dannes oppe i hodet da… Fra det barnehjemmet vi var tilknyttet i India inntil vi skiftet land, kom det nesten bare små jenter. Jeg har derfor det siste året sett for meg vårt barn som en nusselig liten prinsesse på et par år. Nå skiftet bildet umiddelbart form oppe i hodet etter at jeg leste statistikken – og den som nå tittet fram var en rampegutt på tre fire år… Med glimt i øyet, kunne min mann fortelle fra sitt eget hode. Jada, selvsagt med glimt i øyet, og det vakreste småkrøllete sigøynersvarte hår man kan tenke seg. Akkurat like mye vårt barn som den lille indiske prinsessen ville vært! Sukk, det er bra vi kan drømme og fantasere. Uten drømmer tror jeg håpet sakte ville blitt svakere, etter hvert som tiden går. Drømmen og fantasien holder HÅPET i live! Og det trenger vi nå...
 

Fra billedpresentasjonen til Ungarn: Jeg prøver å framstå som en koselig, eventyrlesende mamma - og Venteapen følger spent med:-)



PS: Jeg tror faktisk jeg nå også har svart på den lille cliffhangeren fra forrige blogg:-) Kommer en ordentlig oppfølger til den bloggen senere...

What’s new?

Nå har vi fått beskjed om at papirene våre er ferdig oversatt og sendes ned til Ungarn i neste uke!! Jippi – vi er i en kø igjen! Eller egentlig er det enda bedre enn som så. Vi er ikke i en kø, men i et system. Vårt nye adopsjonsland Ungarn opererer nemlig ikke med en kø i tradisjonell forstand. Vår søknad vil fra neste uke bli vurdert opp mot alle barn som trenger og er klargjort for adopsjon, på lik linje med andre adoptivsøkere som har papirene sine i dette landet. Barn matches mot foreldre, uavhengig av om man har hatt papirene i landet et år, eller en måned. Man ser på alder, interesser, egenskaper og til og med utseende. Så kobles barn og foreldre sammen, og de heldige får en forespørsel.

Det vil si at fra om et par ukers tid, når våre papirer er i Ungarn, kan alt skje nårsomhelst! Det fantastiske med dette er at siden den store telefonen kan komme anytime, er det ingen vits i å skru følelsene ned på lunken temperatur og forberede seg mentalt på å gå uten å høre noe i mange år framover. Det kan fortsatt være snakk om år, men vi må likevel holde trykket oppe hele tiden for ting kan plutselig skje. For noen høres dette sikker litt slitsomt ut, men jeg kan forsikre at for oss er det mye deiligere å ha en tilværelse med konstant spenning og konstant fokus på barnet som skal komme, i stedet for å ha en lang venteperiode der man vet at ingenting vil skje og følelsene går på lavgir. Derfor har vi nå våget å ta skritt som å kjøpe inn maling til barnerommet (skal male nydelig gult i helgaJ), begynt letingen etter den perfekte barneseng – i flere alderskategorier – og begynt å kjøpe inn hjelpemidler for å lære språk.

For det er nemlig flere forskjeller når det gjelder India versus Ungarn. Den første er tiden fra vi får tildelt barn fram til hentereisen. I India var vi forberedt på en ny ventetid på i utgangspunktet 5-7 måneder, etter hvert økte dette til over et år, før vi kunne reise av gårde og hente vårt nye familiemedlem. Med andre ord masse tid til å gjøre ting som å male barnerommet. I Ungarn er tiden mellom tildeling og hentereise kun 3-5 uker, og på den tiden rekker man mye mindre. Derfor er det ikke bare morsomt, men også nødvendig å gjøre klart så mye som mulig på forhånd.

Lengden på hentereisen er også forskjellig. Mens henteturen til India bare ville ta ti dager, snakker vi minimum 6 uker i Ungarn! Det har åpnet nye problemstillinger for oss – må vi allerede starte å spare all ferien vår, eller får vi starte permisjonen der nede? Kostnadene ved oppholdet må også legges inn i adopsjonsregnskapet vårt – det er dyrere å bo i mange lange uker enn i en kort tidagersperiode. Og med vårt nye lille familiemedlem må vi jo bo med akseptabel standard – dette er jo tross alt det første stedet vi skal knytte bånd som familie, og da er det grenser for hvor shabby og lite inspirerende omgivelsene kan være.

Enda en stor forskjell er aldersaspektet. I India var laveste alderskategori 0-3 år, i Ungarn er det 0-5, som vi nå er godkjent for. Det vil i utgangspunktet si at det er et større spenn å ta i betraktning i forhold til hvilken alder barnet vårt vil ha. Det mest vanlige i India til nå (dette er i ferd med å forandres med de nye reglene) er å få barn på mellom 1 og 3 år. Fra Ungarn er det vanligst å få barn på mellom 2 og 5 år. Med andre ord: Jeg har kjøpt inn bøker som Toddler Adoption, og vi har vært på ventemøte i adopsjonsforeningen med tema adopsjon av eldre barn. Vi ser mer på småbarnssenger og ikke bare sprinkelsenger for babyer, og behovet for barnevogn har muligens falt bort.

Med andre ord mye nytt, men vi er superglade og tar alt på strak arm. Like ivrig som jeg tidligere kastet meg over bøker om India, kaster jeg meg nå over bøker om Ungarn. Og mens jeg før så for meg barnet vårt som en nydelig liten jente med lys brun hud, brune øyne og vakkert svart hår, har jeg nå et nytt bilde på netthinnen. Hvilket? Det skal jeg beskrive i min neste blogg...

Bye bye Indiababy...

Nytt land, ny kø, nye muligheter…

Da har vi tatt det store skrittet: Bytte av land. Avgjørelsen har ulmet under overflaten en god stund, og i løpet av sommerferien modnet den seg helt fram. I august fikk vi den tilbakemeldingen vi hadde ventet fra Adopsjonsforum om at ventetiden i India vil øke betraktelig, og at forholdene vil være uavklart i dette landet en lang stund. Fra midten av august tok vi de nødvendige kontakter, skiftet adopsjonsforening og sendte de søknader som måtte sendes, og 23.september sto vi med nok et offisielt godkjenningsdokument fra Bufetat i hånden – denne gangen som adoptivsøkere til Ungarn.

