What’s new?

Nå har vi fått beskjed om at papirene våre er ferdig oversatt og sendes ned til Ungarn i neste uke!! Jippi – vi er i en kø igjen! Eller egentlig er det enda bedre enn som så. Vi er ikke i en kø, men i et system. Vårt nye adopsjonsland Ungarn opererer nemlig ikke med en kø i tradisjonell forstand. Vår søknad vil fra neste uke bli vurdert opp mot alle barn som trenger og er klargjort for adopsjon, på lik linje med andre adoptivsøkere som har papirene sine i dette landet. Barn matches mot foreldre, uavhengig av om man har hatt papirene i landet et år, eller en måned. Man ser på alder, interesser, egenskaper og til og med utseende. Så kobles barn og foreldre sammen, og de heldige får en forespørsel.

Det vil si at fra om et par ukers tid, når våre papirer er i Ungarn, kan alt skje nårsomhelst! Det fantastiske med dette er at siden den store telefonen kan komme anytime, er det ingen vits i å skru følelsene ned på lunken temperatur og forberede seg mentalt på å gå uten å høre noe i mange år framover. Det kan fortsatt være snakk om år, men vi må likevel holde trykket oppe hele tiden for ting kan plutselig skje. For noen høres dette sikker litt slitsomt ut, men jeg kan forsikre at for oss er det mye deiligere å ha en tilværelse med konstant spenning og konstant fokus på barnet som skal komme, i stedet for å ha en lang venteperiode der man vet at ingenting vil skje og følelsene går på lavgir. Derfor har vi nå våget å ta skritt som å kjøpe inn maling til barnerommet (skal male nydelig gult i helgaJ), begynt letingen etter den perfekte barneseng – i flere alderskategorier – og begynt å kjøpe inn hjelpemidler for å lære språk.

For det er nemlig flere forskjeller når det gjelder India versus Ungarn. Den første er tiden fra vi får tildelt barn fram til hentereisen. I India var vi forberedt på en ny ventetid på i utgangspunktet 5-7 måneder, etter hvert økte dette til over et år, før vi kunne reise av gårde og hente vårt nye familiemedlem. Med andre ord masse tid til å gjøre ting som å male barnerommet. I Ungarn er tiden mellom tildeling og hentereise kun 3-5 uker, og på den tiden rekker man mye mindre. Derfor er det ikke bare morsomt, men også nødvendig å gjøre klart så mye som mulig på forhånd.

Lengden på hentereisen er også forskjellig. Mens henteturen til India bare ville ta ti dager, snakker vi minimum 6 uker i Ungarn! Det har åpnet nye problemstillinger for oss – må vi allerede starte å spare all ferien vår, eller får vi starte permisjonen der nede? Kostnadene ved oppholdet må også legges inn i adopsjonsregnskapet vårt – det er dyrere å bo i mange lange uker enn i en kort tidagersperiode. Og med vårt nye lille familiemedlem må vi jo bo med akseptabel standard – dette er jo tross alt det første stedet vi skal knytte bånd som familie, og da er det grenser for hvor shabby og lite inspirerende omgivelsene kan være.

Enda en stor forskjell er aldersaspektet. I India var laveste alderskategori 0-3 år, i Ungarn er det 0-5, som vi nå er godkjent for. Det vil i utgangspunktet si at det er et større spenn å ta i betraktning i forhold til hvilken alder barnet vårt vil ha. Det mest vanlige i India til nå (dette er i ferd med å forandres med de nye reglene) er å få barn på mellom 1 og 3 år. Fra Ungarn er det vanligst å få barn på mellom 2 og 5 år. Med andre ord: Jeg har kjøpt inn bøker som Toddler Adoption, og vi har vært på ventemøte i adopsjonsforeningen med tema adopsjon av eldre barn. Vi ser mer på småbarnssenger og ikke bare sprinkelsenger for babyer, og behovet for barnevogn har muligens falt bort.

Med andre ord mye nytt, men vi er superglade og tar alt på strak arm. Like ivrig som jeg tidligere kastet meg over bøker om India, kaster jeg meg nå over bøker om Ungarn. Og mens jeg før så for meg barnet vårt som en nydelig liten jente med lys brun hud, brune øyne og vakkert svart hår, har jeg nå et nytt bilde på netthinnen. Hvilket? Det skal jeg beskrive i min neste blogg...

Bye bye Indiababy...

Nytt land, ny kø, nye muligheter…

Da har vi tatt det store skrittet: Bytte av land. Avgjørelsen har ulmet under overflaten en god stund, og i løpet av sommerferien modnet den seg helt fram. I august fikk vi den tilbakemeldingen vi hadde ventet fra Adopsjonsforum om at ventetiden i India vil øke betraktelig, og at forholdene vil være uavklart i dette landet en lang stund. Fra midten av august tok vi de nødvendige kontakter, skiftet adopsjonsforening og sendte de søknader som måtte sendes, og 23.september sto vi med nok et offisielt godkjenningsdokument fra Bufetat i hånden – denne gangen som adoptivsøkere til Ungarn.

De neste ukene ble brukt til å samle inn papirer – gamle og nye. For selvsagt krevde et nytt land helt andre papirer, en annen type billedpresentasjon og fornyelse av alle våre gamle papirer. Jeg ble litt oppgitt først – papirene var jo bare litt over et år gamle. ”Det er jo ikke sånn at vi har blitt født på nytt det siste året. Eller har skilt oss og giftet oss en gang til.” Men mine halvt spøkefulle utbrudd hjalp selvsagt ikke – både vielsesattest og fødselsattest måtte fornyes. Man gjør jo det man må, og etter de siste årene er det lite som virker latterlig lengre…

Tre uker etter godkjenningen var uansett alle papirer sendt til oversettelse, og der er vi nå. Snart i et nytt land, og en ny kø. Med betraktelig kortere beregnet ventetid, men vi tar ikke lenger noe for gitt. Allikevel har vi den siste tiden tort å finne fram litt av gleden igjen over å være godkjent, å skulle få adoptere – å tross alt skulle bli foreldre, selv om det fortsatt ligger et stykke inne i framtiden. Det gjør godt å kunne kjenne åpent på disse følelsene igjen. Det siste halve året har jeg brukt tid og krefter på å dysse ned disse gode følelsene, sette dem på sparebluss. Man er nødt til det dersom følelsene skal vare gjennom mange lange år. Ingen kan være nyforelsket konstant. Noe av det som har plaget meg mest ved tanken på 4-5 års ytterligere venting er redselen for at det kan bli vanskelig å finne fram de følelsene igjen. De kan undertrykkes så kraftig ut fra behovet for å leve et tilnærmet normalt liv i ventetiden, at det blir tungt å finne dem når de faktisk trengs. Slik ønsket jeg ikke å ende opp.

Nå har vi i alle fall fått en ny giv i vår prosess. Vi har tatt fram igjen bøkene om barneoppdragelse i adoptivforeldres verden, samt begynt å lese oss opp på litteratur om det å få eldre barn i familien. For å skifte fra India til Ungarn måtte vi godkjennes for et utvidet aldersnivå. Det tok også litt tid, men vi er nå godkjent for å adoptere et barn fra 0-5 år, i motsetning til 0-3 som var Indias aldersgruppe. Dette har selvsagt også medført en grundig tankeprosess. Er vi klare for å ha en 5-åring i huset? Tankeprosessene resulterte i at JA – det er vi! Vi vil elske et barn like mye om vi får en ettåring eller en femåring. Selvsagt vet vi at det er andre utfordringer å takle når man får eldre barn med mer bagasje, men de er vi beredt på å takle.

