Holdninger del 1

For de som ikke har opplevd det selv kan det være vanskelig å tro hvilke merkelige spørsmål og kommentarer som dukker opp når man er 30 år pluss og barnløs. En ny dose odde utsagn og holdninger følger garantert på når man offentliggjør sin status som adoptivsøker. En del av dette er temmelig drøyt, annet kan virke ufarlig for de som ikke befinner seg på mottakersiden av kommentarene. Uansett kan det være greit å vite om til neste gang man selv står i en slik situasjon. Jeg vil dele et utvalg av det vi har møtt så langt, og følge på etter hvert som mer av samme ulla dukker opp. Derfor heter dette innlegget 'del 1', og så får tiden vise om det kommer flere deler. Forhåpentligvis ikke, men sannsynligvis jo.

Bare for å understreke: De langt fleste kommentarer og holdninger vi har møtt etter at vi fortalte folk at vi skal adoptere, har vært positive. Det aller meste som har blitt ytret i den forbindelse, er oppmuntrende og støttende. Og veldig mye av det som ikke oppfattes av oss som positivt, kan likevel ha blitt sagt i beste mening. Fordomsfella er lett å falle i, samme hvor gode intensjoner man har…

Utsagn: ”Hvor gammel er du? Jasså, er det ikke på tide å få barn snart da???”

Ønskesvar: ”Hvor gammel er du? Jasså, er det ikke på tide å lære seg litt folkeskikk snart da???”

Finnes det noen god grunn til å spørre folk om noe så personlig på grunnlag av alder eller sivilstatus (året etter at vi giftet oss var det verste – overraskende mange hintet om 'det naturlige neste skrittet')? Selv før vi visste hvilken måte vi skulle ende med å få barn på var denne type kommentarer eller spørsmål aldri behagelige. Og etter som årene gikk ble det selvsagt ikke lettere. Folk som stiller slike spørsmål fortjener egentlig alle ubehagelige svar de kan få...men stort sett er jeg for høflig til å gi dem det.

Utsagn: ”Du er tydeligvis den eneste damen som kan drikke vin her i dag fordi du ikke er gravid eller ammer barn. Så heldig du er, ta en slurk for oss andre også og nyt vinen din!”

Ønskesvar: ”Nei takk, jeg kan faktisk ikke drikke vin fordi jeg er gravid jeg også. Men en kopp mild styrkende koffeinfri urtete nyter jeg gjerne…”

Har ikke noen problemer med å se at et slikt utsagn er hyggelig ment. Men det hjelper lite så lenge man føler seg som den minst heldige i hele rommet fordi man gjerne ville byttet all vin i verden mot å være i samme situasjon som de andre. Til slutt kommer det så langt at man begynner å kjøre bil til sosiale treff – enten for å unngå få oppmerksomhet som 'den heldige' som sitter der med et vinglass, eller i fare for å ikke klare å motstå den barnslige impulsen om å kaste det ferdigskjenkede vinglasset i veggen. Da kan det selvsagt hende at det er en selv (i dette tilfellet meg) som bør ta en runde med sine egne holdninger og følelser. Men det skader ikke om andre er oppmerksom på hvordan slikt ubevisst kan såre...

Utsagn: ”Veldig mange blir gravide etter at de har søkt om adopsjon, dere må ikke gi opp håpet!”

Ønskesvar: ”Unnskyld meg, men du har rett og slett ikke peiling på hva du snakker om. Skal vi skifte til et tema der du faktisk har noe vettugt å komme med?"

Igjen forstår jeg at mange kan tro det er hyggelig å komme med en velkjent myte som dette. Men å adoptere kan ikke sidestilles med å resignere. Det man egentlig sier er to ting: ”Å søke om adopsjon kan faktisk være en måte å få et ’ordentlig’ egenfødt barn på, i stedet for å ta til takke med et adoptert barn” eller ”vi skjønner at du ikke er helt tilfreds med dette så du trenger fortsatt trøst – se så snille vi er som sier trøstende ord”. For oss er det å adoptere en fin og naturlig måte å få barn på, og vi trenger ikke slike 'oppmuntringer'. Hvis noen ikke synes et adoptert barn er godt nok, kan de heller la være å si noe.