De neste ukene ble brukt til å samle inn papirer – gamle og nye. For selvsagt krevde et nytt land helt andre papirer, en annen type billedpresentasjon og fornyelse av alle våre gamle papirer. Jeg ble litt oppgitt først – papirene var jo bare litt over et år gamle. ”Det er jo ikke sånn at vi har blitt født på nytt det siste året. Eller har skilt oss og giftet oss en gang til.” Men mine halvt spøkefulle utbrudd hjalp selvsagt ikke – både vielsesattest og fødselsattest måtte fornyes. Man gjør jo det man må, og etter de siste årene er det lite som virker latterlig lengre…

Tre uker etter godkjenningen var uansett alle papirer sendt til oversettelse, og der er vi nå. Snart i et nytt land, og en ny kø. Med betraktelig kortere beregnet ventetid, men vi tar ikke lenger noe for gitt. Allikevel har vi den siste tiden tort å finne fram litt av gleden igjen over å være godkjent, å skulle få adoptere – å tross alt skulle bli foreldre, selv om det fortsatt ligger et stykke inne i framtiden. Det gjør godt å kunne kjenne åpent på disse følelsene igjen. Det siste halve året har jeg brukt tid og krefter på å dysse ned disse gode følelsene, sette dem på sparebluss. Man er nødt til det dersom følelsene skal vare gjennom mange lange år. Ingen kan være nyforelsket konstant. Noe av det som har plaget meg mest ved tanken på 4-5 års ytterligere venting er redselen for at det kan bli vanskelig å finne fram de følelsene igjen. De kan undertrykkes så kraftig ut fra behovet for å leve et tilnærmet normalt liv i ventetiden, at det blir tungt å finne dem når de faktisk trengs. Slik ønsket jeg ikke å ende opp.

Nå har vi i alle fall fått en ny giv i vår prosess. Vi har tatt fram igjen bøkene om barneoppdragelse i adoptivforeldres verden, samt begynt å lese oss opp på litteratur om det å få eldre barn i familien. For å skifte fra India til Ungarn måtte vi godkjennes for et utvidet aldersnivå. Det tok også litt tid, men vi er nå godkjent for å adoptere et barn fra 0-5 år, i motsetning til 0-3 som var Indias aldersgruppe. Dette har selvsagt også medført en grundig tankeprosess. Er vi klare for å ha en 5-åring i huset? Tankeprosessene resulterte i at JA – det er vi! Vi vil elske et barn like mye om vi får en ettåring eller en femåring. Selvsagt vet vi at det er andre utfordringer å takle når man får eldre barn med mer bagasje, men de er vi beredt på å takle.

Så nå er Indiabøkene på hylla skiftet ut med bøker om Ungarn og av ungarske forfattere, og vi har allerede begynt å lære vårt nye land og vår nye kultur å kjenne. En tur til Budapest med nærmeste familie er unnagjort – og ble en opplevelse! Jeg har brukt mye tid på å lese meg opp på og knytte meg til India, og et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg orket – virkelig orket – å gå i gang med å knytte bånd med et nytt land. Men det gjør jeg nå med liv og lyst. For denne gangen skal det gå. Vi skal til Ungarn og hente hjem et barn ikke altfor langt inne i framtiden. En fremtid som igjen ser lys ut.

PS: Jeg hadde en runde med meg selv før jeg tok fatt på bloggen igjen. For det første måtte vi selvsagt ta viktige avgjørelser og samle inn drøssevis med papirer, og det tar tid. Men jeg lurte også på hvordan bloggen skulle leve videre - skulle jeg slette alt som hadde med India og barnehjemmet der å gjøre, skrive om historien og innleggene slik at dette ble et glemt kapittel? Jeg kom til at selvsagt skulle jeg ikke det. Bloggen forteller vår adopsjonshistorie slik formålet var, og Indiaeventyret er fortsatt en del av den historien:-)



I Budapest for første gang - men ikke siste:-)



En stor takk…

Forrige søndag var en fin kveld. Vi var sammen med ”adopsjonsvennene” våre, noen flotte par som vi har holdt kontakten med siden vi møttes på adopsjonskurset i fjor vår. Det er dere gode mennesker dette innlegget skal handle om. Det er dere som skal takkes.

Det er antagelig vanskelig for par med barn å forstå hvor godt det er for oss litt voksne barnløse å møte andre par i samme situasjon. Å møte andre som er i eller over den såkalte ”etableringsfasen” – men allikevel ikke har endt opp med den allment etablerte resepten for lykke her i landet: to eller tre barn, hus, stasjonsvogn, hund eller katt, en hverdag fylt av aktiviteter og familielykke og ikke minst den berømmelige tidsklemma. Det er nok vanskelig for travle småbarnsforeldre å forstå eller i det hele tatt tenke over at det ikke er alle som kommer like lett til det de tar som en selvfølge.

Ta for eksempel dette med tidsklemma: Barnløse har ikke lov til å snakke om tidsklemma. I alle fall ikke uten å fortjene vantro blikk fra småbarnsforeldre som har fått erfare at tiden ikke lenger er noe de har herredømme over, den er spist opp av behov og krav som følger med rollen som foreldre. Er du forelder har du lov til å klage over tidsklemma, og henting i barnehagen trumfer alt. Samme hvilken grunn jeg måtte ha til å trenge å gå tidlig fra jobb eller flytte et møte til klokken tre eller fire er det umulig – barnehagen kan ikke overgås. Det er jo noe alle vet. Og man kan ikke forvente at småbarnsforeldre som står midt oppi denne tidsklemma og familielykken skal forstå sårheten i det å stå utenfor. Hvor mye ord kan såre. Senest på lørdag ble jeg omtalt som ”dere i etableringsfasen – dere småbarnsforeldre” utelukkende fordi jeg er i den aldersgruppa jeg er i. Det er ikke noe gøy. Uttrykk som etableringsfase og fruktbar alder kan stikke ganske godt i hjertet.