Så nå er Indiabøkene på hylla skiftet ut med bøker om Ungarn og av ungarske forfattere, og vi har allerede begynt å lære vårt nye land og vår nye kultur å kjenne. En tur til Budapest med nærmeste familie er unnagjort – og ble en opplevelse! Jeg har brukt mye tid på å lese meg opp på og knytte meg til India, og et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg orket – virkelig orket – å gå i gang med å knytte bånd med et nytt land. Men det gjør jeg nå med liv og lyst. For denne gangen skal det gå. Vi skal til Ungarn og hente hjem et barn ikke altfor langt inne i framtiden. En fremtid som igjen ser lys ut.

PS: Jeg hadde en runde med meg selv før jeg tok fatt på bloggen igjen. For det første måtte vi selvsagt ta viktige avgjørelser og samle inn drøssevis med papirer, og det tar tid. Men jeg lurte også på hvordan bloggen skulle leve videre - skulle jeg slette alt som hadde med India og barnehjemmet der å gjøre, skrive om historien og innleggene slik at dette ble et glemt kapittel? Jeg kom til at selvsagt skulle jeg ikke det. Bloggen forteller vår adopsjonshistorie slik formålet var, og Indiaeventyret er fortsatt en del av den historien:-)



I Budapest for første gang - men ikke siste:-)



En stor takk…

Forrige søndag var en fin kveld. Vi var sammen med ”adopsjonsvennene” våre, noen flotte par som vi har holdt kontakten med siden vi møttes på adopsjonskurset i fjor vår. Det er dere gode mennesker dette innlegget skal handle om. Det er dere som skal takkes.

Det er antagelig vanskelig for par med barn å forstå hvor godt det er for oss litt voksne barnløse å møte andre par i samme situasjon. Å møte andre som er i eller over den såkalte ”etableringsfasen” – men allikevel ikke har endt opp med den allment etablerte resepten for lykke her i landet: to eller tre barn, hus, stasjonsvogn, hund eller katt, en hverdag fylt av aktiviteter og familielykke og ikke minst den berømmelige tidsklemma. Det er nok vanskelig for travle småbarnsforeldre å forstå eller i det hele tatt tenke over at det ikke er alle som kommer like lett til det de tar som en selvfølge.

Ta for eksempel dette med tidsklemma: Barnløse har ikke lov til å snakke om tidsklemma. I alle fall ikke uten å fortjene vantro blikk fra småbarnsforeldre som har fått erfare at tiden ikke lenger er noe de har herredømme over, den er spist opp av behov og krav som følger med rollen som foreldre. Er du forelder har du lov til å klage over tidsklemma, og henting i barnehagen trumfer alt. Samme hvilken grunn jeg måtte ha til å trenge å gå tidlig fra jobb eller flytte et møte til klokken tre eller fire er det umulig – barnehagen kan ikke overgås. Det er jo noe alle vet. Og man kan ikke forvente at småbarnsforeldre som står midt oppi denne tidsklemma og familielykken skal forstå sårheten i det å stå utenfor. Hvor mye ord kan såre. Senest på lørdag ble jeg omtalt som ”dere i etableringsfasen – dere småbarnsforeldre” utelukkende fordi jeg er i den aldersgruppa jeg er i. Det er ikke noe gøy. Uttrykk som etableringsfase og fruktbar alder kan stikke ganske godt i hjertet.

Der skrev jeg meg litt bort. Poenget mitt er at det er deilig å være sammen med folk som fullt ut forstår dette. Som kjenner igjen følelsene og maktesløsheten. Det å hele tiden måtte forklare seg. Det er deilig å være sammen med noen som deler den samme drømmen og det samme ønsket som oss, og som skjønner hvor viktig det er. Når noe okkuperer en så stor del av tankene og samtalene våre som adopsjonsprosessen gjør, er det også godt å være i selskap der vi kan prate om dette så mye vi vil, uten at noen synes det blir FOR mye… For det hjertet er fullt av renner munnen som kjent lett over med. Det er fint å kunne snakke med noen som kjenner til adopsjonsprosessen og det internasjonale adopsjonsmarkedet – som vet at TTJLT (Ting Tar Jævli Lang Tid) uten at vi hele tiden trenger å forklare hvorfor. Og som ikke sukker og bærer seg over alle barna i verden som trenger hjelp og hvorfor det ikke går an å bare sende et av de barna til oss asap. Selv om vi skal adoptere fra forskjellige land og tilhører forskjellige adopsjonsforeninger er det veldig mye vi har felles – og dere er de beste samtalepartnere og den beste støtteforeningen som finnes!

Å møte ti-tolv andre par i samme livssituasjon som oss på adopsjonskurset i fjor, var en revolusjon. I vår omgangskrets er det vanskelig å finne et barnløst par til, for ikke å snakke om en hel gjeng. Plutselig var vi ikke de to barnløse, men to av ALLE de barnløse. Ubeskrivelig god følelse!  For det er jo ikke slik i alle vennekretser at et barnløst par over noen-og-tredve er en raritet, men i vår verden er det faktisk sånn. Og da er det godt å vite at man ikke er alene. Selve kurset var i seg selv en opplevelse – det anbefales sterkt til alle som vurderer adopsjon! Min vane tro hadde jeg tatt med og funnet fram laptopen på første kursdag. Den kunne jeg raskt legge på rommet. Erfaringsutveksling, gruppearbeid, film og rollespill – selv jeg som ikke er noen fan av sistnevnte klarte å slippe meg litt løs… Sannsynligvis fordi jeg umiddelbart følte meg trygg på dere som var til stede. En følelse av samhørighet og tillit som er vanskelig å beskrive. Fint var det i alle fall. Og mange tankeprosesser ble satt i gang.

Da er det godt å ha noen å følge opp disse tankeprosessene med. Noen å be om råd, noen å komme med hjertesukk til og noen å klage til. Derfor dette innlegget. Takk. Dere vet hvem dere er. Nå vet dere også hvor mye dere betyr.

Til slutt en rask oppsummering av situasjonen i India: Det nye systemet vil ta tid å innføre, vi vet ikke sikkert om vår adopsjon skal gjennomføres etter det gamle eller det nye systemet, ingen informasjon er klar før (forhåpentligvis) første oktober, de barna som adopteres bort internasjonalt fra nå av vil være eldre barn og barn med spesielle behov – noe vi Indiasøkere i utgangspunktet ikke er godkjent for i Norge, vi må uansett regne med betraktelig lengre ventetid, og det å legge ut barn med spesielle behov på adopsjonsforeningenes hjemmesider er ikke lenger lov. Mye usikkerhet, forvirring og flere stengte dører for oss. Vi får se om noen nye dører åpner seg…

For som alle kan se på bildet fra forrige søndag: Jeg har ikke tenkt å gi meg så lett!!!

Hva vi KAN gjøre - og hva vi VIL gjøre...

Vi har nå fått skriftlig beskjed fra Adopsjonsforum om det jeg har gått og vært nervøs for hele våren - og som vi forsåvidt fikk muntlig bekreftet i starten av sommeren: ventetiden vår vil bli lengre enn det vi tidligere har fått beskjed om. 

  

Et nytt og omfattende system for adopsjon i India har en stund vært underforberedelse, og er nå klart. Et nytt system kan i seg selv være bra. Adopsjonsregleverk og -praksis i India har ikke vært enkelt å forholde seg til, hverken for Adopsjonsforum eller for oss som adoptanter. Allikevel er det slik at når et nytt system skal innføres går masse tid bort som ellers kunne vært brukt på å gjøre det som er formålet - frigjøre barn for adopsjon!

Adopsjonsforum har ikke fått satt seg inn i det nye systemet og hvilke praktiske konsekvenser det vil få for oss som allerede har papirer i India og for framtidige søkere. Det eneste de kan si er at dette vil medføre lengre ventetid.

