Sutredame?

I ettertid har jeg tenkt på om det forrige blogginnlegget mitt var for sint og sutrete. Det kan godt være. Imidlertid var det viktig for meg å skrive det, fordi det er slik jeg har følt meg ganske ofte de siste årene. Og jeg tror ikke jeg er den eneste. Sutredamen altså.

Det er ikke lett for andre å forstå fullt ut. Ikke en gang for min mann. Han har nemlig ikke slike følelser i det hele tatt. Det kan selvsagt ha noe med våre ulike personligheter å gjøre. Allikevel våger jeg påstanden at det også er en kjønnsgreie. Jenter føler annerledes i forhold til å være den eneste jenta i venneflokken som ikke blir gravid, og i forhold til å ikke kunne føde barn med sin egen kropp.

Et eksempel: Adopsjonskurset. Vi var på et to-helgers fantastisk adopsjonskurs i mai i fjor, sammen med en haug med flotte par som skulle adoptere. Felles for alle var ønsket om å få barn, og flere ufrivillig barnløse år bak oss. Nå hadde vi funnet løsningen, og var stolte og fornøyde med det. Det betydde imidlertid ikke at alle såre og vonde følelser var borte. Dette kom tydelig fram da vi hadde en seanse med herre- og damegrupper. Damene samlet seg i et rom med den kvinnelige kurslederen, og den mannlige kurslederen tok gutta med seg til et annet rom. Det ble en fin gruppesamtale. Å møte og snakke med andre jenter i samme situasjon var opprivende, men en befrielse. Å dele våre historier likeså. Det var mye følelser, mye gråt og mye gjenkjennelse. Etter gruppearbeidet var det en rødøyd og forgrått, men også fornøyd damegjeng som gikk ned til lunsj. Gutta gjorde store øyne: Hva hadde skjedd på jentegruppa? Selv var de blide og glade etter en jovial prat om pappapermisjon og bilseter. Følelser hadde det vært fint lite av.

Jeg tror ikke det betyr at menn generelt føler mindre enn kvinner. Jeg tror det betyr at selve ufrivillig barnløs-situasjonen frambringer andre og sårere følelser hos kvinner. Når venninnene møtes er det mye snakk om barn, mye snakk om graviditet – en kjærkommen anledning til å utveksle erfaringer, tips og skryt. Fullt forståelig. Selv vil jeg garantert bli akkurat likedan. Men i mellomtiden er det ekstra vondt å være den som så gjerne skulle tatt del i praten, men ikke kan. Det var en erfaring de aller fleste jentene på adopsjonskurset hadde gjort seg. En annen felles erfaring var den blandede evnen til å glede seg når stadig nye graviditeter ble kunngjort. Selvsagt gleder man seg på en venninnes vegne. Men glede kan også ha bismak. Umiddelbart kommer tanken: ”Henne også! Hvorfor ikke meg???” Kommer slike tanker fordi ufrivillig barnløse kvinner er onde mennesker? Jeg tror ikke det.

Etter at adopsjonssøknaden var sendt og godkjenningen fra BUF-etat mottatt, har jeg fått ro i kroppen. Det er også noe jeg vet at jeg deler med flere andre damer i adopsjonskø. Ja visst er ventetiden lang og ørkesløs, ja visst er det slitsomt å stå i kø og ikke vite når ting skal skje. Selvsagt er en flere år lang ”graviditet” en påkjenning. Allikevel har kroppen falt til ro. Det kommer til å skje! Jeg skal bli mor en dag! På dette punktet har jeg faktisk opplevd de kommende adoptivfedrene som mer utålmodige. Nå som ting er opplagt og avgjort, hvorfor kan det ikke skje raskt, helst i går? Selvfølgelig ønsker jeg også at ventetiden hadde vært langt kortere. Allikevel kan jeg nå glede meg fullt ut over andres graviditeter og barnefødsler, uten selskap av den ekle lille djevelen på skulderen som forer meg med vonde følelser. Nå kan jeg sitte med et lite smil om munnen mens de andre diskuterer barn og barneoppdragelse, og til og med komme med noen meninger selv. Nå har jeg også en rettmessig plass i samtalen. For jeg skal også bli mor.