Der skrev jeg meg litt bort. Poenget mitt er at det er deilig å være sammen med folk som fullt ut forstår dette. Som kjenner igjen følelsene og maktesløsheten. Det å hele tiden måtte forklare seg. Det er deilig å være sammen med noen som deler den samme drømmen og det samme ønsket som oss, og som skjønner hvor viktig det er. Når noe okkuperer en så stor del av tankene og samtalene våre som adopsjonsprosessen gjør, er det også godt å være i selskap der vi kan prate om dette så mye vi vil, uten at noen synes det blir FOR mye… For det hjertet er fullt av renner munnen som kjent lett over med. Det er fint å kunne snakke med noen som kjenner til adopsjonsprosessen og det internasjonale adopsjonsmarkedet – som vet at TTJLT (Ting Tar Jævli Lang Tid) uten at vi hele tiden trenger å forklare hvorfor. Og som ikke sukker og bærer seg over alle barna i verden som trenger hjelp og hvorfor det ikke går an å bare sende et av de barna til oss asap. Selv om vi skal adoptere fra forskjellige land og tilhører forskjellige adopsjonsforeninger er det veldig mye vi har felles – og dere er de beste samtalepartnere og den beste støtteforeningen som finnes!

Å møte ti-tolv andre par i samme livssituasjon som oss på adopsjonskurset i fjor, var en revolusjon. I vår omgangskrets er det vanskelig å finne et barnløst par til, for ikke å snakke om en hel gjeng. Plutselig var vi ikke de to barnløse, men to av ALLE de barnløse. Ubeskrivelig god følelse!  For det er jo ikke slik i alle vennekretser at et barnløst par over noen-og-tredve er en raritet, men i vår verden er det faktisk sånn. Og da er det godt å vite at man ikke er alene. Selve kurset var i seg selv en opplevelse – det anbefales sterkt til alle som vurderer adopsjon! Min vane tro hadde jeg tatt med og funnet fram laptopen på første kursdag. Den kunne jeg raskt legge på rommet. Erfaringsutveksling, gruppearbeid, film og rollespill – selv jeg som ikke er noen fan av sistnevnte klarte å slippe meg litt løs… Sannsynligvis fordi jeg umiddelbart følte meg trygg på dere som var til stede. En følelse av samhørighet og tillit som er vanskelig å beskrive. Fint var det i alle fall. Og mange tankeprosesser ble satt i gang.

Da er det godt å ha noen å følge opp disse tankeprosessene med. Noen å be om råd, noen å komme med hjertesukk til og noen å klage til. Derfor dette innlegget. Takk. Dere vet hvem dere er. Nå vet dere også hvor mye dere betyr.

Til slutt en rask oppsummering av situasjonen i India: Det nye systemet vil ta tid å innføre, vi vet ikke sikkert om vår adopsjon skal gjennomføres etter det gamle eller det nye systemet, ingen informasjon er klar før (forhåpentligvis) første oktober, de barna som adopteres bort internasjonalt fra nå av vil være eldre barn og barn med spesielle behov – noe vi Indiasøkere i utgangspunktet ikke er godkjent for i Norge, vi må uansett regne med betraktelig lengre ventetid, og det å legge ut barn med spesielle behov på adopsjonsforeningenes hjemmesider er ikke lenger lov. Mye usikkerhet, forvirring og flere stengte dører for oss. Vi får se om noen nye dører åpner seg…

For som alle kan se på bildet fra forrige søndag: Jeg har ikke tenkt å gi meg så lett!!!

Hva vi KAN gjøre - og hva vi VIL gjøre...

Vi har nå fått skriftlig beskjed fra Adopsjonsforum om det jeg har gått og vært nervøs for hele våren - og som vi forsåvidt fikk muntlig bekreftet i starten av sommeren: ventetiden vår vil bli lengre enn det vi tidligere har fått beskjed om. 

  

Et nytt og omfattende system for adopsjon i India har en stund vært underforberedelse, og er nå klart. Et nytt system kan i seg selv være bra. Adopsjonsregleverk og -praksis i India har ikke vært enkelt å forholde seg til, hverken for Adopsjonsforum eller for oss som adoptanter. Allikevel er det slik at når et nytt system skal innføres går masse tid bort som ellers kunne vært brukt på å gjøre det som er formålet - frigjøre barn for adopsjon!

Adopsjonsforum har ikke fått satt seg inn i det nye systemet og hvilke praktiske konsekvenser det vil få for oss som allerede har papirer i India og for framtidige søkere. Det eneste de kan si er at dette vil medføre lengre ventetid.

Dette er en situasjon jeg vil kalle nok et tilbakeslag. En liten merkedag som det finnes så mange av i en adopsjonsprosess. Disse kan være positive eller negative - denne er det siste alternativet. For vi er så klare for å få barn nå!! Etter fem år med lengting og håping tenker vel andre at "noen måneder eller år ekstra kan da vel ikke spille SÅ stor rolle fra eller til". Nemlig. Der har vi igjen de menneskene jeg desverre må si at ikke har peiling på hvordan det er å være i en slik prosess. At alle små nedturer og oppturerer i adopsjonsprosessen oppleves fullstendig utenfor proposjoner av dem som er rammet.

Så hva gjør man da? Etter eget regnestykke - foretatt ut fra hvilket barnehjem vi står i kø på, hvor langt bak vi står i den køa, og generelle andre dårlige tegn som jeg har fanget opp - skulle vi før disse endringene kanskje kunne hente et barn hjem om 3 år (fra nå). Det regnestykket sprekker forøvrig mer og mer jo lengre tid det går før det kommer en tildeling fra India. I min beregning skulle det komme fire tildelinger i år bare fra vårt barnehjem - nå er vi over halvveis i året, og antall tildelinger i 2011 er fortsatt zero - null...!! Altså: Når en forberedt ventetid på 2-3 år ved prosessens start, etterhvert ble til 3-4 år og nå ligger an til å bli enda lengre. Hva gjør man da?

