Tilfeldighetenes prosess

Tilfeldigheter er et ord som kan brukes om mange begivenheter i en adopsjonsprosess. Det er tilfeldig hvilken adopsjonsforening som blir valgt, det er tilfeldig (i alle fall i vårt tilfelle) hvilket land som blir valgt, det er tilfeldig hvilket barnehjem søknaden blir sendt til og det er tilfeldig hvilket barn man ender opp med å bli foreldre til. Blant mye annet. Når den naive og tillitsfulle delen av hjernen min styrer tankeaktiviteten, tenker jeg at denne rekken av tilfeldigheter vil ende i en slags forutbestemt avslutning, der vi får akkurat det barnet vi var ment å få - og barnet får de foreldrene det var ment å få, nemlig oss. Happy family, happy ending. Slik tror jeg veldig mange adoptivsøkere og adoptivforeldre tenker.

Men adopsjonsprosessen inneholder ikke bare naive gladtanker. Innimellom presser virkeligheten seg på, gjerne i form av statistikker, tabeller over ventetid og urovekkende artikler på nettet eller i aviser. Slik som nå i helgen, bare noen få timer etter at jeg skrev mitt forrige idylliske blogginnlegg om vår magiske godkjenningsdag. I Dagbladets  lørdagsbilag Magasinet dukket nemlig uttrykket tilfeldighet opp i følgende reportasje:

Adopsjon avslått (lenke til artikkelen)

Artikkelen stiller spørsmålet: "Hvor tilfeldig er valget av adopsjonsforeldre?" og følger opp med en del foruroligende eksempler og svar. Det vises til flere tilfeller der de som har vært på hjemmebesøk fra barnevernet har vurdert et søkerpar til ikke å være egnet som adopsjonsforeldre, mens senere vurderinger eller besøk fra nye fagpersoner (noe som er utrolig vanskelig å få til og krever en lang klageprosess) har kommet til helt motsatt resultat! Eksemplene følges opp med statistikk som viser at det er klar forskjell på de fem regionale Bufetatene i forhold til hvor mange søkere som blir godkjent. Region Øst har en gjennomsnittlig avslagsprosent på 12,5 over de siste fem årene, mens region Nord avslo 4,5 prosent av søkerne i samme periode. Da jeg flyttet fra Tromsø til Oslo sank altså min mulighet for å få adoptere betraktelig. Avgjørelsen om hvem som er skikket til å bli foreldre baseres dermed også på tilfeldigheter - eller det mer korrekte uttrykket skjønnsmessige vurderinger.

Skjønn er nok et uttrykk som jeg ikke helt skjønte styrken i før denne prosessen tok til. Skjønn er enda skumlere en tilfeldigheter. Selvsagt har jeg støtt på bruken av skjønn tidligere i livet. Alle jobbintervjuer, muntligeksamener og førstedater inneholder jo større eller mindre grad av dette. Jeg forsto imidlertid ikke fullt ut hvor skummel en skjønnsmessig vurdering kan føles før etter første hjemmebesøk fra barnevernet. Under den hektiske rydde- og vaskeprosessen forut for besøket rakk ikke nervøsiteten å sette seg ordentlig i magen - trodde jeg i alle fall. Da vi satt der og samtalte rolig over kaffe og hjemmebakt kake med en koselig dame, nådde heller ikke alvoret inn til meg. Jeg la vekt på å være så ærlig og oppriktig som mulig, og anstrengte meg for å gi gode og utfyllende svar på spørsmålene. Naivt tenkte jeg at bare hun blir kjent med oss som vi er, skjønner hun nok at vi vil bli gode foreldre.

Først etter det to-tre timer lange besøket, som bare var det første av flere, datt virkeligheten i hodet på meg. Idet jeg fysisk kjente verkingen i nakken fordi skuldrene lå flere centimeter over normalnivået, forsto jeg hvor anstrengende det var å prøve å mane fram et resultat som lå helt utenfor min rekkevidde. Om denne delen av prosessen skulle ende med en positiv eller negativ beslutning, var faktisk ikke opp til meg og min mann, men til damen som hadde besøkt hjemmet vårt og skulle gjøre det igjen. Hva hun til syvende og sist syntes om oss, ville avgjøre skremmende mye av vår framtid.

Det var mitt første ekte møte med begrepet skjønn, og det skremte vannet av meg. Heldigvis hadde jeg dengang ikke lest lørdagens artikkel. Da ville muligens også begrepet hysterisk gjort sitt inntog i prosessen...