Dette er en situasjon jeg vil kalle nok et tilbakeslag. En liten merkedag som det finnes så mange av i en adopsjonsprosess. Disse kan være positive eller negative - denne er det siste alternativet. For vi er så klare for å få barn nå!! Etter fem år med lengting og håping tenker vel andre at "noen måneder eller år ekstra kan da vel ikke spille SÅ stor rolle fra eller til". Nemlig. Der har vi igjen de menneskene jeg desverre må si at ikke har peiling på hvordan det er å være i en slik prosess. At alle små nedturer og oppturerer i adopsjonsprosessen oppleves fullstendig utenfor proposjoner av dem som er rammet.

Så hva gjør man da? Etter eget regnestykke - foretatt ut fra hvilket barnehjem vi står i kø på, hvor langt bak vi står i den køa, og generelle andre dårlige tegn som jeg har fanget opp - skulle vi før disse endringene kanskje kunne hente et barn hjem om 3 år (fra nå). Det regnestykket sprekker forøvrig mer og mer jo lengre tid det går før det kommer en tildeling fra India. I min beregning skulle det komme fire tildelinger i år bare fra vårt barnehjem - nå er vi over halvveis i året, og antall tildelinger i 2011 er fortsatt zero - null...!! Altså: Når en forberedt ventetid på 2-3 år ved prosessens start, etterhvert ble til 3-4 år og nå ligger an til å bli enda lengre. Hva gjør man da?

Veldig mange velmenende mennesker både i omgangskretsen, og blant familie og venner, sier at vi må nyte livet slik vi har det nå. At vi må gjøre alle de tingene vi kan gjøre som barnløst par, men som vil bli satt på vent i uviss tid når barnet er ankommet.

Dette er det vi altså KAN gjøre:

• Reise mye. Ta spontane turer til utlandet, på helgeferie i en storby eller hopp-på tur til syden. Frekventere haugevis av museer og annet som barn ikke ville hatt tålmodighet til. 
• Nyte god mat med ingredienser som mange barn ikke tolererer på sitt middagsbord: Lekker sjømat, en god biff, sterkt krydrede gryteretter, sushi... 
• Lage kompliserte og tidkrevende måltider hjemme, invitere andre barnløse par (hvilke?) på lange middager med mye godt drikke til. Nyte å ikke måtte stå opp klokken fem neste morgen fordi et lite barn vekker oss.
• Ha et ryddig hus, der pynteting og stearinlys kan stå i fred uten at små armer veiver de overende.
• Gå på kino, i teater, i operaen, på festivaler og konserter. Noe vi forøvrig ser at de fleste småbarnsforeldre rundt oss også finner muligheter til å få gjort, men som visstnok vi barnløse skal være frie til å fråtse i...
• Gå lange strabasiøse turer i skog og mark, uten små ben som sinker og som gjør turen til en rusletur like innenfor markagrensa. Eller kanskje ikke bort til grensa engang...
• Være bare oss to sammen, være kjærester, nyte det å være par noen år til.

Selvsagt gjør vi alt dette. Vi har gjort det i mange år nå. Så mange år at det føles som vi gjør disse tingene på overtid, at vi er mer enn klare til å gå videre til et nytt stadium i livet - kanskje et helt nytt liv?

Dette er det vi så gjerne VIL gjøre:

• Våkne tidlig av et lite barn som gråter og vil ligge i sengen vår, eller sove dårlig fordi vi hele natten gjennom må ha et sparkende og urolig barn sovende mellom oss i dobbeltsengen (som er uhyrlig bred for to, kjøpt for 10 år siden med tanke på å ha plass til en hel familie i sengen...).
• Ha etablerte rutiner, f.eks. middag alle sammen hjemme rundt spisebordet klokken fem, der alle kan fortelle om sine opplevelser i barnehagen, på skolen og jobben, eller hjemme med minstemann.
• Servere en meny bestående av barnevennlige retter med lite salt og mye grønnsaker. Samt å komme på lure metoder for å få barna til å ville spise sunn mat...
• Norgesferie for at barna skal få tilbringe tid sammen med besteforeldre på ulike kanter av landet, og kanskje en uke i Danmark med Legoland som sommerens høydepunkt.
• Kjøpe en fornuftig og sikker familiebil med plass til vogn og annen bagasje som er påkrevd når man biler med små barn.
• Ha et levende hus fylt av latter og lyder, med leker strødd utover gulvet og utallige tegne- og maleprosjekter på gang utover kjøkkenbordet.
• Invitere på lunsj eller tidlig middag fordi ikke bare våre venners barn, men også VÅRE barn må legge seg tidlig.
• Generelt kunne delta i samtaler om hvilke bilseter for barn som er de sikreste, om barnehagetilvenning, om hvordan man skal få barn til å slutte med uvaner, til å spise mat, til å trives på skolen... Kort sagt samtaler som ofte preger sammenkomster med venner, og der vi som barnløse ikke har noe å bidra med.
• Og mest av alt vil vi gjerne: Ha en liten kropp å holde inntil oss, holde i hånda, ha på fanget, klemme på, leke med, krangle med, trøste, tilbringe så mye tid som overhodet mulig med - med andre ord vil vi gjerne være foreldre. For vi er klare for det nå!

Videoer om adopsjon

Adopsjonsforum har lagt ut videoer på YouTube om adopsjonsprosessen og andre aktuelle ting for de som er interessert i adopsjon. Disse videoene er søte og nyttige - for dem som har kommet kortere i prosessen enn oss kan det være nye ting å plukke opp i de to siste videoene, og for alle andre kan det være morsomt å se de to første videoene.

Denne videoen er en reklamefilm for Adopsjonsforum og inneholder mange nydelige barn. Kunne gjerne adoptert hvert eneste ett av dem... Enjoy!

Alle barn trenger foreldre

Her er en veldig fin video om det å være adopsjonsfamilie:

Adopsjon - å bli en familie

Denne er fra Barne- ungdoms- og familie-etaten (BUF-etat) og beskriver adopsjonsprosessen (det som sies om ventetider er fullstendig utdatert....):

Adopsjonsprosessen

Siste video - om Adopsjonsforum, som er den største av de godkjente adopsjonsforeningene i Norge. Den sier litt om hva adopsjonsforeningene kan bistå med i prosessen:

Hva er Adopsjonsforum?

Ellers: Vi venter og venter... Jobber i hagen, planlegger ferier, lager god mat og går turer. Kort sagt: Vi gjør alle ventetingene!!

Og selvsagt leser jeg fortsatt bøker om adopsjon og India, og vi ser filmer fra India. I kveld blir det kanskje denne??

Bursdagsblues…

For et par uker siden fylte jeg år – og så ikke noen grunn til å feire. For min del kunne dagen gjerne blitt forbigått i stillhet. Det skjedde ikke helt, og det er jo morsomt å få oppmerksomhet i form av kake, sang og gaver. Allikevel klarte jeg ikke å føle den store gleden ved å bli et år eldre. For bursdagen min kom på slutten av en monsterbølge av motløshet og tvil. Toppet av en 17.mai der festkledde glade barn var overalt, og mine barneønsker tok helt av. Alt jeg klarte å tenke var: 35 år og fortsatt barnløs!!! Hvem vil vel feire det?

Jeg vet at vi fortsatt har mange år på oss før vi er for gamle til å adoptere. Og jeg vet at vi nå faktisk står i en kø, og at ting skjer - om enn i sakte tempo. Jeg vet også at det er mange som er eldre enn oss, har ventet mye lengre enn oss, og som virkelig har aldersspøkelset hengende over seg. Men allikevel: Bursdagsbluesen innfant seg. Med sine innsmigrende saksofontoner lokket den meg til å tenke bakover i stedet for framover. Og mine uregjerlige tanker fulgte lojalt opp.