Veldig mange velmenende mennesker både i omgangskretsen, og blant familie og venner, sier at vi må nyte livet slik vi har det nå. At vi må gjøre alle de tingene vi kan gjøre som barnløst par, men som vil bli satt på vent i uviss tid når barnet er ankommet.

Dette er det vi altså KAN gjøre:

• Reise mye. Ta spontane turer til utlandet, på helgeferie i en storby eller hopp-på tur til syden. Frekventere haugevis av museer og annet som barn ikke ville hatt tålmodighet til. 
• Nyte god mat med ingredienser som mange barn ikke tolererer på sitt middagsbord: Lekker sjømat, en god biff, sterkt krydrede gryteretter, sushi... 
• Lage kompliserte og tidkrevende måltider hjemme, invitere andre barnløse par (hvilke?) på lange middager med mye godt drikke til. Nyte å ikke måtte stå opp klokken fem neste morgen fordi et lite barn vekker oss.
• Ha et ryddig hus, der pynteting og stearinlys kan stå i fred uten at små armer veiver de overende.
• Gå på kino, i teater, i operaen, på festivaler og konserter. Noe vi forøvrig ser at de fleste småbarnsforeldre rundt oss også finner muligheter til å få gjort, men som visstnok vi barnløse skal være frie til å fråtse i...
• Gå lange strabasiøse turer i skog og mark, uten små ben som sinker og som gjør turen til en rusletur like innenfor markagrensa. Eller kanskje ikke bort til grensa engang...
• Være bare oss to sammen, være kjærester, nyte det å være par noen år til.

Selvsagt gjør vi alt dette. Vi har gjort det i mange år nå. Så mange år at det føles som vi gjør disse tingene på overtid, at vi er mer enn klare til å gå videre til et nytt stadium i livet - kanskje et helt nytt liv?

Dette er det vi så gjerne VIL gjøre:

• Våkne tidlig av et lite barn som gråter og vil ligge i sengen vår, eller sove dårlig fordi vi hele natten gjennom må ha et sparkende og urolig barn sovende mellom oss i dobbeltsengen (som er uhyrlig bred for to, kjøpt for 10 år siden med tanke på å ha plass til en hel familie i sengen...).
• Ha etablerte rutiner, f.eks. middag alle sammen hjemme rundt spisebordet klokken fem, der alle kan fortelle om sine opplevelser i barnehagen, på skolen og jobben, eller hjemme med minstemann.
• Servere en meny bestående av barnevennlige retter med lite salt og mye grønnsaker. Samt å komme på lure metoder for å få barna til å ville spise sunn mat...
• Norgesferie for at barna skal få tilbringe tid sammen med besteforeldre på ulike kanter av landet, og kanskje en uke i Danmark med Legoland som sommerens høydepunkt.
• Kjøpe en fornuftig og sikker familiebil med plass til vogn og annen bagasje som er påkrevd når man biler med små barn.
• Ha et levende hus fylt av latter og lyder, med leker strødd utover gulvet og utallige tegne- og maleprosjekter på gang utover kjøkkenbordet.
• Invitere på lunsj eller tidlig middag fordi ikke bare våre venners barn, men også VÅRE barn må legge seg tidlig.
• Generelt kunne delta i samtaler om hvilke bilseter for barn som er de sikreste, om barnehagetilvenning, om hvordan man skal få barn til å slutte med uvaner, til å spise mat, til å trives på skolen... Kort sagt samtaler som ofte preger sammenkomster med venner, og der vi som barnløse ikke har noe å bidra med.
• Og mest av alt vil vi gjerne: Ha en liten kropp å holde inntil oss, holde i hånda, ha på fanget, klemme på, leke med, krangle med, trøste, tilbringe så mye tid som overhodet mulig med - med andre ord vil vi gjerne være foreldre. For vi er klare for det nå!

Videoer om adopsjon

Adopsjonsforum har lagt ut videoer på YouTube om adopsjonsprosessen og andre aktuelle ting for de som er interessert i adopsjon. Disse videoene er søte og nyttige - for dem som har kommet kortere i prosessen enn oss kan det være nye ting å plukke opp i de to siste videoene, og for alle andre kan det være morsomt å se de to første videoene.

Denne videoen er en reklamefilm for Adopsjonsforum og inneholder mange nydelige barn. Kunne gjerne adoptert hvert eneste ett av dem... Enjoy!

Alle barn trenger foreldre

Her er en veldig fin video om det å være adopsjonsfamilie:

Adopsjon - å bli en familie

Denne er fra Barne- ungdoms- og familie-etaten (BUF-etat) og beskriver adopsjonsprosessen (det som sies om ventetider er fullstendig utdatert....):

Adopsjonsprosessen

Siste video - om Adopsjonsforum, som er den største av de godkjente adopsjonsforeningene i Norge. Den sier litt om hva adopsjonsforeningene kan bistå med i prosessen:

Hva er Adopsjonsforum?

Ellers: Vi venter og venter... Jobber i hagen, planlegger ferier, lager god mat og går turer. Kort sagt: Vi gjør alle ventetingene!!

Og selvsagt leser jeg fortsatt bøker om adopsjon og India, og vi ser filmer fra India. I kveld blir det kanskje denne??

Bursdagsblues…

For et par uker siden fylte jeg år – og så ikke noen grunn til å feire. For min del kunne dagen gjerne blitt forbigått i stillhet. Det skjedde ikke helt, og det er jo morsomt å få oppmerksomhet i form av kake, sang og gaver. Allikevel klarte jeg ikke å føle den store gleden ved å bli et år eldre. For bursdagen min kom på slutten av en monsterbølge av motløshet og tvil. Toppet av en 17.mai der festkledde glade barn var overalt, og mine barneønsker tok helt av. Alt jeg klarte å tenke var: 35 år og fortsatt barnløs!!! Hvem vil vel feire det?