Utsagn: ”Skal dere adoptere? Får håpe dere ikke ender opp med et barn som er sykt eller funksjonshemmet på noen måte!”

Ønskesvar: Selv etter å ha tenkt meg om lenge (siden første gang vi hørte noe sånt) klarer jeg ikke å finne verken et godt eller dårlig svar på dette som ikke inneholder bruk av fysisk vold. Jeg blir fortsatt like målløs...

Se for deg noen kikke ned på magen til en som gledestrålende har kunngjort sin graviditet og komme med tilsvarende utsagn… Det bildet sier i grunnen det meste. Ingen har noen garantier for hvilke sykdommer eller plager som kan dukke opp hos et barn enten i ung alder eller i løpet av oppveksten. Ingen lar heller være å få barn av den grunn. Vi har faktisk flere garantier enn de fleste, fordi barn med kjente sykdommer eller funksjonshemninger går under betegnelsen 'barn med spesielle behov' og adopteres ikke bort på vanlig måte. Skulle noe slikt likevel komme fram etter hvert vil jeg sitere min kjære mann, som første gang vi hadde fått en slik kommentar sa følgende: ”Hvis barnet skulle være sykt og ha behov for ekstra oppfølging, er det jo bra det kommer til oss som har ressurser til å følge det opp”. Er det rart jeg giftet meg med ham?

Det kommer en dag...

Barnehjemsbarn er et hyppig brukt tema i litteraturen. Noen av de mest kjente er Anne fra Bjørkely og Oliver Twist. Blant personlige favoritter husker jeg også Katitzi og Pappa Pellerins datter. Og hvem har vel ikke sett musicalen om vesle Annie som synger: "Det kommer en dag - i morgen..."? Vel, i morgen er nok ikke akkurat dagen da vi kan reise til et barnehjem i India og hente barnet vårt hjem til Norge. Men en dag vil det være mulig å tenke i så korte tidstermer: I morgen reiser vi til India. I morgen skal vi til barnehjemmet. I morgen treffer vi endelig barnet vårt!! Foreløpig tar vi en dag av gangen...

Men det er selvsagt umulig å ikke tenke på barnet som vil ha sitt tilholdssted på et barnehjem i alle fall et halvt år før vi kan hente det hjem til oss (ved adopsjon fra India tar det minimum et halvt år fra tildeling til hentereise). Hvordan vil barnet ha det? Er det kanskje allerede født og bor på barnehjemmet? Spørsmål fra fireårige bekjentskaper som for eksempel: "Hvordan har barnet det før det kommer til dere? Er det noen som lager bursdagskake til det?" fører umiddelbart tankene rett til den andre siden av jorda. Det vil alltid være vanskelig for oss som foreldre å ikke ha muligheten til å være hos barnet vårt helt fra starten av, fra det øyeblikket det blir født.

Litt nærmere hentereisen og barnet følte vi oss i det minste da vi fikk "tildelt" et barnehjem - eller nærmere bestemt fikk vite hvilket barnehjem søknaden vår var sendt til. Siden det ikke finnes noen sentral adopsjonsenhet i India, sendes nemlig søknaden direkte til en lokal organisasjon eller institusjon som Adopsjonsforum i Norge har samarbeid med. Hele den svære papirbunken som utgjør vår søknad om adopsjon ligger derfor nå på et barnehjem i en av de fattigste delstatene i India. Barnehjemmet drives av en organisasjon som heter SMSS. Dette er en frivillig, upolitisk og ikke-religiøs organisasjon som driver lavterskel velferdstilbud for fattige barn, kvinner og eldre i delstaten. Eldresentre, helsetilbud, utdanningsprogrammer, hjem for kvinner og ikke minst et barnehjem. Det føles litt fint at en slik organisasjon skal ta seg av barnet vårt i den tiden det ikke kan være hos oss.