For fem år siden: Jeg er 30 år, og har vært gift i litt over ett år. Min mann og jeg står på verandaen i den gamle leiligheten vår en sen kveld og snakker sammen, mens vi nyter kveldsluften. Vi har akkurat hatt besøk av venner med barn, og gravide venner. Noe har modnet hos oss begge. Vi har alltid vært klar over at vi en gang kom til å ønske oss barn, og at vi vil bli foreldre sammen. Hittil har det ikke hatt noen hast. Det har det fortsatt ikke – vi er relativt unge, og statistisk sett i stand til å få barn i mange år enda. Men den drømmen som hittil har vært lagret i skuffen merket ”en gang i framtiden” har nå satt skuffen på gløtt. Sammen diskuterer vi dette, og finner ut at begge ønsker å flytte drømmen om barn over i ”nå er vi klare for det”-skuffen. Avtaler blir inngått. Dype blikk utveksles. Frydefulle og litt skrekkslagne fnis lyder ut i høstnatten. Kyss og klemmer forsegler det hele, og vi går glade og spente inn fra verandaen. Nå er tiden kommet, vi skal ha barn. En ny fase i vårt mangeårige samliv er innledet, og det fyller oss med håp og nye drømmer.

I årene som følger: Leiligheten byttes inn i et rekkehus med flere soverom og barnevennlige omgivelser. Skuffer og skap blir stående ledig i påvente av babytøy og babysaker. Vi planlegger hva som skal bli barnerom og hva som kan forbli kontor inntil neste barn er på trappene. Setninger som: ”Håper denne bilen holder til vi får barn – den neste vi kjøper må jo bli en stasjonsvogn vet du” blir en del av dagligtalen. Barnehager og barneskoler i nærheten sniker seg inn i bevisstheten – hvilke er bra og hvor hører våre framtidige barn til? Diskusjoner om navn, etternavn, tilhørighet og familie. Alt som kan fylle ventetiden er på plass. Ventetiden blir bare så mye lengre enn vi trodde…

I dag – fem år senere: Ting ble ikke som vi planla. Vi har fortsatt ikke barn, og er i alle fall ikke i gang med barn nummer to. Kunnskapen om hva som må til for at vi skal kunne bli foreldre har også endret seg. Det var ikke så enkelt som vi trodde og håpet. Samtlige i vennekretsen har nå både et, to og tre barn. Omverdenen har etter hvert fått kjennskap til vårt ønske om barn, og at storken ikke vil komme på besøk. Adopsjonsprosessen er godt i gang, og vi har vært gjennom ting vi ikke i vår villeste fantasi kunne forestilt oss den kvelden på verandaen for fem år siden. Legebesøk. Vurderingsprosesser. Søknad om adopsjon. Mange besøk fra barnevernet. Nye vurderingsprosesser. Angstfulle måneder i påvente av godkjentstempel. Nå er det ikke bare vår drøm om å bli foreldre som gjelder, men også de sakkyndiges vurdering av om vi kvalifiserer til å bli det. Lettelse over et lite brev med et kortfattet svar. Søknads- og skjemahelvete. En ny tilknytning til et land, en region og et barnehjem som for fem år siden ikke betydde noe spesielt for oss. Ventetid. Ventetid. Ventetid.

Flere andre blogginnlegg har omhandlet de såre følelsene i disse årene. De har ikke vært konstante. Såre følelser har det med å bli erstattet av håp – innimellom. Noen ganger vinner håpet over sårheten helt av seg selv, andre ganger må det hjelp til. Derfor har jeg nå bestemt meg for å kaste all min tyngde inn på håpets side. Bursdagsbluesen skal nedkjempes, og håpet skal igjen få prege hverdagen. Bøkene som de siste par månedene har støvet ned på hylla, skal tas fram. Sidene med tips til innredning av barnerom skal åpnes fra sin forlatte plass nederst på favoritter-lista på PC-en. Drømmene skal finnes igjen langt bak i hodet og hjertet, og jeg skal tørre å tenke framover. Kampen om dagene skal vinnes av meg og håpet i fellesskap. Sommeren skal bli god.

Nå er jeg tilbake.

Når tvilen kommer snikende…

Flere ganger i løpet av en adopsjonsprosess blir man overmannet av tvil. De siste ukene har vært en sånn tvilsperiode, og det har vært vanskelig å blogge underveis i denne. Men for å dele og bevare for ettertiden hvordan det ser ut inni hodet mitt nå, skal jeg prøve meg på et innlegg om alle mine tvilstanker.

La meg bare slå fast aller først: Tvilen dreier seg overhodet ikke på noe punkt om hvorvidt denne prosessen er noe vi ønsker å gjennomføre!! Prosjekt ”få barn” er ikke gjenstand for tvil, anger eller vakling. I løpet av prosessen har vi ikke vært, og kommer ikke til å bli, i tvil om at dette er det riktige for oss. Målet er fortsatt klart: Vi vil adoptere barn, koste hva det koste vil!

Tvilen dreier seg om alle mulige andre ting. De siste ukene om hvorvidt vi har lagt opp prosessen slik at vi raskest mulig, med minst mulig vond ventetid og pinefulle kvaler, kan få barnet vårt hit til Norge og bli en familie på ordentlig. Ikke lenger en familie på vent, slik vi er nå. Og som vi formodentlig vil bli værende en god stund lenger enn det vi i utgangspunktet var forberedt på. For ifølge opplysninger som sakte siger inn til oss, blir vår ventetid stadig lengre. Ingen vits i å skvette høyt når telefonen ringer i år. Heller ikke neste år. Forhåpentligvis året etter det - hvis ikke ventetiden utvider seg ytterligere. Og så har vi den obligatoriske venteperioden på 6 til 12 måneder etter tildeling før vi kan reise til India og hente barnet hit. Det vil si tre år til med venteklump i magen. En klump som kjennes tyngre og tyngre etter hvert som det internasjonale adopsjonsmarkedet synker lenger og lenger ned i sirupen.

For det er ikke bare India som sliter. I Etiopia er det nye regler på gang og fullstendig uvisst hva som skjer - det eneste som er sikkert er at ventetiden framover blir betydelig lengre enn tidligere. De eneste landene Adopsjonsforum i skrivende stund har rom for nye søkere til er Kina og Colombia. Begge disse landene har en ventetid som nå strekker seg forbi fem år, og som er spådd å komme opp i seks-syv år før det kanskje snur… Ingenting bedre å bytte til med andre ord! Vi får også råd fra Adopsjonsforum som sier at det beste slik de ser det er å bli stående i den køen vi står i på det barnehjemmet vi har blitt tilknyttet. At ventetiden blir lenger enn vi var forespeilet, men at vi allikevel er heldige sammenlignet med om vi skulle ha valgt et annet land, eller havnet ved et annet barnehjem i India.

Allikevel nager tvilen. Er det noe vi burde gjort som kunne forhindret dette? Burde vi valgt land før vi valgte adopsjonsforening, og kikket mer nøye på ventetidene hos de andre organisasjonene? Bør vi nå skifte land – eller adopsjonsforening? Hva da med den tiden vi allerede har ventet – i forhold til å skulle starte helt på nytt? Og hvor mye ekstra byråkrati krever dette? Hvorfor skal alle plutselig adoptere fra Ungarn - hvorfor tenkte ikke vi på det? Ville det gått raskere? Ulike varianter av disse og flere spørsmål har surret rundt i hodet mitt den siste måneden. Og dette er tross alt spørsmål vi kan konkludere på, og delvis også gjøre noe med.

Da er det verre med de umulige tvilsspørsmålene. De som ikke kan løses med mindre vi finner knappen eller bryteren som skrur tida tilbake. Et godt stykke tilbake... Spørsmål som: Burde vi ha begynt før? Hvorfor startet vi ikke prosessen tidligere? Hvis vi hadde startet adopsjonsprosessen med en gang vi bestemte oss for å få barn – hvor mange barn kunne vi ha rukket å adoptere nå da? Hvorfor bestemte vi oss ikke for å få barn før? Hva er galt med å få barn midt i tyveårene? Hva tenkte vi på dengang?