Jeg vet at vi fortsatt har mange år på oss før vi er for gamle til å adoptere. Og jeg vet at vi nå faktisk står i en kø, og at ting skjer - om enn i sakte tempo. Jeg vet også at det er mange som er eldre enn oss, har ventet mye lengre enn oss, og som virkelig har aldersspøkelset hengende over seg. Men allikevel: Bursdagsbluesen innfant seg. Med sine innsmigrende saksofontoner lokket den meg til å tenke bakover i stedet for framover. Og mine uregjerlige tanker fulgte lojalt opp.

For fem år siden: Jeg er 30 år, og har vært gift i litt over ett år. Min mann og jeg står på verandaen i den gamle leiligheten vår en sen kveld og snakker sammen, mens vi nyter kveldsluften. Vi har akkurat hatt besøk av venner med barn, og gravide venner. Noe har modnet hos oss begge. Vi har alltid vært klar over at vi en gang kom til å ønske oss barn, og at vi vil bli foreldre sammen. Hittil har det ikke hatt noen hast. Det har det fortsatt ikke – vi er relativt unge, og statistisk sett i stand til å få barn i mange år enda. Men den drømmen som hittil har vært lagret i skuffen merket ”en gang i framtiden” har nå satt skuffen på gløtt. Sammen diskuterer vi dette, og finner ut at begge ønsker å flytte drømmen om barn over i ”nå er vi klare for det”-skuffen. Avtaler blir inngått. Dype blikk utveksles. Frydefulle og litt skrekkslagne fnis lyder ut i høstnatten. Kyss og klemmer forsegler det hele, og vi går glade og spente inn fra verandaen. Nå er tiden kommet, vi skal ha barn. En ny fase i vårt mangeårige samliv er innledet, og det fyller oss med håp og nye drømmer.

I årene som følger: Leiligheten byttes inn i et rekkehus med flere soverom og barnevennlige omgivelser. Skuffer og skap blir stående ledig i påvente av babytøy og babysaker. Vi planlegger hva som skal bli barnerom og hva som kan forbli kontor inntil neste barn er på trappene. Setninger som: ”Håper denne bilen holder til vi får barn – den neste vi kjøper må jo bli en stasjonsvogn vet du” blir en del av dagligtalen. Barnehager og barneskoler i nærheten sniker seg inn i bevisstheten – hvilke er bra og hvor hører våre framtidige barn til? Diskusjoner om navn, etternavn, tilhørighet og familie. Alt som kan fylle ventetiden er på plass. Ventetiden blir bare så mye lengre enn vi trodde…

I dag – fem år senere: Ting ble ikke som vi planla. Vi har fortsatt ikke barn, og er i alle fall ikke i gang med barn nummer to. Kunnskapen om hva som må til for at vi skal kunne bli foreldre har også endret seg. Det var ikke så enkelt som vi trodde og håpet. Samtlige i vennekretsen har nå både et, to og tre barn. Omverdenen har etter hvert fått kjennskap til vårt ønske om barn, og at storken ikke vil komme på besøk. Adopsjonsprosessen er godt i gang, og vi har vært gjennom ting vi ikke i vår villeste fantasi kunne forestilt oss den kvelden på verandaen for fem år siden. Legebesøk. Vurderingsprosesser. Søknad om adopsjon. Mange besøk fra barnevernet. Nye vurderingsprosesser. Angstfulle måneder i påvente av godkjentstempel. Nå er det ikke bare vår drøm om å bli foreldre som gjelder, men også de sakkyndiges vurdering av om vi kvalifiserer til å bli det. Lettelse over et lite brev med et kortfattet svar. Søknads- og skjemahelvete. En ny tilknytning til et land, en region og et barnehjem som for fem år siden ikke betydde noe spesielt for oss. Ventetid. Ventetid. Ventetid.

Flere andre blogginnlegg har omhandlet de såre følelsene i disse årene. De har ikke vært konstante. Såre følelser har det med å bli erstattet av håp – innimellom. Noen ganger vinner håpet over sårheten helt av seg selv, andre ganger må det hjelp til. Derfor har jeg nå bestemt meg for å kaste all min tyngde inn på håpets side. Bursdagsbluesen skal nedkjempes, og håpet skal igjen få prege hverdagen. Bøkene som de siste par månedene har støvet ned på hylla, skal tas fram. Sidene med tips til innredning av barnerom skal åpnes fra sin forlatte plass nederst på favoritter-lista på PC-en. Drømmene skal finnes igjen langt bak i hodet og hjertet, og jeg skal tørre å tenke framover. Kampen om dagene skal vinnes av meg og håpet i fellesskap. Sommeren skal bli god.

Nå er jeg tilbake.

Når tvilen kommer snikende…

Flere ganger i løpet av en adopsjonsprosess blir man overmannet av tvil. De siste ukene har vært en sånn tvilsperiode, og det har vært vanskelig å blogge underveis i denne. Men for å dele og bevare for ettertiden hvordan det ser ut inni hodet mitt nå, skal jeg prøve meg på et innlegg om alle mine tvilstanker.

La meg bare slå fast aller først: Tvilen dreier seg overhodet ikke på noe punkt om hvorvidt denne prosessen er noe vi ønsker å gjennomføre!! Prosjekt ”få barn” er ikke gjenstand for tvil, anger eller vakling. I løpet av prosessen har vi ikke vært, og kommer ikke til å bli, i tvil om at dette er det riktige for oss. Målet er fortsatt klart: Vi vil adoptere barn, koste hva det koste vil!

Tvilen dreier seg om alle mulige andre ting. De siste ukene om hvorvidt vi har lagt opp prosessen slik at vi raskest mulig, med minst mulig vond ventetid og pinefulle kvaler, kan få barnet vårt hit til Norge og bli en familie på ordentlig. Ikke lenger en familie på vent, slik vi er nå. Og som vi formodentlig vil bli værende en god stund lenger enn det vi i utgangspunktet var forberedt på. For ifølge opplysninger som sakte siger inn til oss, blir vår ventetid stadig lengre. Ingen vits i å skvette høyt når telefonen ringer i år. Heller ikke neste år. Forhåpentligvis året etter det - hvis ikke ventetiden utvider seg ytterligere. Og så har vi den obligatoriske venteperioden på 6 til 12 måneder etter tildeling før vi kan reise til India og hente barnet hit. Det vil si tre år til med venteklump i magen. En klump som kjennes tyngre og tyngre etter hvert som det internasjonale adopsjonsmarkedet synker lenger og lenger ned i sirupen.

