En stor takk…

Forrige søndag var en fin kveld. Vi var sammen med ”adopsjonsvennene” våre, noen flotte par som vi har holdt kontakten med siden vi møttes på adopsjonskurset i fjor vår. Det er dere gode mennesker dette innlegget skal handle om. Det er dere som skal takkes.

Det er antagelig vanskelig for par med barn å forstå hvor godt det er for oss litt voksne barnløse å møte andre par i samme situasjon. Å møte andre som er i eller over den såkalte ”etableringsfasen” – men allikevel ikke har endt opp med den allment etablerte resepten for lykke her i landet: to eller tre barn, hus, stasjonsvogn, hund eller katt, en hverdag fylt av aktiviteter og familielykke og ikke minst den berømmelige tidsklemma. Det er nok vanskelig for travle småbarnsforeldre å forstå eller i det hele tatt tenke over at det ikke er alle som kommer like lett til det de tar som en selvfølge.

Ta for eksempel dette med tidsklemma: Barnløse har ikke lov til å snakke om tidsklemma. I alle fall ikke uten å fortjene vantro blikk fra småbarnsforeldre som har fått erfare at tiden ikke lenger er noe de har herredømme over, den er spist opp av behov og krav som følger med rollen som foreldre. Er du forelder har du lov til å klage over tidsklemma, og henting i barnehagen trumfer alt. Samme hvilken grunn jeg måtte ha til å trenge å gå tidlig fra jobb eller flytte et møte til klokken tre eller fire er det umulig – barnehagen kan ikke overgås. Det er jo noe alle vet. Og man kan ikke forvente at småbarnsforeldre som står midt oppi denne tidsklemma og familielykken skal forstå sårheten i det å stå utenfor. Hvor mye ord kan såre. Senest på lørdag ble jeg omtalt som ”dere i etableringsfasen – dere småbarnsforeldre” utelukkende fordi jeg er i den aldersgruppa jeg er i. Det er ikke noe gøy. Uttrykk som etableringsfase og fruktbar alder kan stikke ganske godt i hjertet.

Der skrev jeg meg litt bort. Poenget mitt er at det er deilig å være sammen med folk som fullt ut forstår dette. Som kjenner igjen følelsene og maktesløsheten. Det å hele tiden måtte forklare seg. Det er deilig å være sammen med noen som deler den samme drømmen og det samme ønsket som oss, og som skjønner hvor viktig det er. Når noe okkuperer en så stor del av tankene og samtalene våre som adopsjonsprosessen gjør, er det også godt å være i selskap der vi kan prate om dette så mye vi vil, uten at noen synes det blir FOR mye… For det hjertet er fullt av renner munnen som kjent lett over med. Det er fint å kunne snakke med noen som kjenner til adopsjonsprosessen og det internasjonale adopsjonsmarkedet – som vet at TTJLT (Ting Tar Jævli Lang Tid) uten at vi hele tiden trenger å forklare hvorfor. Og som ikke sukker og bærer seg over alle barna i verden som trenger hjelp og hvorfor det ikke går an å bare sende et av de barna til oss asap. Selv om vi skal adoptere fra forskjellige land og tilhører forskjellige adopsjonsforeninger er det veldig mye vi har felles – og dere er de beste samtalepartnere og den beste støtteforeningen som finnes!

Å møte ti-tolv andre par i samme livssituasjon som oss på adopsjonskurset i fjor, var en revolusjon. I vår omgangskrets er det vanskelig å finne et barnløst par til, for ikke å snakke om en hel gjeng. Plutselig var vi ikke de to barnløse, men to av ALLE de barnløse. Ubeskrivelig god følelse!  For det er jo ikke slik i alle vennekretser at et barnløst par over noen-og-tredve er en raritet, men i vår verden er det faktisk sånn. Og da er det godt å vite at man ikke er alene. Selve kurset var i seg selv en opplevelse – det anbefales sterkt til alle som vurderer adopsjon! Min vane tro hadde jeg tatt med og funnet fram laptopen på første kursdag. Den kunne jeg raskt legge på rommet. Erfaringsutveksling, gruppearbeid, film og rollespill – selv jeg som ikke er noen fan av sistnevnte klarte å slippe meg litt løs… Sannsynligvis fordi jeg umiddelbart følte meg trygg på dere som var til stede. En følelse av samhørighet og tillit som er vanskelig å beskrive. Fint var det i alle fall. Og mange tankeprosesser ble satt i gang.

Da er det godt å ha noen å følge opp disse tankeprosessene med. Noen å be om råd, noen å komme med hjertesukk til og noen å klage til. Derfor dette innlegget. Takk. Dere vet hvem dere er. Nå vet dere også hvor mye dere betyr.

Til slutt en rask oppsummering av situasjonen i India: Det nye systemet vil ta tid å innføre, vi vet ikke sikkert om vår adopsjon skal gjennomføres etter det gamle eller det nye systemet, ingen informasjon er klar før (forhåpentligvis) første oktober, de barna som adopteres bort internasjonalt fra nå av vil være eldre barn og barn med spesielle behov – noe vi Indiasøkere i utgangspunktet ikke er godkjent for i Norge, vi må uansett regne med betraktelig lengre ventetid, og det å legge ut barn med spesielle behov på adopsjonsforeningenes hjemmesider er ikke lenger lov. Mye usikkerhet, forvirring og flere stengte dører for oss. Vi får se om noen nye dører åpner seg…

For som alle kan se på bildet fra forrige søndag: Jeg har ikke tenkt å gi meg så lett!!!