Og så kommer selvsagt framtidsspørsmålene: Hvis den ventetiden vi har nå holder seg, hvor gamle er vi da når vi får barn? Hva om ventetiden blir enda lengre enn det nå ser ut til? Vil vi rekke å adoptere flere barn senere dersom vi skulle ønske det? Hvor gamle vil vi da være når ungene starter på skolen – eller konfirmeres???

Som sagt, det er en grunn til at jeg ikke har blogget på en stund. Dette er tross alt en ryddig versjon av tankene mine – innimellom er det ikke mulig å få dem på papir i det hele tatt… Knapt nok å få dem til å holde seg inni hodet mitt. Innimellom virker det som om tankene og tvilen springer ut av hodet og setter seg i grenene på buskene utenfor, der de sitter og ler av meg som virrer rundt i huset med hodet mitt så proppende fullt at det renner over. Kanskje formerer de seg ute i buskene… Tankene er mye flinkere til å formere seg enn vi er, det er i alle fall sikkert!

Huff - tvil er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det fantes en troverdig autoritet som kunne si til meg: "Ta det med ro. Nå uroer du deg for mye igjen. Alt vil gå bra og dere har SELVFØLGELIG gjort alt riktig! Gjennom hele prosessen. Slutt å tvile på det!"

Kan troverdige autoriteter vennligst stille seg i kø der borte i hjørnet bak den rosa elefanten?

En søt historie...

For noen uker siden lagde NRK-Super en reportasje i programmet Megafon om adopsjon. Programmet er rettet mot barn, men gir mye også til voksne seere. Denne reportasjen handler om Martine på 9 år som selv er adoptert fra Polen, men som fram til nå har vært enebarn. Nå skal hun få en søster fra India, og gleder seg stort til dette. Martine har fortellerstemmen i hele reportasjen, og det er fantastisk å høre adopsjonssituasjonen beskrevet med et barns ord! Vi følger Martines forberedelser til å ta imot den nye søsteren, hentereisen til India og den første tiden hjemme i Norge med søsteren Isabella. Isabellas første møte med Norge, med snø og akebrett, hennes gledesstrålende "I am in Norway" - kort sagt: hele reportasjen er så rørende at tåreperser som meg bør fylle opp kleenex-lageret grundig før man setter på opptaket...

Og popcornet i pølsa (for de av oss som ikke liker rosiner...) er de få minuttene som vises fra Isabellas barnehjem i India. Gule vegger med fargerike tegninger, inngangsparti med søyler - det hele virket så kjent på meg at jeg måtte forhøre med med Adopsjonsforum. Og de kunne bekrefte at barnehjemmet det filmes fra i reportasjen er det barnehjemmet vår søknad ligger ved. Vårt barnehjem! Etter et lite gledeshyl så jeg akkurat disse korte minuttene enda en gang - og enda en gang -og enda en gang... Nok et stort lite øyeblikk i ventetiden. For dette barnehjemmet ser sannelig ikke verst ut i forhold til mye annet jeg har sett!!

Her er reportasjen på nett-TV, nyt den og kos dere:

En ny søster




Isabella og Martine

The decision is: INDIA

Da vi gikk inn i adopsjonsprosessen hadde vi ingen forutsetninger for å si hvilket land vi ønsket å adoptere fra. Noen adoptivsøkere har preferanser helt fra starten av prosessen – de har bodd i et land som barn, vært på en ferie som gjorde sterkt inntrykk, eller har slektninger fra et annet land – og så ønsker de å adoptere et barn fra dette landet. Noen ganger lar det seg gjøre, andre ganger ikke. Vi hadde ingen slike preferanser. Som jeg har sagt tidligere, det betyr ingenting for oss om barnet vårt ser latinamerikansk, afrikansk, asiatisk eller for den saks skyld europeisk ut. Så naturlig nok har mange spurt oss: Hvorfor akkurat India? Det skal jeg prøve å gi et svar på her.

Vi valgte adopsjonsforening før vi valgte land. Adopsjonsforum var den største foreningen, de hadde flest land i sin ”portefølje” og vi fikk anbefalt dem fra et par bekjente som vi stolte på. Derfor meldte vi oss inn, og ba om et første møte. Når vi troppet opp på Adopsjonsforums kontorer en kald novemberdag, ble vi møtt med smil fra en hyggelig dame med god tid til oss, deilig kaffe og pepperkaker, og kunnskapen om at vi ble nødt til å velge land mye tidligere i prosessen enn vi hadde trodd. På forhånd hadde vi gått gjennom listen med samarbeidsland, gjort oss noen notater og spørsmål, men følte oss relativt blanke i forhold til alle valgmulighetene vi trodde vi hadde. Den illusjonen ble raskt plukket vekk. Damen gikk gjennom de 15-20 landene som Adopsjonsforum samarbeider med, og vi sto til slutt igjen med fire. Flere av de andre landene hadde ikke kapasitet til å ta inn nye søkere, og noen av landene kvalifiserte vi oss ikke til. Manglende spanskkunnskaper og min tilknytning til Humanetisk forbund i stedet for til en religion, var blant årsakene til at noen land ble uaktuelle.

De fire landene vi var kvalifiserte til å søke på, og som hadde nok kapasitet til å ta inn flere søkere, var Kina, Colombia, Etiopia og India. De to førstnevnte betydde 4-5 års ventetid etter godkjenning. Siden vi ikke følte noen særskilt tilknytning til noen av landene, syntes vi ikke det var noen grunn til å velge et av dem med lengst ventetid. Både Etiopia og India hadde på det tidspunktet en ventetid på pluss/minus to år. Valget mellom disse landene var hipp som happ, vi kunne omtrent ha hengt kartet på veggen og kastet en pil, og valgt det landet som lå nærmest pilens landingspunkt. Det var ikke det vi gjorde, men resultatet ble nærmest like tilfeldig.

Kanskje var det fordi vi tidligere har vært i Asia, og er fascinert av verdensdelen. Kanskje var det fordi jeg nettopp hadde skrevet en skoleoppgave om India. Kanskje følte vi at dette er et land vi virkelig kan tenke oss å reise mer i, for eksempel på tilbakereise når barnet er større. Eller kanskje var det bare ren tilfeldighet. Vi har i alle fall aldri angret på valget, og gleder oss mer og mer til å sette kursen mot destinasjon India.

Hva visste vi om India da vi tok valget? Ikke mer enn folk flest vil jeg tro. Vi visste at det var et stort land, én milliard innbyggere, verdens største demokrati. Vi syntes India var et spennende land, med en vakker kultur og et inntagende folk. Det var omtrent det. Derfor var det første jeg begynte med etter godkjenningen – det vil si parallelt med innsamlingen av alle de millioner av papirer som skulle ligge i søknadsbunken vår – å bygge opp min egen faktabase om landet vi nå skulle knyttes til for resten av livet. 

Jeg leser meg opp på historie, kultur og skikker. Leser gode reisebeskrivelser av India. Leser skjønnlitteratur av indiske forfattere i norsk eller engelsk oversettelse, som tegner et godt bilde av indisk hverdagsliv. Skjønnlitteraturen gir meg lyst til å vite mer, og får meg til å stupe inn i historieboken igjen, studere historisk atlas eller gå berserk på internett. Sammen med min mann har jeg begynt å se filmer om og fra India – med Slumdog Millionaire som foreløpig favoritt. Muligens er en Bollywoodfilm det neste som dukker opp i dvd-spilleren en fredag eller lørdag? Hvis jeg finner på en lur manøver for å få smuglet den inn i huset, skal man ikke se bort fra det...