For det er ikke bare India som sliter. I Etiopia er det nye regler på gang og fullstendig uvisst hva som skjer - det eneste som er sikkert er at ventetiden framover blir betydelig lengre enn tidligere. De eneste landene Adopsjonsforum i skrivende stund har rom for nye søkere til er Kina og Colombia. Begge disse landene har en ventetid som nå strekker seg forbi fem år, og som er spådd å komme opp i seks-syv år før det kanskje snur… Ingenting bedre å bytte til med andre ord! Vi får også råd fra Adopsjonsforum som sier at det beste slik de ser det er å bli stående i den køen vi står i på det barnehjemmet vi har blitt tilknyttet. At ventetiden blir lenger enn vi var forespeilet, men at vi allikevel er heldige sammenlignet med om vi skulle ha valgt et annet land, eller havnet ved et annet barnehjem i India.

Allikevel nager tvilen. Er det noe vi burde gjort som kunne forhindret dette? Burde vi valgt land før vi valgte adopsjonsforening, og kikket mer nøye på ventetidene hos de andre organisasjonene? Bør vi nå skifte land – eller adopsjonsforening? Hva da med den tiden vi allerede har ventet – i forhold til å skulle starte helt på nytt? Og hvor mye ekstra byråkrati krever dette? Hvorfor skal alle plutselig adoptere fra Ungarn - hvorfor tenkte ikke vi på det? Ville det gått raskere? Ulike varianter av disse og flere spørsmål har surret rundt i hodet mitt den siste måneden. Og dette er tross alt spørsmål vi kan konkludere på, og delvis også gjøre noe med.

Da er det verre med de umulige tvilsspørsmålene. De som ikke kan løses med mindre vi finner knappen eller bryteren som skrur tida tilbake. Et godt stykke tilbake... Spørsmål som: Burde vi ha begynt før? Hvorfor startet vi ikke prosessen tidligere? Hvis vi hadde startet adopsjonsprosessen med en gang vi bestemte oss for å få barn – hvor mange barn kunne vi ha rukket å adoptere nå da? Hvorfor bestemte vi oss ikke for å få barn før? Hva er galt med å få barn midt i tyveårene? Hva tenkte vi på dengang?

Og så kommer selvsagt framtidsspørsmålene: Hvis den ventetiden vi har nå holder seg, hvor gamle er vi da når vi får barn? Hva om ventetiden blir enda lengre enn det nå ser ut til? Vil vi rekke å adoptere flere barn senere dersom vi skulle ønske det? Hvor gamle vil vi da være når ungene starter på skolen – eller konfirmeres???

Som sagt, det er en grunn til at jeg ikke har blogget på en stund. Dette er tross alt en ryddig versjon av tankene mine – innimellom er det ikke mulig å få dem på papir i det hele tatt… Knapt nok å få dem til å holde seg inni hodet mitt. Innimellom virker det som om tankene og tvilen springer ut av hodet og setter seg i grenene på buskene utenfor, der de sitter og ler av meg som virrer rundt i huset med hodet mitt så proppende fullt at det renner over. Kanskje formerer de seg ute i buskene… Tankene er mye flinkere til å formere seg enn vi er, det er i alle fall sikkert!

Huff - tvil er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det fantes en troverdig autoritet som kunne si til meg: "Ta det med ro. Nå uroer du deg for mye igjen. Alt vil gå bra og dere har SELVFØLGELIG gjort alt riktig! Gjennom hele prosessen. Slutt å tvile på det!"

Kan troverdige autoriteter vennligst stille seg i kø der borte i hjørnet bak den rosa elefanten?

En søt historie...

For noen uker siden lagde NRK-Super en reportasje i programmet Megafon om adopsjon. Programmet er rettet mot barn, men gir mye også til voksne seere. Denne reportasjen handler om Martine på 9 år som selv er adoptert fra Polen, men som fram til nå har vært enebarn. Nå skal hun få en søster fra India, og gleder seg stort til dette. Martine har fortellerstemmen i hele reportasjen, og det er fantastisk å høre adopsjonssituasjonen beskrevet med et barns ord! Vi følger Martines forberedelser til å ta imot den nye søsteren, hentereisen til India og den første tiden hjemme i Norge med søsteren Isabella. Isabellas første møte med Norge, med snø og akebrett, hennes gledesstrålende "I am in Norway" - kort sagt: hele reportasjen er så rørende at tåreperser som meg bør fylle opp kleenex-lageret grundig før man setter på opptaket...

Og popcornet i pølsa (for de av oss som ikke liker rosiner...) er de få minuttene som vises fra Isabellas barnehjem i India. Gule vegger med fargerike tegninger, inngangsparti med søyler - det hele virket så kjent på meg at jeg måtte forhøre med med Adopsjonsforum. Og de kunne bekrefte at barnehjemmet det filmes fra i reportasjen er det barnehjemmet vår søknad ligger ved. Vårt barnehjem! Etter et lite gledeshyl så jeg akkurat disse korte minuttene enda en gang - og enda en gang -og enda en gang... Nok et stort lite øyeblikk i ventetiden. For dette barnehjemmet ser sannelig ikke verst ut i forhold til mye annet jeg har sett!!

Her er reportasjen på nett-TV, nyt den og kos dere:

En ny søster




Isabella og Martine

The decision is: INDIA

Da vi gikk inn i adopsjonsprosessen hadde vi ingen forutsetninger for å si hvilket land vi ønsket å adoptere fra. Noen adoptivsøkere har preferanser helt fra starten av prosessen – de har bodd i et land som barn, vært på en ferie som gjorde sterkt inntrykk, eller har slektninger fra et annet land – og så ønsker de å adoptere et barn fra dette landet. Noen ganger lar det seg gjøre, andre ganger ikke. Vi hadde ingen slike preferanser. Som jeg har sagt tidligere, det betyr ingenting for oss om barnet vårt ser latinamerikansk, afrikansk, asiatisk eller for den saks skyld europeisk ut. Så naturlig nok har mange spurt oss: Hvorfor akkurat India? Det skal jeg prøve å gi et svar på her.

