Bursdagsblues…

For et par uker siden fylte jeg år – og så ikke noen grunn til å feire. For min del kunne dagen gjerne blitt forbigått i stillhet. Det skjedde ikke helt, og det er jo morsomt å få oppmerksomhet i form av kake, sang og gaver. Allikevel klarte jeg ikke å føle den store gleden ved å bli et år eldre. For bursdagen min kom på slutten av en monsterbølge av motløshet og tvil. Toppet av en 17.mai der festkledde glade barn var overalt, og mine barneønsker tok helt av. Alt jeg klarte å tenke var: 35 år og fortsatt barnløs!!! Hvem vil vel feire det?

Jeg vet at vi fortsatt har mange år på oss før vi er for gamle til å adoptere. Og jeg vet at vi nå faktisk står i en kø, og at ting skjer - om enn i sakte tempo. Jeg vet også at det er mange som er eldre enn oss, har ventet mye lengre enn oss, og som virkelig har aldersspøkelset hengende over seg. Men allikevel: Bursdagsbluesen innfant seg. Med sine innsmigrende saksofontoner lokket den meg til å tenke bakover i stedet for framover. Og mine uregjerlige tanker fulgte lojalt opp.

For fem år siden: Jeg er 30 år, og har vært gift i litt over ett år. Min mann og jeg står på verandaen i den gamle leiligheten vår en sen kveld og snakker sammen, mens vi nyter kveldsluften. Vi har akkurat hatt besøk av venner med barn, og gravide venner. Noe har modnet hos oss begge. Vi har alltid vært klar over at vi en gang kom til å ønske oss barn, og at vi vil bli foreldre sammen. Hittil har det ikke hatt noen hast. Det har det fortsatt ikke – vi er relativt unge, og statistisk sett i stand til å få barn i mange år enda. Men den drømmen som hittil har vært lagret i skuffen merket ”en gang i framtiden” har nå satt skuffen på gløtt. Sammen diskuterer vi dette, og finner ut at begge ønsker å flytte drømmen om barn over i ”nå er vi klare for det”-skuffen. Avtaler blir inngått. Dype blikk utveksles. Frydefulle og litt skrekkslagne fnis lyder ut i høstnatten. Kyss og klemmer forsegler det hele, og vi går glade og spente inn fra verandaen. Nå er tiden kommet, vi skal ha barn. En ny fase i vårt mangeårige samliv er innledet, og det fyller oss med håp og nye drømmer.

I årene som følger: Leiligheten byttes inn i et rekkehus med flere soverom og barnevennlige omgivelser. Skuffer og skap blir stående ledig i påvente av babytøy og babysaker. Vi planlegger hva som skal bli barnerom og hva som kan forbli kontor inntil neste barn er på trappene. Setninger som: ”Håper denne bilen holder til vi får barn – den neste vi kjøper må jo bli en stasjonsvogn vet du” blir en del av dagligtalen. Barnehager og barneskoler i nærheten sniker seg inn i bevisstheten – hvilke er bra og hvor hører våre framtidige barn til? Diskusjoner om navn, etternavn, tilhørighet og familie. Alt som kan fylle ventetiden er på plass. Ventetiden blir bare så mye lengre enn vi trodde…

I dag – fem år senere: Ting ble ikke som vi planla. Vi har fortsatt ikke barn, og er i alle fall ikke i gang med barn nummer to. Kunnskapen om hva som må til for at vi skal kunne bli foreldre har også endret seg. Det var ikke så enkelt som vi trodde og håpet. Samtlige i vennekretsen har nå både et, to og tre barn. Omverdenen har etter hvert fått kjennskap til vårt ønske om barn, og at storken ikke vil komme på besøk. Adopsjonsprosessen er godt i gang, og vi har vært gjennom ting vi ikke i vår villeste fantasi kunne forestilt oss den kvelden på verandaen for fem år siden. Legebesøk. Vurderingsprosesser. Søknad om adopsjon. Mange besøk fra barnevernet. Nye vurderingsprosesser. Angstfulle måneder i påvente av godkjentstempel. Nå er det ikke bare vår drøm om å bli foreldre som gjelder, men også de sakkyndiges vurdering av om vi kvalifiserer til å bli det. Lettelse over et lite brev med et kortfattet svar. Søknads- og skjemahelvete. En ny tilknytning til et land, en region og et barnehjem som for fem år siden ikke betydde noe spesielt for oss. Ventetid. Ventetid. Ventetid.

Flere andre blogginnlegg har omhandlet de såre følelsene i disse årene. De har ikke vært konstante. Såre følelser har det med å bli erstattet av håp – innimellom. Noen ganger vinner håpet over sårheten helt av seg selv, andre ganger må det hjelp til. Derfor har jeg nå bestemt meg for å kaste all min tyngde inn på håpets side. Bursdagsbluesen skal nedkjempes, og håpet skal igjen få prege hverdagen. Bøkene som de siste par månedene har støvet ned på hylla, skal tas fram. Sidene med tips til innredning av barnerom skal åpnes fra sin forlatte plass nederst på favoritter-lista på PC-en. Drømmene skal finnes igjen langt bak i hodet og hjertet, og jeg skal tørre å tenke framover. Kampen om dagene skal vinnes av meg og håpet i fellesskap. Sommeren skal bli god.

Nå er jeg tilbake.