De dystre dagene

OK, la meg starte med å slå fast at alle innleggene her på bloggen er hundre prosent ærlige. De beskriver hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg. Det er mine tanker, refleksjoner og meninger som kommer på trykk. Allikevel er det ikke alltid jeg kjenner meg igjen i det jeg tidligere har skrevet. De fleste dagene kan jeg smile og nikke gjenkjennende når jeg kikker på gamle innlegg. Tenke at ja, det er slik jeg føler det. Så bra at jeg har fått satt det på papir.

Andre dager er det ikke fullt så svart-hvitt. Når jeg leser tidligere blogger, tenker jeg at de bare viser en side av meg. Med unntak av innlegget om holdninger, som viser glimt av den andre siden. Når jeg ser på de andre innleggene hender det jeg synes at de handler om en slags superutgave av meg, en rolig, reflektert og velbalansert person som tross alt tar dette adopsjonsstyret med fornuft og verdighet. Som påstår at etter at godkjenningen kom, har det falt en slags ro over meg… Yeah right! Jeg tenker at hvis mitt andre jeg, slik jeg føler meg på sånne dager, hadde blitt sluppet løs her på bloggen, ville det blitt andre boller. Ikke så mye rosa harmoni, ikke så mye fornuft og neppe noe særlig veltalenhet heller…

I dag er en av disse dagene. En dag hvor jeg kanskje burde latt være å sette meg ved tastaturet. Men nå får det gå som det går. Denne siden av meg vil også ut. En advarsel kan likevel være på sin plass: Dette innlegget er ikke for sarte sjeler!

Dagen i dag virker endeløs – nesten like endeløs som hele ventetiden. I dag har jeg et brennende hull inni meg, og en rastløshet som grenser til hyperaktivitet. Så mange tanker i hodet at jeg er redd det skal sprenges. Og sinne. Irrasjonelt sinne mot alt og alle.

For eksempel: Det føles som om det spruter ut barn av alle tenkelige og utenkelige mennesker. Hvordan får de det til??? Putter på en krone og drar i en spake, og så er graviditeten i boks? Selvsagt ikke. Og jeg skal være den første til å innrømme at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. At andre kan ha både slit og skuffelser bak den lykkelige fasaden. Allikevel blir jeg irritert. Over de som tar lett på det å få barn, som knapt nok har trengt å prøve før målet er innen rekkefølge, de som sier de vil starte på høsten med nummer to for å taime barnets fødselsdag med barnehageopptaket. Grrr. Er det rart jeg blir provosert? Og samtidig ser jeg urettferdigheten i det; at for noen er det faktisk så enkelt. Å bli gravid er en naturlig del av livet, hvorfor skulle man ikke klare det på et par måneders forsøk, tankene trenger ikke engang å streife alternativet at det ikke skulle gå som planlagt. Første møte, dating, samboerskap, ekteskap, og barn – en gutt og en jente med passe aldersforskjell. Smekk smekk smekk, livet er i boks. På dager som i dag virker det som alle andre har det så enkelt.

Verre eksempel: De som ikke planlegger å få barn. De som har tilfeldig sex i fylla eller det som verre er, som blir gravide med noen de knapt kjenner og tenker shit, hva skal jeg gjøre med dette problemet? De som tenker på graviditeten som et problem, en uønsket bivirkning av en festlig kveld. Som ikke engang reflekterer over den luksusen de besitter i å kunne velge om de vil bli foreldre eller ikke. Som har muligheten, men som kanskje ikke engang ønsker seg den.

Eller enda verre: De som får barn og egentlig ikke vil ha dem. Som oppdager at livet som foreldre ikke var helt som det sto i reklamen, som kanskje ikke egentlig ønsket seg eller planla  barn akkurat da, men som tenkte, ja ja, vi får se hvordan det går. Det trenger vel ikke bli full katastrofe. Og så er det akkurat det det blir. Barna vokser opp som en byrde, de får dårlig stell eller feil stell, ikke nok kjærlighet og omsorg, et kaldt bittert liv som ingen, verken foreldre eller barn, er fornøyd med, men som man ikke kommer seg ut av. Barn som blir mishandlet. Grøss. Stopper tankene der.

På dager som i dag tenker jeg at alle disse, alle disse får barn. HVORFOR DEM OG IKKE OSS?!? Tankene gnager rundt dette temaet, alle uønskede barn som finnes i verden, i Norge, i vår by. Alle foreldre som ikke skjønner hvilken verdifull mulighet de har fått, hvilken enestående sjanse de har til å oppfostre og elske små mennesker som kan berike livet deres så utrolig, hvis de bare vil la dem få gjøre det. Og jeg tenker på alt vi ville ofret for å få en slik mulighet, for å få bli foreldre. Tankene går i spinn på dager som i dag. Urettferdigheten og misunnelsen og utålmodigheten surrer rundt og rundt i hodet, blander seg, blir en boble av frustrasjon som er nær ved å sprekke.

Det er bra det ikke er så altfor mange av disse dagene. Ofte er de ikke dager heller, bare timer eller minutter. Og de betyr heldigvis ikke at personligheten min blir forandret, eller vil ta varig skade av slike dager. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive mer om dem. Meningen var å vise at hverdagen i adopsjonskø har så mange nyanser, så mange motstridende fornemmelser og tanker at man noen ganger rett og slett FØLER mer enn man er i stand til å takle. En tiger i bur. Innestengt med dagene i en kø og en ventetid som av og til virker endeløs, uoverkommelig.

Heldigvis lærer man seg etter hvert å takle slike dager. Å bygge opp en motstand mot dem, et forsvar som innebærer mange tanker om hvor bra livet vil bli ETTERPÅ. Etter at ventetiden er slutt. At det hele faktisk er verd alle investeringer av følelser og frustrasjon, at det en dag vil være mulig å tenke på ventetiden som noe som var, noe som er over.

Og heldigvis finnes det sunn fornuft. Fornuft som motvirker at de dystre dagene får muligheten til å vokse seg store og sterke, og til slutt ta overhånd. Jeg slenger på meg jakken og går en tur, finner en DVD-film som er engasjerende nok til å stenge av for tankene, eller ringer en god venninne for en prat. Hvis mannen min er hjemme er det aller enklest, han er ekspert på å jage dumme tanker på flukt. En regulator som skaper orden i kaoset, og balanse i tilværelsen. Så heldig jeg tross alt er som kan vente sammen med noen. Ventetiden virker kortere når man er to til å dele på den. I alle fall bittelitt.