Vi valgte adopsjonsforening før vi valgte land. Adopsjonsforum var den største foreningen, de hadde flest land i sin ”portefølje” og vi fikk anbefalt dem fra et par bekjente som vi stolte på. Derfor meldte vi oss inn, og ba om et første møte. Når vi troppet opp på Adopsjonsforums kontorer en kald novemberdag, ble vi møtt med smil fra en hyggelig dame med god tid til oss, deilig kaffe og pepperkaker, og kunnskapen om at vi ble nødt til å velge land mye tidligere i prosessen enn vi hadde trodd. På forhånd hadde vi gått gjennom listen med samarbeidsland, gjort oss noen notater og spørsmål, men følte oss relativt blanke i forhold til alle valgmulighetene vi trodde vi hadde. Den illusjonen ble raskt plukket vekk. Damen gikk gjennom de 15-20 landene som Adopsjonsforum samarbeider med, og vi sto til slutt igjen med fire. Flere av de andre landene hadde ikke kapasitet til å ta inn nye søkere, og noen av landene kvalifiserte vi oss ikke til. Manglende spanskkunnskaper og min tilknytning til Humanetisk forbund i stedet for til en religion, var blant årsakene til at noen land ble uaktuelle.

De fire landene vi var kvalifiserte til å søke på, og som hadde nok kapasitet til å ta inn flere søkere, var Kina, Colombia, Etiopia og India. De to førstnevnte betydde 4-5 års ventetid etter godkjenning. Siden vi ikke følte noen særskilt tilknytning til noen av landene, syntes vi ikke det var noen grunn til å velge et av dem med lengst ventetid. Både Etiopia og India hadde på det tidspunktet en ventetid på pluss/minus to år. Valget mellom disse landene var hipp som happ, vi kunne omtrent ha hengt kartet på veggen og kastet en pil, og valgt det landet som lå nærmest pilens landingspunkt. Det var ikke det vi gjorde, men resultatet ble nærmest like tilfeldig.

Kanskje var det fordi vi tidligere har vært i Asia, og er fascinert av verdensdelen. Kanskje var det fordi jeg nettopp hadde skrevet en skoleoppgave om India. Kanskje følte vi at dette er et land vi virkelig kan tenke oss å reise mer i, for eksempel på tilbakereise når barnet er større. Eller kanskje var det bare ren tilfeldighet. Vi har i alle fall aldri angret på valget, og gleder oss mer og mer til å sette kursen mot destinasjon India.

Hva visste vi om India da vi tok valget? Ikke mer enn folk flest vil jeg tro. Vi visste at det var et stort land, én milliard innbyggere, verdens største demokrati. Vi syntes India var et spennende land, med en vakker kultur og et inntagende folk. Det var omtrent det. Derfor var det første jeg begynte med etter godkjenningen – det vil si parallelt med innsamlingen av alle de millioner av papirer som skulle ligge i søknadsbunken vår – å bygge opp min egen faktabase om landet vi nå skulle knyttes til for resten av livet. 

Jeg leser meg opp på historie, kultur og skikker. Leser gode reisebeskrivelser av India. Leser skjønnlitteratur av indiske forfattere i norsk eller engelsk oversettelse, som tegner et godt bilde av indisk hverdagsliv. Skjønnlitteraturen gir meg lyst til å vite mer, og får meg til å stupe inn i historieboken igjen, studere historisk atlas eller gå berserk på internett. Sammen med min mann har jeg begynt å se filmer om og fra India – med Slumdog Millionaire som foreløpig favoritt. Muligens er en Bollywoodfilm det neste som dukker opp i dvd-spilleren en fredag eller lørdag? Hvis jeg finner på en lur manøver for å få smuglet den inn i huset, skal man ikke se bort fra det...

Av de litt mer sære anskaffelsene jeg har gjort er en minilommeparlør som gir deg de viktigste ordene på de 20 mest brukte indiske språkene. Cirka ti bittesmå sider av denne handler om det språket som er vanligst i vår delstat... Jeg "kom til meg selv igjen" før miniparløren ble etterfulgt av et veikart over India – som min mann senere sa det : "Hva vi enn skal gjøre i India på hentereisen, så skal vi IKKE kjøre bil…!" Så jeg regner med at det aller særeste innkjøpet utledet av denne hysteriske India-interessen, enn så lenge, må være min nydelige indisk-utseende Collectors Edition Barbie! Her skylder jeg imidlertid også på svangerskapshormonene jeg er overbevist om at jeg har…

Så hva tenker jeg nå når jeg tenker India? Jeg tenker: mye farger, sterke krydrede spennende lukter, biler og hus med søt håndmalt reklame, mylder og liv i gatene, vakre klær, kroppsmaling av henna og et nydelig smilende folk. Men jeg tenker samtidig: fattigdom, uteliggere, kastevesen på landsbygda, sosiale forskjeller, villhunder, støvete veier, millionbyer, kriminalitet og stakkars underernærte barn som pusser sko eller tigger for å overleve.

Jeg tenker også at det blir mye tid til å lære mer. Så mens indiabøkene  krangler om plassen på hylla med bøkene om adopsjon og tilknytning, hender det jeg heller tar meg en tur ut i nabolaget. Et nabolag med mange innvandrere fra både India, Pakistan og andre asiatiske land. Jeg snur meg etter alle barn som ser indiske ut, og sukker og smelter over de bedårende små. Det er også en fin måte å tilbringe ventetiden påJ

De dystre dagene

OK, la meg starte med å slå fast at alle innleggene her på bloggen er hundre prosent ærlige. De beskriver hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg. Det er mine tanker, refleksjoner og meninger som kommer på trykk. Allikevel er det ikke alltid jeg kjenner meg igjen i det jeg tidligere har skrevet. De fleste dagene kan jeg smile og nikke gjenkjennende når jeg kikker på gamle innlegg. Tenke at ja, det er slik jeg føler det. Så bra at jeg har fått satt det på papir.

