Kraften i et bilde...

Jeg har alltid vært glad i bilder, og elsker også å fotografere selv. Men aldri før har jeg ant at et fotografi kan ha en så magisk kraft som når det dumpet seks bilder av vår lille snuppe ned i mailboksen til min mann. Allerede før vi fikk åpnet det første, og bare så bildene ligge som små frimerker nederst i mailen, begynte tårene å piple. Og da bildene foldet seg ut et etter et, ble vi sittende stumme og stirre på skjermen, med brede smil mens tårene rant nedover ansiktene våre. For hun var jo så vakker! Nydelige, livfulle øyne, langt mørkt tykt hår og et ertelystent lite smil. Ubeskrivelig.

Ikke nok med at vi subjektivt nok syntes jenta vår var det vakreste barnet i verden. Det hele ble også med ett så veldig virkelig. Hun var vår, og hun var en ordentlig levende jente – ikke bare et fantasibilde oppe i hodene våre. Mange andre adoptivforeldre har beskrevet at det å se det første bildet førte til en reaksjon á la ”Der er du ja. Selvsagt er det deg!” Og jeg må med skam erkjenne at jeg ikke klarer å komme opp med noen nye og bedre ord for å beskrive følelsene mine. For det VAR jo henne! Nettopp henne, som om det aldri hadde vært tvil i min sjel om at slik skulle barnet vårt se ut. Skitt i at vi begge er blonde, skitt i at ingen av oss har brune øyne – vår datter ser ut akkurat slik det hele tiden har vært meningen at hun skal se ut!

Vi har selvsagt lagt bilder av henne som bakgrunn både på PC, telefoner og Ipader. Det fører til at vi ser på henne masse ganger om dagen. Allikevel blir jeg aldri vant til å se på bildene av henne. Hver gang gjør hjertet mitt et lite hopp, og klumpen i halsen kommer tilbake. Eller jeg smiler avsindig av lykke. En mann på t-banen så rart på meg her en dag da jeg tok opp telefonen og smilte og pratet (inne i meg, men jeg bevegde nok på munnen…) til telefonen min uten å legge den til øret engang. Jeg satt bare der og stirret og kommuniserte med telefonen min som en vanvittig sprø dame… I alle fall må han ha trodd at jeg var det. Ja ja, jeg tåler vel såpass. Og hvis han hadde spurt, er jeg nesten sikker på at han hadde fått hele historien. Ansatte på diverse lekebutikker og klesbutikker har i alle fall fått dele min lykke over plutselig å skulle bli mor til en fireåring, og har stilt masse engasjerte spørsmål mens de tålmodig har guidet meg til størrelser og leker som passer for en fireårig jente.

Alt er bare morsomt for tiden, og veslejenta ler mot meg fra telefonen hvor jeg enn går. Hun er med. Hun er virkelig.

PS: Jeg skjønner at dere er nysgjerrige, og jeg vet at det ville jeg også vært. Men jeg kommer ikke til å dele bilder av henne på dette stadiet. Kanskje når hun er ordentlig vår, men i alle fall ikke før. Sorry - dere må nok klare dere med fantasibildene...;-)

Vi har blitt foreldre...!!!

Denne bloggposten har jeg lengtet lenge etter å kunne skrive. Jeg hadde også trodd at den ville ligge klar her ute samme dag, eller senest dagen etter at vi fikk tildelt et barn. Slik ble det ikke. Snart en måned har nå gått siden vi sa ja til å adoptere en jente på fire år fra Ungarn. Bloggposten har blitt liggende på vent. Vi har takket ja, men det offisielle tildelingsbrevet har latt vente på seg – pga sommerferie og sykdom i Ungarn. Vi har delt den gledelige begivenheten med venner og familie, men ikke tort å vifte med vårt nye foreldreskap særlig offentlig før det formelle var i orden. Nå er tildelingsbrevet på vei i posten til adopsjonsforeningen, vi har fått bilder og venter spent på reisedato. Vi har blitt foreldre!

Den store gleden uteble ikke. Selv en måned etter er det fortsatt uvirkelig å tenke på at ventedelen av adopsjonsprosessen nå snart er over. Etter mange år i prosessen begynte jeg å tvile på om vi noen gang ville komme til dette stadiet, det hele virket mer og mer usannsynlig ettersom månedene og årene gikk. Uten at jeg hadde noen som helst rasjonell grunn til å føle det slik… Jeg tror at jo lengre man venter og ønsker og håper, jo mer opphauset og uvirkelig blir det å faktisk få tildelt et barn. Fallhøyden blir så stor at man begynner å innbille seg selv at det aldri vil skje. Men nå har det skjedd – vi har blitt foreldre til verdens nydeligste lille jente, og vi skal snart hente henne hjem til oss. Lykken er ikke til å fatte.

Alle mulige følelser har gjort seg gjeldende den siste måneden. Glede over at akkurat dette fantastiske perfekte lille mennesket skal bli vår datter. Tilfredshet over at vi i fjor fulgte magefølelsen og hoppet med begge beina ut i det ukjente, skiftet land og kø og adopsjonsforening i håp om å unngå flere lange år med venting. Vemod over at pappa ikke får oppleve dette og over at jeg ikke kan dele alle de gledelige tingene som nå skjer i livet mitt med ham, at han aldri får vite at det etterlengtede barnebarnet har akkurat samme hårfarge som ham og kanskje ligner ham mest av alle i familien. Forventning og skrekkblandet fryd over alt som skal komme – klarer vi å bli de foreldrene denne unike og vakre lille jenta fortjener? Sorg over den store omveltningen hun må igjennom, over hennes sorg og redsel når alt hun kjenner i denne verden blir tatt bort fra henne. Og ikke minst: En uendelig takknemlighet og ydmykhet over den store gaven som er blitt gitt oss, at vi får lov til å gi vår etterlengtede datter et godt liv med kjærlighet, sunne verdier, trygghet og muligheter.

Venteapen er klar til å reise!

Jeg skal skrive mer om de utrolige følelsene, øyeblikkene og merkedagene som har funnet sted den siste måneden. Om opplevelsen av å få bilde av vårt vakre barn. Om innredning av barnerommet og kjøp av klær. Og selvsagt om alt som ligger foran oss. Jeg måtte bare få det viktigste på papiret for å dele det med dere, og med vår kjære etterlengtede datter den dagen hun skal få lese denne bloggen. Vi er verdens heldigste. Håpet varte helt fram.