Viser innlegg med etiketten etter adopsjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten etter adopsjon. Vis alle innlegg

torsdag 26. juli 2012

Kraften i et bilde...

Jeg har alltid vært glad i bilder, og elsker også å fotografere selv. Men aldri før har jeg ant at et fotografi kan ha en så magisk kraft som når det dumpet seks bilder av vår lille snuppe ned i mailboksen til min mann. Allerede før vi fikk åpnet det første, og bare så bildene ligge som små frimerker nederst i mailen, begynte tårene å piple. Og da bildene foldet seg ut et etter et, ble vi sittende stumme og stirre på skjermen, med brede smil mens tårene rant nedover ansiktene våre. For hun var jo så vakker! Nydelige, livfulle øyne, langt mørkt tykt hår og et ertelystent lite smil. Ubeskrivelig.


Ikke nok med at vi subjektivt nok syntes jenta vår var det vakreste barnet i verden. Det hele ble også med ett så veldig virkelig. Hun var vår, og hun var en ordentlig levende jente – ikke bare et fantasibilde oppe i hodene våre. Mange andre adoptivforeldre har beskrevet at det å se det første bildet førte til en reaksjon á la ”Der er du ja. Selvsagt er det deg!” Og jeg må med skam erkjenne at jeg ikke klarer å komme opp med noen nye og bedre ord for å beskrive følelsene mine. For det VAR jo henne! Nettopp henne, som om det aldri hadde vært tvil i min sjel om at slik skulle barnet vårt se ut. Skitt i at vi begge er blonde, skitt i at ingen av oss har brune øyne – vår datter ser ut akkurat slik det hele tiden har vært meningen at hun skal se ut!

Vi har selvsagt lagt bilder av henne som bakgrunn både på PC, telefoner og Ipader. Det fører til at vi ser på henne masse ganger om dagen. Allikevel blir jeg aldri vant til å se på bildene av henne. Hver gang gjør hjertet mitt et lite hopp, og klumpen i halsen kommer tilbake. Eller jeg smiler avsindig av lykke. En mann på t-banen så rart på meg her en dag da jeg tok opp telefonen og smilte og pratet (inne i meg, men jeg bevegde nok på munnen…) til telefonen min uten å legge den til øret engang. Jeg satt bare der og stirret og kommuniserte med telefonen min som en vanvittig sprø dame… I alle fall må han ha trodd at jeg var det. Ja ja, jeg tåler vel såpass. Og hvis han hadde spurt, er jeg nesten sikker på at han hadde fått hele historien. Ansatte på diverse lekebutikker og klesbutikker har i alle fall fått dele min lykke over plutselig å skulle bli mor til en fireåring, og har stilt masse engasjerte spørsmål mens de tålmodig har guidet meg til størrelser og leker som passer for en fireårig jente.

Alt er bare morsomt for tiden, og veslejenta ler mot meg fra telefonen hvor jeg enn går. Hun er med. Hun er virkelig.

PS: Jeg skjønner at dere er nysgjerrige, og jeg vet at det ville jeg også vært. Men jeg kommer ikke til å dele bilder av henne på dette stadiet. Kanskje når hun er ordentlig vår, men i alle fall ikke før. Sorry - dere må nok klare dere med fantasibildene...;-)

fredag 20. juli 2012

Vi har blitt foreldre...!!!

Denne bloggposten har jeg lengtet lenge etter å kunne skrive. Jeg hadde også trodd at den ville ligge klar her ute samme dag, eller senest dagen etter at vi fikk tildelt et barn. Slik ble det ikke. Snart en måned har nå gått siden vi sa ja til å adoptere en jente på fire år fra Ungarn. Bloggposten har blitt liggende på vent. Vi har takket ja, men det offisielle tildelingsbrevet har latt vente på seg – pga sommerferie og sykdom i Ungarn. Vi har delt den gledelige begivenheten med venner og familie, men ikke tort å vifte med vårt nye foreldreskap særlig offentlig før det formelle var i orden. Nå er tildelingsbrevet på vei i posten til adopsjonsforeningen, vi har fått bilder og venter spent på reisedato. Vi har blitt foreldre!


Den store gleden uteble ikke. Selv en måned etter er det fortsatt uvirkelig å tenke på at ventedelen av adopsjonsprosessen nå snart er over. Etter mange år i prosessen begynte jeg å tvile på om vi noen gang ville komme til dette stadiet, det hele virket mer og mer usannsynlig ettersom månedene og årene gikk. Uten at jeg hadde noen som helst rasjonell grunn til å føle det slik… Jeg tror at jo lengre man venter og ønsker og håper, jo mer opphauset og uvirkelig blir det å faktisk få tildelt et barn. Fallhøyden blir så stor at man begynner å innbille seg selv at det aldri vil skje. Men nå har det skjedd – vi har blitt foreldre til verdens nydeligste lille jente, og vi skal snart hente henne hjem til oss. Lykken er ikke til å fatte.

