torsdag 11. august 2011

Hva vi KAN gjøre - og hva vi VIL gjøre...

Vi har nå fått skriftlig beskjed fra Adopsjonsforum om det jeg har gått og vært nervøs for hele våren - og som vi forsåvidt fikk muntlig bekreftet i starten av sommeren: ventetiden vår vil bli lengre enn det vi tidligere har fått beskjed om. 

  
Et nytt og omfattende system for adopsjon i India har en stund vært underforberedelse, og er nå klart. Et nytt system kan i seg selv være bra. Adopsjonsregleverk og -praksis i India har ikke vært enkelt å forholde seg til, hverken for Adopsjonsforum eller for oss som adoptanter. Allikevel er det slik at når et nytt system skal innføres går masse tid bort som ellers kunne vært brukt på å gjøre det som er formålet - frigjøre barn for adopsjon!

Adopsjonsforum har ikke fått satt seg inn i det nye systemet og hvilke praktiske konsekvenser det vil få for oss som allerede har papirer i India og for framtidige søkere. Det eneste de kan si er at dette vil medføre lengre ventetid.

Dette er en situasjon jeg vil kalle nok et tilbakeslag. En liten merkedag som det finnes så mange av i en adopsjonsprosess. Disse kan være positive eller negative - denne er det siste alternativet. For vi er så klare for å få barn nå!! Etter fem år med lengting og håping tenker vel andre at "noen måneder eller år ekstra kan da vel ikke spille SÅ stor rolle fra eller til". Nemlig. Der har vi igjen de menneskene jeg desverre må si at ikke har peiling på hvordan det er å være i en slik prosess. At alle små nedturer og oppturerer i adopsjonsprosessen oppleves fullstendig utenfor proposjoner av dem som er rammet.

Så hva gjør man da? Etter eget regnestykke - foretatt ut fra hvilket barnehjem vi står i kø på, hvor langt bak vi står i den køa, og generelle andre dårlige tegn som jeg har fanget opp - skulle vi før disse endringene kanskje kunne hente et barn hjem om 3 år (fra nå). Det regnestykket sprekker forøvrig mer og mer jo lengre tid det går før det kommer en tildeling fra India. I min beregning skulle det komme fire tildelinger i år bare fra vårt barnehjem - nå er vi over halvveis i året, og antall tildelinger i 2011 er fortsatt zero - null...!! Altså: Når en forberedt ventetid på 2-3 år ved prosessens start, etterhvert ble til 3-4 år og nå ligger an til å bli enda lengre. Hva gjør man da?


Veldig mange velmenende mennesker både i omgangskretsen, og blant familie og venner, sier at vi må nyte livet slik vi har det nå. At vi må gjøre alle de tingene vi kan gjøre som barnløst par, men som vil bli satt på vent i uviss tid når barnet er ankommet.

Dette er det vi altså KAN gjøre:
  • Reise mye. Ta spontane turer til utlandet, på helgeferie i en storby eller hopp-på tur til syden. Frekventere haugevis av museer og annet som barn ikke ville hatt tålmodighet til. 
  • Nyte god mat med ingredienser som mange barn ikke tolererer på sitt middagsbord: Lekker sjømat, en god biff, sterkt krydrede gryteretter, sushi... 
  • Lage kompliserte og tidkrevende måltider hjemme, invitere andre barnløse par (hvilke?) på lange middager med mye godt drikke til. Nyte å ikke måtte stå opp klokken fem neste morgen fordi et lite barn vekker oss.
  • Ha et ryddig hus, der pynteting og stearinlys kan stå i fred uten at små armer veiver de overende.
  • Gå på kino, i teater, i operaen, på festivaler og konserter. Noe vi forøvrig ser at de fleste småbarnsforeldre rundt oss også finner muligheter til å få gjort, men som visstnok vi barnløse skal være frie til å fråtse i...
  • Gå lange strabasiøse turer i skog og mark, uten små ben som sinker og som gjør turen til en rusletur like innenfor markagrensa. Eller kanskje ikke bort til grensa engang...
  • Være bare oss to sammen, være kjærester, nyte det å være par noen år til.


Selvsagt gjør vi alt dette. Vi har gjort det i mange år nå. Så mange år at det føles som vi gjør disse tingene på overtid, at vi er mer enn klare til å gå videre til et nytt stadium i livet - kanskje et helt nytt liv?

Dette er det vi så gjerne VIL gjøre:
  • Våkne tidlig av et lite barn som gråter og vil ligge i sengen vår, eller sove dårlig fordi vi hele natten gjennom må ha et sparkende og urolig barn sovende mellom oss i dobbeltsengen (som er uhyrlig bred for to, kjøpt for 10 år siden med tanke på å ha plass til en hel familie i sengen...).
  • Ha etablerte rutiner, f.eks. middag alle sammen hjemme rundt spisebordet klokken fem, der alle kan fortelle om sine opplevelser i barnehagen, på skolen og jobben, eller hjemme med minstemann.
  • Servere en meny bestående av barnevennlige retter med lite salt og mye grønnsaker. Samt å komme på lure metoder for å få barna til å ville spise sunn mat...
  • Norgesferie for at barna skal få tilbringe tid sammen med besteforeldre på ulike kanter av landet, og kanskje en uke i Danmark med Legoland som sommerens høydepunkt.
  • Kjøpe en fornuftig og sikker familiebil med plass til vogn og annen bagasje som er påkrevd når man biler med små barn.
  • Ha et levende hus fylt av latter og lyder, med leker strødd utover gulvet og utallige tegne- og maleprosjekter på gang utover kjøkkenbordet.
  • Invitere på lunsj eller tidlig middag fordi ikke bare våre venners barn, men også VÅRE barn må legge seg tidlig.
  • Generelt kunne delta i samtaler om hvilke bilseter for barn som er de sikreste, om barnehagetilvenning, om hvordan man skal få barn til å slutte med uvaner, til å spise mat, til å trives på skolen... Kort sagt samtaler som ofte preger sammenkomster med venner, og der vi som barnløse ikke har noe å bidra med.
  • Og mest av alt vil vi gjerne: Ha en liten kropp å holde inntil oss, holde i hånda, ha på fanget, klemme på, leke med, krangle med, trøste, tilbringe så mye tid som overhodet mulig med - med andre ord vil vi gjerne være foreldre. For vi er klare for det nå!