Enda nærmere kom det hele da min mann klarte å snuse opp noen bilder på det store internettet fra barnehjemmet:

Å se bilder av barna på barnehjemmet ga et sterkt inntrykk - et av de sterkeste øyeblikkene i prosessen så langt. Nå vet vi hvor barnet vårt mest sannsynlig vil komme fra! Siden ting fort kan skje i land som er mer ”ustabile” enn vårt eget, har Adopsjonsforum kun sendt fra seg kopier av alle papirene våre og sitter på originalene selv - i tilfelle de raskt må snu seg rundt og sende papirene til et nytt sted. Vi har sett i flere land, også India, at institusjoner kan legges ned, miste autorisasjonen eller ikke lenger godkjennes for samarbeid med norske adopsjonsforeninger (pga blant annet for lav standard). Vår kontaktperson i Adopsjonsforum har imidlertid forsikret oss om at dette er et godt og stabilt barnehjem. Det ser vi jo også på bildene - standarden og tilstanden til barna ser bra ut, noe som roer hjertene våre. Mulig det er finkjolen barna har på seg under fotograferingen, men da har de i det minste en finkjole.

SMSS har hittil brukt mest ressurser på å bygge opp og utvikle barnehjemmet, for å få et best mulig tilbud til barna som kommer dit. I 2008 søkte SMSS om lisens for utenlandsadopsjon og fikk dette først for ett år. I 2009 ble denne lisensen fornyet for nye tre år. Derfor er det en del ”eldre” barn på barnehjemmet. Disse har vært der en stund, men nå kan adopteres bort til par som vil og kan adoptere eldre barn. Adopsjonsforum kan rapportere at det allerede har startet å komme inn nye, yngre barn til barnehjemmet som vi også kan adoptere. Min mann og jeg er godkjent for adopsjon av et barn mellom 0 og 3 år, noe som skyldes vår "lave" alder i adopsjonssammenheng.

Så selv om det er langt fram og ventetiden herfra virker uendelig, vet vi at det faktisk kommer en dag...

Her er lenke til SMSS sine hjemmesider

Tilfeldighetenes prosess

Tilfeldigheter er et ord som kan brukes om mange begivenheter i en adopsjonsprosess. Det er tilfeldig hvilken adopsjonsforening som blir valgt, det er tilfeldig (i alle fall i vårt tilfelle) hvilket land som blir valgt, det er tilfeldig hvilket barnehjem søknaden blir sendt til og det er tilfeldig hvilket barn man ender opp med å bli foreldre til. Blant mye annet. Når den naive og tillitsfulle delen av hjernen min styrer tankeaktiviteten, tenker jeg at denne rekken av tilfeldigheter vil ende i en slags forutbestemt avslutning, der vi får akkurat det barnet vi var ment å få - og barnet får de foreldrene det var ment å få, nemlig oss. Happy family, happy ending. Slik tror jeg veldig mange adoptivsøkere og adoptivforeldre tenker.

Men adopsjonsprosessen inneholder ikke bare naive gladtanker. Innimellom presser virkeligheten seg på, gjerne i form av statistikker, tabeller over ventetid og urovekkende artikler på nettet eller i aviser. Slik som nå i helgen, bare noen få timer etter at jeg skrev mitt forrige idylliske blogginnlegg om vår magiske godkjenningsdag. I Dagbladets  lørdagsbilag Magasinet dukket nemlig uttrykket tilfeldighet opp i følgende reportasje:

Adopsjon avslått (lenke til artikkelen)

Artikkelen stiller spørsmålet: "Hvor tilfeldig er valget av adopsjonsforeldre?" og følger opp med en del foruroligende eksempler og svar. Det vises til flere tilfeller der de som har vært på hjemmebesøk fra barnevernet har vurdert et søkerpar til ikke å være egnet som adopsjonsforeldre, mens senere vurderinger eller besøk fra nye fagpersoner (noe som er utrolig vanskelig å få til og krever en lang klageprosess) har kommet til helt motsatt resultat! Eksemplene følges opp med statistikk som viser at det er klar forskjell på de fem regionale Bufetatene i forhold til hvor mange søkere som blir godkjent. Region Øst har en gjennomsnittlig avslagsprosent på 12,5 over de siste fem årene, mens region Nord avslo 4,5 prosent av søkerne i samme periode. Da jeg flyttet fra Tromsø til Oslo sank altså min mulighet for å få adoptere betraktelig. Avgjørelsen om hvem som er skikket til å bli foreldre baseres dermed også på tilfeldigheter - eller det mer korrekte uttrykket skjønnsmessige vurderinger.