Av de litt mer sære anskaffelsene jeg har gjort er en minilommeparlør som gir deg de viktigste ordene på de 20 mest brukte indiske språkene. Cirka ti bittesmå sider av denne handler om det språket som er vanligst i vår delstat... Jeg "kom til meg selv igjen" før miniparløren ble etterfulgt av et veikart over India – som min mann senere sa det : "Hva vi enn skal gjøre i India på hentereisen, så skal vi IKKE kjøre bil…!" Så jeg regner med at det aller særeste innkjøpet utledet av denne hysteriske India-interessen, enn så lenge, må være min nydelige indisk-utseende Collectors Edition Barbie! Her skylder jeg imidlertid også på svangerskapshormonene jeg er overbevist om at jeg har…

Så hva tenker jeg nå når jeg tenker India? Jeg tenker: mye farger, sterke krydrede spennende lukter, biler og hus med søt håndmalt reklame, mylder og liv i gatene, vakre klær, kroppsmaling av henna og et nydelig smilende folk. Men jeg tenker samtidig: fattigdom, uteliggere, kastevesen på landsbygda, sosiale forskjeller, villhunder, støvete veier, millionbyer, kriminalitet og stakkars underernærte barn som pusser sko eller tigger for å overleve.

Jeg tenker også at det blir mye tid til å lære mer. Så mens indiabøkene  krangler om plassen på hylla med bøkene om adopsjon og tilknytning, hender det jeg heller tar meg en tur ut i nabolaget. Et nabolag med mange innvandrere fra både India, Pakistan og andre asiatiske land. Jeg snur meg etter alle barn som ser indiske ut, og sukker og smelter over de bedårende små. Det er også en fin måte å tilbringe ventetiden påJ

De dystre dagene

OK, la meg starte med å slå fast at alle innleggene her på bloggen er hundre prosent ærlige. De beskriver hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg. Det er mine tanker, refleksjoner og meninger som kommer på trykk. Allikevel er det ikke alltid jeg kjenner meg igjen i det jeg tidligere har skrevet. De fleste dagene kan jeg smile og nikke gjenkjennende når jeg kikker på gamle innlegg. Tenke at ja, det er slik jeg føler det. Så bra at jeg har fått satt det på papir.

Andre dager er det ikke fullt så svart-hvitt. Når jeg leser tidligere blogger, tenker jeg at de bare viser en side av meg. Med unntak av innlegget om holdninger, som viser glimt av den andre siden. Når jeg ser på de andre innleggene hender det jeg synes at de handler om en slags superutgave av meg, en rolig, reflektert og velbalansert person som tross alt tar dette adopsjonsstyret med fornuft og verdighet. Som påstår at etter at godkjenningen kom, har det falt en slags ro over meg… Yeah right! Jeg tenker at hvis mitt andre jeg, slik jeg føler meg på sånne dager, hadde blitt sluppet løs her på bloggen, ville det blitt andre boller. Ikke så mye rosa harmoni, ikke så mye fornuft og neppe noe særlig veltalenhet heller…

I dag er en av disse dagene. En dag hvor jeg kanskje burde latt være å sette meg ved tastaturet. Men nå får det gå som det går. Denne siden av meg vil også ut. En advarsel kan likevel være på sin plass: Dette innlegget er ikke for sarte sjeler!

Dagen i dag virker endeløs – nesten like endeløs som hele ventetiden. I dag har jeg et brennende hull inni meg, og en rastløshet som grenser til hyperaktivitet. Så mange tanker i hodet at jeg er redd det skal sprenges. Og sinne. Irrasjonelt sinne mot alt og alle.

For eksempel: Det føles som om det spruter ut barn av alle tenkelige og utenkelige mennesker. Hvordan får de det til??? Putter på en krone og drar i en spake, og så er graviditeten i boks? Selvsagt ikke. Og jeg skal være den første til å innrømme at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. At andre kan ha både slit og skuffelser bak den lykkelige fasaden. Allikevel blir jeg irritert. Over de som tar lett på det å få barn, som knapt nok har trengt å prøve før målet er innen rekkefølge, de som sier de vil starte på høsten med nummer to for å taime barnets fødselsdag med barnehageopptaket. Grrr. Er det rart jeg blir provosert? Og samtidig ser jeg urettferdigheten i det; at for noen er det faktisk så enkelt. Å bli gravid er en naturlig del av livet, hvorfor skulle man ikke klare det på et par måneders forsøk, tankene trenger ikke engang å streife alternativet at det ikke skulle gå som planlagt. Første møte, dating, samboerskap, ekteskap, og barn – en gutt og en jente med passe aldersforskjell. Smekk smekk smekk, livet er i boks. På dager som i dag virker det som alle andre har det så enkelt.

Verre eksempel: De som ikke planlegger å få barn. De som har tilfeldig sex i fylla eller det som verre er, som blir gravide med noen de knapt kjenner og tenker shit, hva skal jeg gjøre med dette problemet? De som tenker på graviditeten som et problem, en uønsket bivirkning av en festlig kveld. Som ikke engang reflekterer over den luksusen de besitter i å kunne velge om de vil bli foreldre eller ikke. Som har muligheten, men som kanskje ikke engang ønsker seg den.

Eller enda verre: De som får barn og egentlig ikke vil ha dem. Som oppdager at livet som foreldre ikke var helt som det sto i reklamen, som kanskje ikke egentlig ønsket seg eller planla  barn akkurat da, men som tenkte, ja ja, vi får se hvordan det går. Det trenger vel ikke bli full katastrofe. Og så er det akkurat det det blir. Barna vokser opp som en byrde, de får dårlig stell eller feil stell, ikke nok kjærlighet og omsorg, et kaldt bittert liv som ingen, verken foreldre eller barn, er fornøyd med, men som man ikke kommer seg ut av. Barn som blir mishandlet. Grøss. Stopper tankene der.

På dager som i dag tenker jeg at alle disse, alle disse får barn. HVORFOR DEM OG IKKE OSS?!? Tankene gnager rundt dette temaet, alle uønskede barn som finnes i verden, i Norge, i vår by. Alle foreldre som ikke skjønner hvilken verdifull mulighet de har fått, hvilken enestående sjanse de har til å oppfostre og elske små mennesker som kan berike livet deres så utrolig, hvis de bare vil la dem få gjøre det. Og jeg tenker på alt vi ville ofret for å få en slik mulighet, for å få bli foreldre. Tankene går i spinn på dager som i dag. Urettferdigheten og misunnelsen og utålmodigheten surrer rundt og rundt i hodet, blander seg, blir en boble av frustrasjon som er nær ved å sprekke.

Det er bra det ikke er så altfor mange av disse dagene. Ofte er de ikke dager heller, bare timer eller minutter. Og de betyr heldigvis ikke at personligheten min blir forandret, eller vil ta varig skade av slike dager. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive mer om dem. Meningen var å vise at hverdagen i adopsjonskø har så mange nyanser, så mange motstridende fornemmelser og tanker at man noen ganger rett og slett FØLER mer enn man er i stand til å takle. En tiger i bur. Innestengt med dagene i en kø og en ventetid som av og til virker endeløs, uoverkommelig.

Heldigvis lærer man seg etter hvert å takle slike dager. Å bygge opp en motstand mot dem, et forsvar som innebærer mange tanker om hvor bra livet vil bli ETTERPÅ. Etter at ventetiden er slutt. At det hele faktisk er verd alle investeringer av følelser og frustrasjon, at det en dag vil være mulig å tenke på ventetiden som noe som var, noe som er over.

Og heldigvis finnes det sunn fornuft. Fornuft som motvirker at de dystre dagene får muligheten til å vokse seg store og sterke, og til slutt ta overhånd. Jeg slenger på meg jakken og går en tur, finner en DVD-film som er engasjerende nok til å stenge av for tankene, eller ringer en god venninne for en prat. Hvis mannen min er hjemme er det aller enklest, han er ekspert på å jage dumme tanker på flukt. En regulator som skaper orden i kaoset, og balanse i tilværelsen. Så heldig jeg tross alt er som kan vente sammen med noen. Ventetiden virker kortere når man er to til å dele på den. I alle fall bittelitt.

