En magisk dag

I midten av juli 2010 kom beskjeden vi hadde ventet og håpet på: En godkjenning av oss som adoptivforeldre utstedt fra norske myndigheter, nærmere bestemt Barne- Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat), region Øst. I flere lange måneder hadde livet vært preget av spenning og en god dæsj nervøsitet: Ville tilbakemeldingen fra Bufetat medføre glede eller skuffelse? Å få et sertifikat fra den norske stat på at man anses som godt foreldremateriale er ærlig talt ingen selvfølge i dag. Selv om den første runden med godkjenning - fra bydelen - var overveldende positiv, visste vi at Bufetat er regnet som den største bøygen.

Vi var i Tromsø på sommerferie, og hadde mot et lite gebyr til postvesenet omadressert all post fra vår adresse i Oslo. Som min kjære mann etterpå sa: Tidenes best anvendte hundrelapper! Etter alt vi hadde hørt om lange ventetider i alle etapper, og behovet for tonnevis med tålmodighet allerede i den norske delen av adopsjonsprosessen, var det en positiv overraskelse å få svar på søknaden vår såpass raskt.

Min mann kom stormende opp i andre etasje, og allerede midtveis i trappen skjønte jeg at noe var skjedd. Det var ikke i mine tanker at adopsjonssvaret hadde kommet allerede - tvert imot ble jeg stiv av redsel for at noe alvorlig kunne ha skjedd med noen av våre nærmeste. Da han sto i døren med blanke øyne, et stort skjelvende smil og et offisielt dokument i hånden, slo erkjennelsen umiddelbart ned i meg. Vi jublet og gråt av glede, klarte nesten ikke fatte de formelle, høytidelige ordene på stivt papir. "Gjør vitterlig at..." "Godkjent av rette norske myndigheter med henblikk på adopsjon..." Omsider nådde ordene inn, og vi klemte hverandre i den mest overveldende gledesrus jeg til dags dato har opplevd (muligens sidestilt med "da erklærer jeg dere for rette ektefolk").

De neste timene tilbragte vi utrolig nok på fjellet. Vi hadde behov for et pusterom, tid til å la nyheten synke inn. Fjellheisen bragte oss langt opp over Tromsø by. I noen få lykkelige timer var det bare vi to som visste om brevet som omsider hadde landet, etter flere dagers reise fra Bufetat via huset vårt i Oslo. Vår egen søte hemmelighet satte oss i et løssluppent humør, og vi boblet over av planer og virketrang. Nå skulle familie og venner involveres, og den store papirjakten måtte starte så rask som menneskelig mulig. Ideer til billedpresentasjon og hvem som kunne bes om å skrive anbefalingsbrev - alt vi kunne snakke om var prosessen framover og barnet som skulle komme. Overtroisk som jeg er hadde jeg nektet å starte med noe som helst før godkjenningen var et faktum, og masse jobb ventet derfor på oss. Ingenting kunne imidlertid forkludre fryden vi følte i timene på fjellet. Rett som det var snudde den ene seg mot den andre, og uttalte med høytidelig stemme meningsfulle enkeltord som: Godkjent. Barn. India. Mer skulle det ikke til før begge brøt ut i overstadig latter, gjerne fulgt av noen tårer.

En rar, vidunderlig, bisarr og magisk dag. Hvis var blitt til når, og kanskje var blitt til sikkert. Nå skulle vi bli foreldre, etter flere års lengsel og skuffelser. Noen ord på et papir fra en statlig etat satte punktum for usikkerhet og tvil, og aldri tidligere har en grå konvolutt i postkassen medført så mye lykke.

 

PS: Jeg lover at ikke alle innlegg vil bli like søtsuppete som dette, men det var altså en ualminnelig lykkelig dag... Må oppleves!!