Andre dager er det ikke fullt så svart-hvitt. Når jeg leser tidligere blogger, tenker jeg at de bare viser en side av meg. Med unntak av innlegget om holdninger, som viser glimt av den andre siden. Når jeg ser på de andre innleggene hender det jeg synes at de handler om en slags superutgave av meg, en rolig, reflektert og velbalansert person som tross alt tar dette adopsjonsstyret med fornuft og verdighet. Som påstår at etter at godkjenningen kom, har det falt en slags ro over meg… Yeah right! Jeg tenker at hvis mitt andre jeg, slik jeg føler meg på sånne dager, hadde blitt sluppet løs her på bloggen, ville det blitt andre boller. Ikke så mye rosa harmoni, ikke så mye fornuft og neppe noe særlig veltalenhet heller…

I dag er en av disse dagene. En dag hvor jeg kanskje burde latt være å sette meg ved tastaturet. Men nå får det gå som det går. Denne siden av meg vil også ut. En advarsel kan likevel være på sin plass: Dette innlegget er ikke for sarte sjeler!

Dagen i dag virker endeløs – nesten like endeløs som hele ventetiden. I dag har jeg et brennende hull inni meg, og en rastløshet som grenser til hyperaktivitet. Så mange tanker i hodet at jeg er redd det skal sprenges. Og sinne. Irrasjonelt sinne mot alt og alle.

For eksempel: Det føles som om det spruter ut barn av alle tenkelige og utenkelige mennesker. Hvordan får de det til??? Putter på en krone og drar i en spake, og så er graviditeten i boks? Selvsagt ikke. Og jeg skal være den første til å innrømme at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. At andre kan ha både slit og skuffelser bak den lykkelige fasaden. Allikevel blir jeg irritert. Over de som tar lett på det å få barn, som knapt nok har trengt å prøve før målet er innen rekkefølge, de som sier de vil starte på høsten med nummer to for å taime barnets fødselsdag med barnehageopptaket. Grrr. Er det rart jeg blir provosert? Og samtidig ser jeg urettferdigheten i det; at for noen er det faktisk så enkelt. Å bli gravid er en naturlig del av livet, hvorfor skulle man ikke klare det på et par måneders forsøk, tankene trenger ikke engang å streife alternativet at det ikke skulle gå som planlagt. Første møte, dating, samboerskap, ekteskap, og barn – en gutt og en jente med passe aldersforskjell. Smekk smekk smekk, livet er i boks. På dager som i dag virker det som alle andre har det så enkelt.

Verre eksempel: De som ikke planlegger å få barn. De som har tilfeldig sex i fylla eller det som verre er, som blir gravide med noen de knapt kjenner og tenker shit, hva skal jeg gjøre med dette problemet? De som tenker på graviditeten som et problem, en uønsket bivirkning av en festlig kveld. Som ikke engang reflekterer over den luksusen de besitter i å kunne velge om de vil bli foreldre eller ikke. Som har muligheten, men som kanskje ikke engang ønsker seg den.

Eller enda verre: De som får barn og egentlig ikke vil ha dem. Som oppdager at livet som foreldre ikke var helt som det sto i reklamen, som kanskje ikke egentlig ønsket seg eller planla  barn akkurat da, men som tenkte, ja ja, vi får se hvordan det går. Det trenger vel ikke bli full katastrofe. Og så er det akkurat det det blir. Barna vokser opp som en byrde, de får dårlig stell eller feil stell, ikke nok kjærlighet og omsorg, et kaldt bittert liv som ingen, verken foreldre eller barn, er fornøyd med, men som man ikke kommer seg ut av. Barn som blir mishandlet. Grøss. Stopper tankene der.

På dager som i dag tenker jeg at alle disse, alle disse får barn. HVORFOR DEM OG IKKE OSS?!? Tankene gnager rundt dette temaet, alle uønskede barn som finnes i verden, i Norge, i vår by. Alle foreldre som ikke skjønner hvilken verdifull mulighet de har fått, hvilken enestående sjanse de har til å oppfostre og elske små mennesker som kan berike livet deres så utrolig, hvis de bare vil la dem få gjøre det. Og jeg tenker på alt vi ville ofret for å få en slik mulighet, for å få bli foreldre. Tankene går i spinn på dager som i dag. Urettferdigheten og misunnelsen og utålmodigheten surrer rundt og rundt i hodet, blander seg, blir en boble av frustrasjon som er nær ved å sprekke.

Det er bra det ikke er så altfor mange av disse dagene. Ofte er de ikke dager heller, bare timer eller minutter. Og de betyr heldigvis ikke at personligheten min blir forandret, eller vil ta varig skade av slike dager. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive mer om dem. Meningen var å vise at hverdagen i adopsjonskø har så mange nyanser, så mange motstridende fornemmelser og tanker at man noen ganger rett og slett FØLER mer enn man er i stand til å takle. En tiger i bur. Innestengt med dagene i en kø og en ventetid som av og til virker endeløs, uoverkommelig.

Heldigvis lærer man seg etter hvert å takle slike dager. Å bygge opp en motstand mot dem, et forsvar som innebærer mange tanker om hvor bra livet vil bli ETTERPÅ. Etter at ventetiden er slutt. At det hele faktisk er verd alle investeringer av følelser og frustrasjon, at det en dag vil være mulig å tenke på ventetiden som noe som var, noe som er over.

Og heldigvis finnes det sunn fornuft. Fornuft som motvirker at de dystre dagene får muligheten til å vokse seg store og sterke, og til slutt ta overhånd. Jeg slenger på meg jakken og går en tur, finner en DVD-film som er engasjerende nok til å stenge av for tankene, eller ringer en god venninne for en prat. Hvis mannen min er hjemme er det aller enklest, han er ekspert på å jage dumme tanker på flukt. En regulator som skaper orden i kaoset, og balanse i tilværelsen. Så heldig jeg tross alt er som kan vente sammen med noen. Ventetiden virker kortere når man er to til å dele på den. I alle fall bittelitt.