En menneskerett å få barn?

Anniken Huitfeldt
Foto: Arbeiderpartiet

Kulturminister og leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt, er i dagens Aftenposten forkjemper for et forslag om å gjøre det lettere og billigere å få barn for de som er ufrivillig barnløse. Jeg vil starte dette innlegget med å si: "Hurra for Anniken!!!"

Ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt hun foreslår. Den politiske delen av dette forslaget kan jeg heller komme tilbake til en annen gang. Det jeg først og fremst vil berømme Anniken for, er å sette fokus på et tema som opptar stadig flere mennesker. I artikkelen kommer det fram at mellom 10 og 15 prosent av alle par i fruktbar alder ikke lykkes med å produsere barn på ”gamlemåten”. Derfor er det viktig å stadig komme med forslag som kan forbedre situasjonen for dem som prøver alternative metoder, som adopsjon, for å bli foreldre. Forslaget heter ”Ja til flere ønskebarn”, og setter med tittelen umiddelbart fokus på at barn som ikke blir skapt på den naturlige måten, allikevel er veldig ønsket, både av foreldrene og av samfunnet.

”Det er respektløst overfor ufrivillig barnløse å argumentere med at det ikke er noen menneskerett å få barn”, uttaler Anniken i artikkelen. Jeg er veldig veldig glad for at noen endelig tør arrestere denne typen argumentasjon! I tillegg til å virke sårende kjører slike argumenter debatten inn på et sidespor som kan sette feil fokus for den videre diskusjonen.

Det er ingen menneskerett å få barn. Selvfølgelig er det ikke det. Men det er mye som ikke er en menneskerett, og som folk allikevel ønsker for seg selv. Det er imidlertid ikke vanlig å gå rundt og dosere overfor alle andre grupper om det. De menneskene som er så ivrige etter å påpeke at det ikke er noen menneskerett å få barn, forteller de også til dem som står i sykehuskø at det ikke er noen menneskerett å få bli frisk? Eller til dem som er enslige og ønsker seg en livspartner at det ikke er en menneskerett å bli gift? Selvsagt gjør de ikke det. Selv om noe ikke er en menneskerett, er det ikke nødvendig å stadig framheve det overfor alle som har et høyt ønske om noe de fleste tar som en selvfølge.

En ting til: Jeg har aldri hørt noen si at det ikke er en menneskerett å få barn, dersom de selv er ufrivillig barnløse. Faktisk er samtlige av dem jeg har hørt utbasunere denne lite hyggelige setningen, folk som allerede har både et, to og tre egenfødte barn. Det er veldig lett å påpeke at ikke alle har rett til noe, så lenge du selv har det de andre ønsker seg. Jeg skal ikke påstå at alle foreldre som sier at andre ikke har rett til å bli foreldre er selvtilfredse. Heller ikke at de er nedlatende. Jeg sier rett og slett bare at disse to ordene ofte dukker opp i hodet mitt når jeg hører stolte foreldre forkynne for all verden at det ikke er en menneskerett å få barn. Under de uttalte ordene gløder en aura av vellykkethet, uuttalt sies det ting som: ”Når dere ikke klarer å få til dette på den normale måten, slik som oss, bør dere faktisk kunne nøye dere med mindre og ikke lage så mye oppstuss. Jeg blir ærlig talt litt pinlig berørt over deres evinnelige gnål om å få et eget barn…”

Dette er de samme menneskene som gjerne kommer trekkende med argumentet om at det er barnets beste som må være det viktigste. Er det virkelig noen som tror at vi som står i adopsjonskø, eller befinner oss på andre stadier i adopsjonsprosessen, er uenige i det? At vi ville gjennomført en så lang, krevende og kostbar prosess uten å være fullstendig overbevist om at dette ikke bare vil gi oss et bedre liv, men også barnet? Tror noen at vi i desperasjon og lengsel etter å bli foreldre kaster alle moralske normer over bord og tenker: MÅ HA MÅ HA MÅ HA, uten tanke for om det er til barnets beste? I så fall er de som tror dette akkurat like lite nyanserte og innsiktsfulle som de beskylder oss for å være.

Argumentene som brukes mot adopsjonssøkere og andre ufrivillig barnløse kan til tider være både ugjennomtenkte, respektløse og hyklerske. Visst blir vi herdet etterhvert - det er tross alt sårere at det tar flere års ventetid å bli foreldre, enn at andre synes du er egoistisk som gjennomgår denne prosessen. Men allikevel kan slike små stikk synke inn, i ensomme, tunge stunder med tid til å tenke – og er det noe man har plenty av i en adopsjonsprosess, så er det slike stunder. Derfor er det så viktig at profilerte politikere, som faktisk er de som sitter med makt til å bedre vår situasjon, uttrykker en slik forståelse som Anniken Huitfeldt gjør gjennom sine ord. Så takk Anniken – ikke bare for et viktig forslag, men like mye for at du tar ufrivillig barnløse og våre ønsker på alvor!

Den vanskelige adopsjonsverdenen

Veldig mange spør oss om hvorfor det tar så lang tid å adoptere. De som spør følger gjerne opp med utsagn av typen: ”Det finnes jo så mange barn i verden som trenger foreldre”, eller ”Det må da være nok barn å ta av”. Ja det er mange barn i verden som har det vondt. Ja det er mange barn i verden som ikke har foreldre. Men det store flertallet av disse er ikke er frigjort og godkjent for utenlandsadopsjon. Det er ikke slik at folk fra rike vestlige land bare kan reise til andre kanter av jorda, plukke opp et barn man synes synd på og ta det med tilbake til Norge. Heldigvis.

Som adopsjonssøker synes jeg selvfølgelig det er frustrerende og ofte vanskelig å forstå hvorfor det må ta så lang tid å adoptere et barn. Selv om jeg vet mange av de faktiske grunnene til at ventetiden er så lang, er jeg fryktelig utålmodig og reiseklar på dagen dersom det hadde gitt seg en mulighet. Men den muligheten måtte i så fall være lovlig og ryddig i forhold til internasjonale regler for adopsjon. Jeg ville på ingen måte hatt samvittighet til å ”kjøpe” et barn av en luguber og useriøs organisasjon, som ikke kan frambringe tilstrekkelig bevis på at barnet ikke er kjøpt eller stjålet fra en fattig familie som alltid vil savne det og lete etter det.

Dette skjer dessverre i verden i dag. Et eksempel var etter jordskjelvkatastrofen på Haiti, der bander reiste rundt og kidnappet barn, som så ble tilbudt til desperate barnløse par i USA eller andre steder. Familiene til disse barna får aldri vite hva som er skjedd, og det gjør heller ikke barna eller adopsjonsforeldrene. Mange liv kan ødelegges i forbindelse med en slik ”barnehandel”. Derfor er det bra at Norge og de landene vi samarbeider med om adopsjon har tilsluttet seg regler og konvensjoner som sikrer at alt går riktig for seg. Selv om det bidrar til lang ventetid. Dette er sakset fra Adopsjonsforums sider, og viser hvor strenge de norske adopsjonsforeningene heldigvis er:

”En adopsjon skal være en nøye kontrollert prosess, der myndigheter, adopsjonsformidlere, domstoler osv. skal kunne kontrollere barnas bakgrunn, sikre at barnet er reelt foreldreløst, forlatt eller frivillig overgitt til adopsjon av foreldre eller andre slektninger med ansvar for barnet.”

