søndag 22. januar 2012

Venteapen venter og venter...

Venteapen ble kjøpt for en god stund siden, og symboliserer veldig mye forskjellig. Den er symbolet på at hentereisen faktisk skal finne sted en gang i framtida. Den er også et symbol på at vi snart skal få bli en familie, på hendelser som har ligget så langt inn i framtida at jeg knapt har turt å håpe på at de en dag vil skje. Men Venteapen sitter der så klar og forventningsfull – og symboliserer mest av alt HÅPET!


Så når Venteapen sitter smilende på den lille grønne krakken i vårt nyoppussede barnerom i gult og grønt, kan jeg ikke annet enn å føle et forventningsfullt lite gys når jeg kikker bort på den… For det Venteapen venter på, er at hentereisen skal begynne. Da skal jeg, min mann og Venteapen reise sammen til Ungarn for å møte vårt nye familiemedlem. Og både min mann og jeg har lovet å ikke bli sure eller føle oss forbigått om den barnet først knytter seg til er Venteapen. Det er faktisk en del av Venteapens misjon... Vi har ikke gitt den noe annet navn enn Venteapen, og det er jo temmelig kjønnsnøytralt. Håpet er at barnet vårt skal knytte apen til sitt bryst og gi det nye kosedyret både navn, kjønn og muligens også personlighet. Den tryggheten et kosedyr kan gi i møte med mye nytt og ukjent skal ikke undervurderes.

Det er en merkelig tid nå. Først var det julen – barnas høytid. Ikke mindre enn tolv av julekortene som ramlet ned i postkassa vår hadde bilder av de nydeligste, morsomste, søteste barn man kan tenke seg, både med og uten nisseluer. Jeg har smilt og sukket og snufset en del over de postkortene, og gledet meg til vi kan sende ut slike selv…. Forresten – et av ”våre” barn sendte et hyggelig kort med bilde av seg selv til sine fjernadoptivforeldre (er det i det hele tatt et ord??)

Lille Rajesh fra India, som den første gangen vi fikk bilder av ham var blek og liten og tynn, tydelig underernært og ikke hadde skyggen av smil på leppene. Det har alltid vært gledessmil og litt tårer når vi har mottatt de årlige julebildene fra SOS-barnebyen, og fått se at gutten ”vår” stadig vokser seg sterkere, lykkeligere, har fått farge i kinnene og et lurt smil. Nå er han på vei til å bli en flott og veltrent tenåring, og har fotball som sin store lidenskap, til "pappa"s fornøyelse. Gjennom de syv årene vi har vært faddere for Rajesh har vi fått følge utviklingen hans, om enn ikke på nært hold, og det har vært en glede.

Dette er et barn vi har fulgt fra den andre siden av jorden. Vi har fått fire årlige rapporter, samt bilde til jul. Ingen mulighet for toveis kommunikasjon. Allikevel har vi klart å engasjere oss i dette barnet. Vi blir oppriktig glade og stolte når vi får vite at han gjør det godt i matte, i sport og er en morsom og tillitsfull gutt, som gjerne passer på de yngre barna. Vi føler oss som stolte foreldre, enda vi ikke har gjort noe for å bidra til hans utvikling til et flott menneske utover å sende en fast sum penger hver måned. Hvor stolte og engasjerte foreldre vil vi ikke bli når vi får et barn hit til Norge som blir bare vårt, og som vi skal få muligheten til å oppdra! Et barn vi skal være ordentlige foreldre til, et barn som faktisk skal bo sammen med oss og utvikle vårt liv, akkurat som vi skal utvikle barnets liv. Fantastisk!


Ellers har det gått en stund siden sist jeg blogget, av ulike årsaker. Det har skjedd lite på adopsjonsfronten, annet enn at vi har fått "den store hvite konvolutten" fra Inoradopt med mye god og nyttig informasjon. Som en morsom ekstragave lå det oppi en liten pose ungarsk paprikakrydder samt et hefte med ungarske oppskrifter. Såååå søtt og omtenksomt, syntes jeg, og felte (igjen) noen små tårer – emosjonelt gravid som jeg jo faktisk er…

Noe annet som er nytt, er at statistikken på ankomne barn til Norge i 2011 har kommet. Det kom ti barn fra Ungarn, og hele syv av dem var gutter. Et lite sjokk! Nå er det jo ikke sånn at vi har noen preferanse i forhold til kjønn, vi er overlykkelige for det vi får. Men det er noe med de bildene som dannes oppe i hodet da… Fra det barnehjemmet vi var tilknyttet i India inntil vi skiftet land, kom det nesten bare små jenter. Jeg har derfor det siste året sett for meg vårt barn som en nusselig liten prinsesse på et par år. Nå skiftet bildet umiddelbart form oppe i hodet etter at jeg leste statistikken – og den som nå tittet fram var en rampegutt på tre fire år… Med glimt i øyet, kunne min mann fortelle fra sitt eget hode. Jada, selvsagt med glimt i øyet, og det vakreste småkrøllete sigøynersvarte hår man kan tenke seg. Akkurat like mye vårt barn som den lille indiske prinsessen ville vært! Sukk, det er bra vi kan drømme og fantasere. Uten drømmer tror jeg håpet sakte ville blitt svakere, etter hvert som tiden går. Drømmen og fantasien holder HÅPET i live! Og det trenger vi nå...
 
Fra billedpresentasjonen til Ungarn: Jeg prøver å framstå som en koselig, eventyrlesende mamma - og Venteapen følger spent med:-)

PS: Jeg tror faktisk jeg nå også har svart på den lille cliffhangeren fra forrige blogg:-) Kommer en ordentlig oppfølger til den bloggen senere...