Når tvilen kommer snikende…

Flere ganger i løpet av en adopsjonsprosess blir man overmannet av tvil. De siste ukene har vært en sånn tvilsperiode, og det har vært vanskelig å blogge underveis i denne. Men for å dele og bevare for ettertiden hvordan det ser ut inni hodet mitt nå, skal jeg prøve meg på et innlegg om alle mine tvilstanker.

La meg bare slå fast aller først: Tvilen dreier seg overhodet ikke på noe punkt om hvorvidt denne prosessen er noe vi ønsker å gjennomføre!! Prosjekt ”få barn” er ikke gjenstand for tvil, anger eller vakling. I løpet av prosessen har vi ikke vært, og kommer ikke til å bli, i tvil om at dette er det riktige for oss. Målet er fortsatt klart: Vi vil adoptere barn, koste hva det koste vil!

Tvilen dreier seg om alle mulige andre ting. De siste ukene om hvorvidt vi har lagt opp prosessen slik at vi raskest mulig, med minst mulig vond ventetid og pinefulle kvaler, kan få barnet vårt hit til Norge og bli en familie på ordentlig. Ikke lenger en familie på vent, slik vi er nå. Og som vi formodentlig vil bli værende en god stund lenger enn det vi i utgangspunktet var forberedt på. For ifølge opplysninger som sakte siger inn til oss, blir vår ventetid stadig lengre. Ingen vits i å skvette høyt når telefonen ringer i år. Heller ikke neste år. Forhåpentligvis året etter det - hvis ikke ventetiden utvider seg ytterligere. Og så har vi den obligatoriske venteperioden på 6 til 12 måneder etter tildeling før vi kan reise til India og hente barnet hit. Det vil si tre år til med venteklump i magen. En klump som kjennes tyngre og tyngre etter hvert som det internasjonale adopsjonsmarkedet synker lenger og lenger ned i sirupen.

For det er ikke bare India som sliter. I Etiopia er det nye regler på gang og fullstendig uvisst hva som skjer - det eneste som er sikkert er at ventetiden framover blir betydelig lengre enn tidligere. De eneste landene Adopsjonsforum i skrivende stund har rom for nye søkere til er Kina og Colombia. Begge disse landene har en ventetid som nå strekker seg forbi fem år, og som er spådd å komme opp i seks-syv år før det kanskje snur… Ingenting bedre å bytte til med andre ord! Vi får også råd fra Adopsjonsforum som sier at det beste slik de ser det er å bli stående i den køen vi står i på det barnehjemmet vi har blitt tilknyttet. At ventetiden blir lenger enn vi var forespeilet, men at vi allikevel er heldige sammenlignet med om vi skulle ha valgt et annet land, eller havnet ved et annet barnehjem i India.

Allikevel nager tvilen. Er det noe vi burde gjort som kunne forhindret dette? Burde vi valgt land før vi valgte adopsjonsforening, og kikket mer nøye på ventetidene hos de andre organisasjonene? Bør vi nå skifte land – eller adopsjonsforening? Hva da med den tiden vi allerede har ventet – i forhold til å skulle starte helt på nytt? Og hvor mye ekstra byråkrati krever dette? Hvorfor skal alle plutselig adoptere fra Ungarn - hvorfor tenkte ikke vi på det? Ville det gått raskere? Ulike varianter av disse og flere spørsmål har surret rundt i hodet mitt den siste måneden. Og dette er tross alt spørsmål vi kan konkludere på, og delvis også gjøre noe med.

Da er det verre med de umulige tvilsspørsmålene. De som ikke kan løses med mindre vi finner knappen eller bryteren som skrur tida tilbake. Et godt stykke tilbake... Spørsmål som: Burde vi ha begynt før? Hvorfor startet vi ikke prosessen tidligere? Hvis vi hadde startet adopsjonsprosessen med en gang vi bestemte oss for å få barn – hvor mange barn kunne vi ha rukket å adoptere nå da? Hvorfor bestemte vi oss ikke for å få barn før? Hva er galt med å få barn midt i tyveårene? Hva tenkte vi på dengang?

Og så kommer selvsagt framtidsspørsmålene: Hvis den ventetiden vi har nå holder seg, hvor gamle er vi da når vi får barn? Hva om ventetiden blir enda lengre enn det nå ser ut til? Vil vi rekke å adoptere flere barn senere dersom vi skulle ønske det? Hvor gamle vil vi da være når ungene starter på skolen – eller konfirmeres???

Som sagt, det er en grunn til at jeg ikke har blogget på en stund. Dette er tross alt en ryddig versjon av tankene mine – innimellom er det ikke mulig å få dem på papir i det hele tatt… Knapt nok å få dem til å holde seg inni hodet mitt. Innimellom virker det som om tankene og tvilen springer ut av hodet og setter seg i grenene på buskene utenfor, der de sitter og ler av meg som virrer rundt i huset med hodet mitt så proppende fullt at det renner over. Kanskje formerer de seg ute i buskene… Tankene er mye flinkere til å formere seg enn vi er, det er i alle fall sikkert!

Huff - tvil er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det fantes en troverdig autoritet som kunne si til meg: "Ta det med ro. Nå uroer du deg for mye igjen. Alt vil gå bra og dere har SELVFØLGELIG gjort alt riktig! Gjennom hele prosessen. Slutt å tvile på det!"

Kan troverdige autoriteter vennligst stille seg i kø der borte i hjørnet bak den rosa elefanten?