The decision is: INDIA

Da vi gikk inn i adopsjonsprosessen hadde vi ingen forutsetninger for å si hvilket land vi ønsket å adoptere fra. Noen adoptivsøkere har preferanser helt fra starten av prosessen – de har bodd i et land som barn, vært på en ferie som gjorde sterkt inntrykk, eller har slektninger fra et annet land – og så ønsker de å adoptere et barn fra dette landet. Noen ganger lar det seg gjøre, andre ganger ikke. Vi hadde ingen slike preferanser. Som jeg har sagt tidligere, det betyr ingenting for oss om barnet vårt ser latinamerikansk, afrikansk, asiatisk eller for den saks skyld europeisk ut. Så naturlig nok har mange spurt oss: Hvorfor akkurat India? Det skal jeg prøve å gi et svar på her.

Vi valgte adopsjonsforening før vi valgte land. Adopsjonsforum var den største foreningen, de hadde flest land i sin ”portefølje” og vi fikk anbefalt dem fra et par bekjente som vi stolte på. Derfor meldte vi oss inn, og ba om et første møte. Når vi troppet opp på Adopsjonsforums kontorer en kald novemberdag, ble vi møtt med smil fra en hyggelig dame med god tid til oss, deilig kaffe og pepperkaker, og kunnskapen om at vi ble nødt til å velge land mye tidligere i prosessen enn vi hadde trodd. På forhånd hadde vi gått gjennom listen med samarbeidsland, gjort oss noen notater og spørsmål, men følte oss relativt blanke i forhold til alle valgmulighetene vi trodde vi hadde. Den illusjonen ble raskt plukket vekk. Damen gikk gjennom de 15-20 landene som Adopsjonsforum samarbeider med, og vi sto til slutt igjen med fire. Flere av de andre landene hadde ikke kapasitet til å ta inn nye søkere, og noen av landene kvalifiserte vi oss ikke til. Manglende spanskkunnskaper og min tilknytning til Humanetisk forbund i stedet for til en religion, var blant årsakene til at noen land ble uaktuelle.

De fire landene vi var kvalifiserte til å søke på, og som hadde nok kapasitet til å ta inn flere søkere, var Kina, Colombia, Etiopia og India. De to førstnevnte betydde 4-5 års ventetid etter godkjenning. Siden vi ikke følte noen særskilt tilknytning til noen av landene, syntes vi ikke det var noen grunn til å velge et av dem med lengst ventetid. Både Etiopia og India hadde på det tidspunktet en ventetid på pluss/minus to år. Valget mellom disse landene var hipp som happ, vi kunne omtrent ha hengt kartet på veggen og kastet en pil, og valgt det landet som lå nærmest pilens landingspunkt. Det var ikke det vi gjorde, men resultatet ble nærmest like tilfeldig.

Kanskje var det fordi vi tidligere har vært i Asia, og er fascinert av verdensdelen. Kanskje var det fordi jeg nettopp hadde skrevet en skoleoppgave om India. Kanskje følte vi at dette er et land vi virkelig kan tenke oss å reise mer i, for eksempel på tilbakereise når barnet er større. Eller kanskje var det bare ren tilfeldighet. Vi har i alle fall aldri angret på valget, og gleder oss mer og mer til å sette kursen mot destinasjon India.

Hva visste vi om India da vi tok valget? Ikke mer enn folk flest vil jeg tro. Vi visste at det var et stort land, én milliard innbyggere, verdens største demokrati. Vi syntes India var et spennende land, med en vakker kultur og et inntagende folk. Det var omtrent det. Derfor var det første jeg begynte med etter godkjenningen – det vil si parallelt med innsamlingen av alle de millioner av papirer som skulle ligge i søknadsbunken vår – å bygge opp min egen faktabase om landet vi nå skulle knyttes til for resten av livet. 

Jeg leser meg opp på historie, kultur og skikker. Leser gode reisebeskrivelser av India. Leser skjønnlitteratur av indiske forfattere i norsk eller engelsk oversettelse, som tegner et godt bilde av indisk hverdagsliv. Skjønnlitteraturen gir meg lyst til å vite mer, og får meg til å stupe inn i historieboken igjen, studere historisk atlas eller gå berserk på internett. Sammen med min mann har jeg begynt å se filmer om og fra India – med Slumdog Millionaire som foreløpig favoritt. Muligens er en Bollywoodfilm det neste som dukker opp i dvd-spilleren en fredag eller lørdag? Hvis jeg finner på en lur manøver for å få smuglet den inn i huset, skal man ikke se bort fra det...

Av de litt mer sære anskaffelsene jeg har gjort er en minilommeparlør som gir deg de viktigste ordene på de 20 mest brukte indiske språkene. Cirka ti bittesmå sider av denne handler om det språket som er vanligst i vår delstat... Jeg "kom til meg selv igjen" før miniparløren ble etterfulgt av et veikart over India – som min mann senere sa det : "Hva vi enn skal gjøre i India på hentereisen, så skal vi IKKE kjøre bil…!" Så jeg regner med at det aller særeste innkjøpet utledet av denne hysteriske India-interessen, enn så lenge, må være min nydelige indisk-utseende Collectors Edition Barbie! Her skylder jeg imidlertid også på svangerskapshormonene jeg er overbevist om at jeg har…

Så hva tenker jeg nå når jeg tenker India? Jeg tenker: mye farger, sterke krydrede spennende lukter, biler og hus med søt håndmalt reklame, mylder og liv i gatene, vakre klær, kroppsmaling av henna og et nydelig smilende folk. Men jeg tenker samtidig: fattigdom, uteliggere, kastevesen på landsbygda, sosiale forskjeller, villhunder, støvete veier, millionbyer, kriminalitet og stakkars underernærte barn som pusser sko eller tigger for å overleve.

Jeg tenker også at det blir mye tid til å lære mer. Så mens indiabøkene  krangler om plassen på hylla med bøkene om adopsjon og tilknytning, hender det jeg heller tar meg en tur ut i nabolaget. Et nabolag med mange innvandrere fra både India, Pakistan og andre asiatiske land. Jeg snur meg etter alle barn som ser indiske ut, og sukker og smelter over de bedårende små. Det er også en fin måte å tilbringe ventetiden påJ