Skjønn er nok et uttrykk som jeg ikke helt skjønte styrken i før denne prosessen tok til. Skjønn er enda skumlere en tilfeldigheter. Selvsagt har jeg støtt på bruken av skjønn tidligere i livet. Alle jobbintervjuer, muntligeksamener og førstedater inneholder jo større eller mindre grad av dette. Jeg forsto imidlertid ikke fullt ut hvor skummel en skjønnsmessig vurdering kan føles før etter første hjemmebesøk fra barnevernet. Under den hektiske rydde- og vaskeprosessen forut for besøket rakk ikke nervøsiteten å sette seg ordentlig i magen - trodde jeg i alle fall. Da vi satt der og samtalte rolig over kaffe og hjemmebakt kake med en koselig dame, nådde heller ikke alvoret inn til meg. Jeg la vekt på å være så ærlig og oppriktig som mulig, og anstrengte meg for å gi gode og utfyllende svar på spørsmålene. Naivt tenkte jeg at bare hun blir kjent med oss som vi er, skjønner hun nok at vi vil bli gode foreldre.

Først etter det to-tre timer lange besøket, som bare var det første av flere, datt virkeligheten i hodet på meg. Idet jeg fysisk kjente verkingen i nakken fordi skuldrene lå flere centimeter over normalnivået, forsto jeg hvor anstrengende det var å prøve å mane fram et resultat som lå helt utenfor min rekkevidde. Om denne delen av prosessen skulle ende med en positiv eller negativ beslutning, var faktisk ikke opp til meg og min mann, men til damen som hadde besøkt hjemmet vårt og skulle gjøre det igjen. Hva hun til syvende og sist syntes om oss, ville avgjøre skremmende mye av vår framtid.

Det var mitt første ekte møte med begrepet skjønn, og det skremte vannet av meg. Heldigvis hadde jeg dengang ikke lest lørdagens artikkel. Da ville muligens også begrepet hysterisk gjort sitt inntog i prosessen...

En magisk dag

I midten av juli 2010 kom beskjeden vi hadde ventet og håpet på: En godkjenning av oss som adoptivforeldre utstedt fra norske myndigheter, nærmere bestemt Barne- Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat), region Øst. I flere lange måneder hadde livet vært preget av spenning og en god dæsj nervøsitet: Ville tilbakemeldingen fra Bufetat medføre glede eller skuffelse? Å få et sertifikat fra den norske stat på at man anses som godt foreldremateriale er ærlig talt ingen selvfølge i dag. Selv om den første runden med godkjenning - fra bydelen - var overveldende positiv, visste vi at Bufetat er regnet som den største bøygen.

Vi var i Tromsø på sommerferie, og hadde mot et lite gebyr til postvesenet omadressert all post fra vår adresse i Oslo. Som min kjære mann etterpå sa: Tidenes best anvendte hundrelapper! Etter alt vi hadde hørt om lange ventetider i alle etapper, og behovet for tonnevis med tålmodighet allerede i den norske delen av adopsjonsprosessen, var det en positiv overraskelse å få svar på søknaden vår såpass raskt.

Min mann kom stormende opp i andre etasje, og allerede midtveis i trappen skjønte jeg at noe var skjedd. Det var ikke i mine tanker at adopsjonssvaret hadde kommet allerede - tvert imot ble jeg stiv av redsel for at noe alvorlig kunne ha skjedd med noen av våre nærmeste. Da han sto i døren med blanke øyne, et stort skjelvende smil og et offisielt dokument i hånden, slo erkjennelsen umiddelbart ned i meg. Vi jublet og gråt av glede, klarte nesten ikke fatte de formelle, høytidelige ordene på stivt papir. "Gjør vitterlig at..." "Godkjent av rette norske myndigheter med henblikk på adopsjon..." Omsider nådde ordene inn, og vi klemte hverandre i den mest overveldende gledesrus jeg til dags dato har opplevd (muligens sidestilt med "da erklærer jeg dere for rette ektefolk").