Alle mulige følelser har gjort seg gjeldende den siste måneden. Glede over at akkurat dette fantastiske perfekte lille mennesket skal bli vår datter. Tilfredshet over at vi i fjor fulgte magefølelsen og hoppet med begge beina ut i det ukjente, skiftet land og kø og adopsjonsforening i håp om å unngå flere lange år med venting. Vemod over at pappa ikke får oppleve dette og over at jeg ikke kan dele alle de gledelige tingene som nå skjer i livet mitt med ham, at han aldri får vite at det etterlengtede barnebarnet har akkurat samme hårfarge som ham og kanskje ligner ham mest av alle i familien. Forventning og skrekkblandet fryd over alt som skal komme – klarer vi å bli de foreldrene denne unike og vakre lille jenta fortjener? Sorg over den store omveltningen hun må igjennom, over hennes sorg og redsel når alt hun kjenner i denne verden blir tatt bort fra henne. Og ikke minst: En uendelig takknemlighet og ydmykhet over den store gaven som er blitt gitt oss, at vi får lov til å gi vår etterlengtede datter et godt liv med kjærlighet, sunne verdier, trygghet og muligheter.

Venteapen er klar til å reise!

Jeg skal skrive mer om de utrolige følelsene, øyeblikkene og merkedagene som har funnet sted den siste måneden. Om opplevelsen av å få bilde av vårt vakre barn. Om innredning av barnerommet og kjøp av klær. Og selvsagt om alt som ligger foran oss. Jeg måtte bare få det viktigste på papiret for å dele det med dere, og med vår kjære etterlengtede datter den dagen hun skal få lese denne bloggen. Vi er verdens heldigste. Håpet varte helt fram.

mandag 11. juni 2012

Bønn fra et adoptert barn

Ettersom stadig flere adopterer barn som er over babystadiet, kommer nye utfordringer til syne. Det er lite litteratur å finne om adopsjon av 3-4-5-åringer, og jeg kan anbefale boken Toddler Adoption av Mary Hopkins-Best. Forfatteren har blant annet skrevet en tekst som skal illustrere hva hun tror sin egen sønn, eller andre barn som ble adoptert som smårollinger og ikke som baby, ville sagt til sine adoptivforeldre dersom de kunne. Jeg fant mye fornuft i denne teksten og har forsøkt å oversette den til norsk som best jeg klarte:

"Vær så snill og lær deg så mye som mulig om meg før du bestemmer deg for å bli min mor eller far, slik at du ikke blir overrasket over meg. Ikke tenk på meg som et hjelpeløst spedbarn, selv om jeg fortsatt ikke er i stand til å gjøre alt som de fleste barn på min alder kan. Du må imidlertid heller ikke behandle meg som om jeg er eldre enn jeg faktisk er, selv om jeg oppfører meg som om jeg ikke trenger deg til å ta vare på meg. Når jeg skyver deg unna trenger jeg  at du holder meg og forteller meg at du aldri vil gi slipp på meg. Jeg har måttet lære meg å gjøre mange ting på egenhånd før du kom inn i livet mitt, og det er hardt for meg å tørre å stole på deg så mye som jeg burde. Vær så snill å gjenkjenne og hjelpe meg med mine spesielle behov, men husk at jeg fortsatt er mer lik andre barn enn jeg er ulik dem. Se på meg først og fremst som ditt barn, ikke som ditt adoptivbarn eller et barn med spesielle behov.

Noen ganger føler jeg meg veldig trist og veldig sint. Ikke lat som om jeg ikke har disse følelsene, og ikke mist motet når jeg lar mine sterke følelser gå ut over deg. Stort sett er jeg ikke sint på deg, men du er den som er her nå og den jeg trygt kan vise mine følelser til. Jeg vet i mitt hjerte at du ikke har gjort noe for å såre meg, men jeg er forvirret.

Minnene om andre mødre og andre steder jeg har bodd finnes i hodet mitt, men de er lagret som bilder, lyder, følelser og lukter. Jeg kan ikke sette ord på disse tingene. Jeg kan ikke skjønne hvorfor min andre mor forsvant, og jeg er redd for at du også kan bli borte. Ofte må jeg teste deg fordi det er vanskelig å tro på at ikke du også vil forlate meg. Faktisk er det ganske skummelt for meg å elske deg og stole på deg, så jeg må kanskje teste kjærligheten din aller mest når du begynner å bli viktig for meg.

Noen ganger vil jeg bare krølle meg sammen til en ball og være en liten baby igjen, så noen kan ta vare på meg. Andre ganger vil jeg gjøre alt selv, og trekker meg unna deg. Vær så snill å ha tålmodighet med meg. Vi skal være sammen lenge. Tross alt, de virkelig verdifulle tingene i livet er ofte de vanskeligste, og de skjer ikke over natten."