Men det er også andre faktorer som bidrar til at ventetiden øker. For det er ikke bare i Norge adopsjonskøene blir stadig lengre. Vi følger ”trenden” på det som brutalt nok kalles det internasjonale adopsjonsmarkedet. Fra 2004 har det hvert år blitt gjennomført færre utenlandsadopsjoner på verdensbasis. Det har også skjedd store endringer i fem på topp-listene over hvilke land som adopteres fra og hvilke land som adopteres til. De fem største adopsjonsnasjonene på mottakssiden er nå i rekkefølge: USA, Frankrike, Spania, Italia og Canada. For 15 år siden var det knapt nok noen spanjoler som adopterte barn fra andre land. Nå er de blant de største aktørene på adopsjonsmarkedet.

På den andre siden har flere land som tidligere friga mange barn til utenlandsadopsjon, strammet inn reglene og frigjør langt færre barn enn før. I flere av disse landene har økonomisk vekst gjort at behovet for adopsjon ikke lenger er like stort. Samtlige land prioriterer også å adoptere bort barn innenlands, og med en bedret økonomisk situasjon i befolkningen er dette lettere å få til. Færre barn enn tidligere frigis altså for adopsjon, og bare en brøkdel av disse barna adopteres bort til utlandet. I noen land er det også oppstått politisk motvilje mot utenlandsadopsjon av ulike grunner.

Kort oppsummert: Flere land og flere søkere om beinet, samt færre barn som kan adopteres. Ikke særlig oppløftende for oss som ønsker oss barn, men slik er situasjonen og vi må forholde oss til den. De norske adopsjonsforeningene gjør alt de kan for å pushe på slik at byråkratiet blir mindre og reglene klarere i andre land, men de kan selvsagt ikke gå inn og overstyre et annet lands lovverk. De jobber også kontinuerlig med å få flere samarbeidsland, men det er ikke lenger slik at det finnes en kø av land som trenger nye samarbeidspartnere. Mange land som adopterer bort barn til utlandet har ikke kapasitet til eller behov for å samarbeide med flere land enn det de gjør i dag.

Lille Norge er bare en av mange aktører på det internasjonale adopsjonsmarkedet, og vi har ikke kontroll over alt som skjer og som har konsekvenser for oss. Slik sett kan kanskje adopsjon sammenlignes med "the butterfly effect", eller sommerfugleffekten: Et blaff av en sommerfuglvinge kan sette i gang en kjede av sammenhengende hendelser, som til sist kan føre til store og alvorlige meterologiske virkninger på andre siden av jorden. Håper det ikke blir lenge til skjer et blaff som starter en kjede av hendelser som ender med at vi får et barn:-)

Her kan du lese mer om "The butterfly effect": Sommerfugleffekten

Her kan du lese mer om situasjonen i adopsjonsmarkedet: Færre får adoptere

Her finner du statistikk på hvor mange barn som er adoptert til Norge via Adopsjonsforum de siste årene: Barn fra 1992 til 2010

Brev til vårt ukjente barn

Kjære framtidige sønn eller datter

Det er så mye jeg har lyst til å si deg. Dette blir neppe det siste brevet jeg skriver uten å vite om du allerede eksisterer et sted i verden, eller om du enda ikke er født. Mange av de tankene jeg ønsker å dele med deg, vil du uansett ikke forstå før du er mye eldre – kanskje ikke før du er i ferd med å bli mor eller far selv.

For det er så mye vi tenker på, lurer på og drømmer om når det gjelder deg. Mange av spørsmålene som svirrer rundt i hodene våre vil vi ikke få svar på før vi opplever det sammen. Uansett hvor mye vi leser og planlegger kan vi ikke vite hvordan livet vårt som en familie vil bli før vi faktisk er der.

For eksempel: Hvor mye av det jeg har lest om adopterte barn og tilknytning vil vise seg å holde stikk? En ting som ofte påpekes er at adopterte barn gjerne knytter seg til en forelder av gangen. Det er vi forberedt på, og vil ikke la det ødelegge hentereisen og de første ukene våre sammen om du klynger deg til den ene av oss uten å ville slippe, slik at den andre må håndtere kofferter, matlaging og andre praktiske ting. Vi vet i våre hjerter at du etter hvert vil føle tilknytning til oss begge to, og at vi tre vil bli en sammensveiset familie. Vi vet også at ikke alle barn reagerer likt, og at du selvsagt ikke har lest noen bok med en oppskrift eller fasit på hvordan et barn skal oppføre seg i det første møtet med adoptivforeldrene. Heldigvis.

Selv om jeg vet dette, klarer jeg ikke å hindre spørsmål fra å poppe fram fra bakerst i hodet mitt og oppta tankene mine. Et spørsmål er naturligvis: Hvem vil du eventuelt knytte deg til først? Blir det pappa, som er verdens snilleste, har sterke armer å bære deg i, og en klippefast tro på at alt lar seg løse ved hjelp av tålmodighet og sunn fornuft? Eller blir det mamma, som tenker og leser alt for mye, men som har myke hender å stryke deg med, elsker å synge og lese høyt, og garantert vil finne på mye tøys og moro når du blir trygg nok til å ville leke? Uansett om det blir sånn eller slik, kan du være sikker på at vi vil gi deg all den tiden du trenger til å bli trygge på oss og de nye omgivelsene dine. Du skal få ta alt i ditt eget tempo, uten at vi skal pushe deg til å uttrykke en tilknytning du fortsatt ikke føler. Det er et løfte.

For vi vet at det blir mye nytt å forholde seg til for en liten kropp. Nye mennesker, nytt land, nytt klima og nye lukter. Ny mat og nytt språk. Og ikke minst – det å ha to foreldre som skal være dine egne. Vi får lære sammen, tror jeg. Du er sannsynligvis vant fra barnehjemmet til at alle voksne er omsorgspersoner i like stor eller liten grad. Vi er vant til å bare ha oss selv og våre ønsker å ta hensyn til. Nå skal vi være mamma, pappa, barn. Mye må oppdages og erfares etter hvert, andre ting kan vi som kommende foreldre allerede nå prøve å forberede oss på.

Jeg kjenner for eksempel meg selv godt nok til å vite at jeg må trene bevisst på å ikke bli en overbeskyttende mor. Samme hva du har opplevd før du kommer til oss, vil du ha minst et brudd bak deg, og kanskje andre vonde og vanskelige opplevelser. Mitt grunnleggende instinkt vil være å holde deg tett inntil meg og aldri la noe vondt få hende deg igjen, aldri la noen få muligheten til å være slemme mot deg. Det er ikke utelukkende bra. For etter hvert må du, som alle andre mennesker, få mulighet til å oppleve verden på godt og vondt, oppdage hva som er dine svakheter og din styrke, og hvordan du skal forholde deg til andre mennesker. På egen hånd. Vår oppgave er å støtte deg underveis. Å sørge for at du har nok trygghet og selvsikkerhet, et godt verdigrunnlag og sunne holdninger med deg hjemmefra. Det er den beste måten vi kan beskytte deg på.

I stor grad må vi allikevel sammen finne ut av hvordan det er å være en familie. For foreldre som føder barnet sitt selv er som oftest tilknytningen der med en gang. Og er den ikke det, har man tid til å la den vokse fram før barnet blir så gammelt at det kan protestere, løpe vekk og ha egne meninger om hvem som får holde det og trøste det, og hvem som må møtes med mer skepsis. Det som vanligvis utvikles naturlig over flere år, må vi finne fram til på kortere tid og på et langt senere stadium i livet ditt.

Jeg tror det vil gå bra. For viktigst av alt er at du er et veldig ønsket og etterlengtet barn. Viktigst av alt er at vi ikke har noe høyere ønske i verden enn å få bli foreldrene dine. Og viktigst av alt er at vi lover å gjøre vårt beste.

Klem fra mamma

Soundtrack: Anthem av Kamelot