De neste timene tilbragte vi utrolig nok på fjellet. Vi hadde behov for et pusterom, tid til å la nyheten synke inn. Fjellheisen bragte oss langt opp over Tromsø by. I noen få lykkelige timer var det bare vi to som visste om brevet som omsider hadde landet, etter flere dagers reise fra Bufetat via huset vårt i Oslo. Vår egen søte hemmelighet satte oss i et løssluppent humør, og vi boblet over av planer og virketrang. Nå skulle familie og venner involveres, og den store papirjakten måtte starte så rask som menneskelig mulig. Ideer til billedpresentasjon og hvem som kunne bes om å skrive anbefalingsbrev - alt vi kunne snakke om var prosessen framover og barnet som skulle komme. Overtroisk som jeg er hadde jeg nektet å starte med noe som helst før godkjenningen var et faktum, og masse jobb ventet derfor på oss. Ingenting kunne imidlertid forkludre fryden vi følte i timene på fjellet. Rett som det var snudde den ene seg mot den andre, og uttalte med høytidelig stemme meningsfulle enkeltord som: Godkjent. Barn. India. Mer skulle det ikke til før begge brøt ut i overstadig latter, gjerne fulgt av noen tårer.

En rar, vidunderlig, bisarr og magisk dag. Hvis var blitt til når, og kanskje var blitt til sikkert. Nå skulle vi bli foreldre, etter flere års lengsel og skuffelser. Noen ord på et papir fra en statlig etat satte punktum for usikkerhet og tvil, og aldri tidligere har en grå konvolutt i postkassen medført så mye lykke.

 

PS: Jeg lover at ikke alle innlegg vil bli like søtsuppete som dette, men det var altså en ualminnelig lykkelig dag... Må oppleves!!

Da var vi i gang...

Ideen om å lage en adopsjonsblogg landet i hodet mitt for noen måneder siden. At jeg skriver første innlegg nå i dag er et resultat av "sent men godt"-syndromet som til tider er ganske framtredende i livet mitt... Til mitt forsvar var alle adopsjonsplaner og tanker veldig hemmelige inntil i sommer, da vi fikk godkjenning fra "de rette norske myndigheter" til å adoptere et barn på mellom null og tre år fra India. Det høytidelige diplomet som symboliserte godkjenningen, symboliserte samtidig et stort vendepunkt i vår adopsjonsprosess. Uttrykket hvis ble erstattet av når vi får barn, og omverdenen ble informert om hva som var på gang.

Samtidig medførte godkjenningen en masse arbeid. De neste månedene var fylt av prosjekt "søknad volum 2", og vi samlet papirer og bilder i frenetisk fart for å få sendt av gårde en svær bunke til India. Denne delen av prosessen tok allikevel noen måneder. Jeg vil i den forbindelse rette en stor takk til alle offentlige kontorer som skjønte hvor viktig dette var for oss og sendte de dokumentene de hadde lovet å sende, uten feil og mangler - eller kanskje ikke...

Overskuddet og lysten til å skrive en blogg dukket derfor opp først nå, drøye to og en halv måned etter at denne intense innsamlingsperioden var avsluttet. Det betyr at en betydelig del av adopsjonsprosessen er over allerede før ventebloggen ser dagens lys. For dere som eventuelt vil følge bloggen er det allikevel ingen grunn til fortvilelse, hittil har ting gått i såpass høyt tempo at det ikke har vært mulig å fordøye alt som har skjedd - hjemmebesøk fra barnevernet, valg av land, tildeling av barnehjem... En god del tilbakeblikk er herved lovet!

Det blir spennende også for meg å se hva denne bloggen vil inneholde, og hvor "offentlig" den vil bli. Adopsjon er et veldig langt svangerskap, og i den fasen vi er i nå vil det skje lite nytt på en lang lang stund. Å holde ting veldig anonymt og privat kan by på utfordringer når vi nærmer oss mer konkrete begivenheter som for eksempel hentereisen, men reglene får bli til underveis. Nå har vi imidlertid nettopp entret "den store stillheten", som Adopsjonsforum påpekte i et brev der de fortalte hvilket barnehjem søknaden vår var havnet på. Det vil si at det neste konkrete vi etter planen kan melde vil bli angående et bestemt barn - vårt barn!  Men veien dit er fortsatt lang, og det finnes en grense for hvor mange bøker om "adopsjon og tilknytning" man kan pløye seg gjennom, eller hvor mange indiske forfattere som er oversatt til norsk eller engelsk. Så for å løsrive meg fra min gode venn Amazon, kan det bli en morsom avveksling å blogge litt innimellom. Du er herved invitert til å følge med!