Holdninger del 1

For de som ikke har opplevd det selv kan det være vanskelig å tro hvilke merkelige spørsmål og kommentarer som dukker opp når man er 30 år pluss og barnløs. En ny dose odde utsagn og holdninger følger garantert på når man offentliggjør sin status som adoptivsøker. En del av dette er temmelig drøyt, annet kan virke ufarlig for de som ikke befinner seg på mottakersiden av kommentarene. Uansett kan det være greit å vite om til neste gang man selv står i en slik situasjon. Jeg vil dele et utvalg av det vi har møtt så langt, og følge på etter hvert som mer av samme ulla dukker opp. Derfor heter dette innlegget 'del 1', og så får tiden vise om det kommer flere deler. Forhåpentligvis ikke, men sannsynligvis jo.

Bare for å understreke: De langt fleste kommentarer og holdninger vi har møtt etter at vi fortalte folk at vi skal adoptere, har vært positive. Det aller meste som har blitt ytret i den forbindelse, er oppmuntrende og støttende. Og veldig mye av det som ikke oppfattes av oss som positivt, kan likevel ha blitt sagt i beste mening. Fordomsfella er lett å falle i, samme hvor gode intensjoner man har…

Utsagn: ”Hvor gammel er du? Jasså, er det ikke på tide å få barn snart da???”

Ønskesvar: ”Hvor gammel er du? Jasså, er det ikke på tide å lære seg litt folkeskikk snart da???”

Finnes det noen god grunn til å spørre folk om noe så personlig på grunnlag av alder eller sivilstatus (året etter at vi giftet oss var det verste – overraskende mange hintet om 'det naturlige neste skrittet')? Selv før vi visste hvilken måte vi skulle ende med å få barn på var denne type kommentarer eller spørsmål aldri behagelige. Og etter som årene gikk ble det selvsagt ikke lettere. Folk som stiller slike spørsmål fortjener egentlig alle ubehagelige svar de kan få...men stort sett er jeg for høflig til å gi dem det.

Utsagn: ”Du er tydeligvis den eneste damen som kan drikke vin her i dag fordi du ikke er gravid eller ammer barn. Så heldig du er, ta en slurk for oss andre også og nyt vinen din!”

Ønskesvar: ”Nei takk, jeg kan faktisk ikke drikke vin fordi jeg er gravid jeg også. Men en kopp mild styrkende koffeinfri urtete nyter jeg gjerne…”

Har ikke noen problemer med å se at et slikt utsagn er hyggelig ment. Men det hjelper lite så lenge man føler seg som den minst heldige i hele rommet fordi man gjerne ville byttet all vin i verden mot å være i samme situasjon som de andre. Til slutt kommer det så langt at man begynner å kjøre bil til sosiale treff – enten for å unngå få oppmerksomhet som 'den heldige' som sitter der med et vinglass, eller i fare for å ikke klare å motstå den barnslige impulsen om å kaste det ferdigskjenkede vinglasset i veggen. Da kan det selvsagt hende at det er en selv (i dette tilfellet meg) som bør ta en runde med sine egne holdninger og følelser. Men det skader ikke om andre er oppmerksom på hvordan slikt ubevisst kan såre...

Utsagn: ”Veldig mange blir gravide etter at de har søkt om adopsjon, dere må ikke gi opp håpet!”

Ønskesvar: ”Unnskyld meg, men du har rett og slett ikke peiling på hva du snakker om. Skal vi skifte til et tema der du faktisk har noe vettugt å komme med?"

Igjen forstår jeg at mange kan tro det er hyggelig å komme med en velkjent myte som dette. Men å adoptere kan ikke sidestilles med å resignere. Det man egentlig sier er to ting: ”Å søke om adopsjon kan faktisk være en måte å få et ’ordentlig’ egenfødt barn på, i stedet for å ta til takke med et adoptert barn” eller ”vi skjønner at du ikke er helt tilfreds med dette så du trenger fortsatt trøst – se så snille vi er som sier trøstende ord”. For oss er det å adoptere en fin og naturlig måte å få barn på, og vi trenger ikke slike 'oppmuntringer'. Hvis noen ikke synes et adoptert barn er godt nok, kan de heller la være å si noe.

Utsagn: ”Skal dere adoptere? Får håpe dere ikke ender opp med et barn som er sykt eller funksjonshemmet på noen måte!”

Ønskesvar: Selv etter å ha tenkt meg om lenge (siden første gang vi hørte noe sånt) klarer jeg ikke å finne verken et godt eller dårlig svar på dette som ikke inneholder bruk av fysisk vold. Jeg blir fortsatt like målløs...

Se for deg noen kikke ned på magen til en som gledestrålende har kunngjort sin graviditet og komme med tilsvarende utsagn… Det bildet sier i grunnen det meste. Ingen har noen garantier for hvilke sykdommer eller plager som kan dukke opp hos et barn enten i ung alder eller i løpet av oppveksten. Ingen lar heller være å få barn av den grunn. Vi har faktisk flere garantier enn de fleste, fordi barn med kjente sykdommer eller funksjonshemninger går under betegnelsen 'barn med spesielle behov' og adopteres ikke bort på vanlig måte. Skulle noe slikt likevel komme fram etter hvert vil jeg sitere min kjære mann, som første gang vi hadde fått en slik kommentar sa følgende: ”Hvis barnet skulle være sykt og ha behov for ekstra oppfølging, er det jo bra det kommer til oss som har ressurser til å følge det opp”. Er det rart jeg giftet meg med ham?