What’s new?

Nå har vi fått beskjed om at papirene våre er ferdig oversatt og sendes ned til Ungarn i neste uke!! Jippi – vi er i en kø igjen! Eller egentlig er det enda bedre enn som så. Vi er ikke i en kø, men i et system. Vårt nye adopsjonsland Ungarn opererer nemlig ikke med en kø i tradisjonell forstand. Vår søknad vil fra neste uke bli vurdert opp mot alle barn som trenger og er klargjort for adopsjon, på lik linje med andre adoptivsøkere som har papirene sine i dette landet. Barn matches mot foreldre, uavhengig av om man har hatt papirene i landet et år, eller en måned. Man ser på alder, interesser, egenskaper og til og med utseende. Så kobles barn og foreldre sammen, og de heldige får en forespørsel.

Det vil si at fra om et par ukers tid, når våre papirer er i Ungarn, kan alt skje nårsomhelst! Det fantastiske med dette er at siden den store telefonen kan komme anytime, er det ingen vits i å skru følelsene ned på lunken temperatur og forberede seg mentalt på å gå uten å høre noe i mange år framover. Det kan fortsatt være snakk om år, men vi må likevel holde trykket oppe hele tiden for ting kan plutselig skje. For noen høres dette sikker litt slitsomt ut, men jeg kan forsikre at for oss er det mye deiligere å ha en tilværelse med konstant spenning og konstant fokus på barnet som skal komme, i stedet for å ha en lang venteperiode der man vet at ingenting vil skje og følelsene går på lavgir. Derfor har vi nå våget å ta skritt som å kjøpe inn maling til barnerommet (skal male nydelig gult i helgaJ), begynt letingen etter den perfekte barneseng – i flere alderskategorier – og begynt å kjøpe inn hjelpemidler for å lære språk.

For det er nemlig flere forskjeller når det gjelder India versus Ungarn. Den første er tiden fra vi får tildelt barn fram til hentereisen. I India var vi forberedt på en ny ventetid på i utgangspunktet 5-7 måneder, etter hvert økte dette til over et år, før vi kunne reise av gårde og hente vårt nye familiemedlem. Med andre ord masse tid til å gjøre ting som å male barnerommet. I Ungarn er tiden mellom tildeling og hentereise kun 3-5 uker, og på den tiden rekker man mye mindre. Derfor er det ikke bare morsomt, men også nødvendig å gjøre klart så mye som mulig på forhånd.

Lengden på hentereisen er også forskjellig. Mens henteturen til India bare ville ta ti dager, snakker vi minimum 6 uker i Ungarn! Det har åpnet nye problemstillinger for oss – må vi allerede starte å spare all ferien vår, eller får vi starte permisjonen der nede? Kostnadene ved oppholdet må også legges inn i adopsjonsregnskapet vårt – det er dyrere å bo i mange lange uker enn i en kort tidagersperiode. Og med vårt nye lille familiemedlem må vi jo bo med akseptabel standard – dette er jo tross alt det første stedet vi skal knytte bånd som familie, og da er det grenser for hvor shabby og lite inspirerende omgivelsene kan være.

Enda en stor forskjell er aldersaspektet. I India var laveste alderskategori 0-3 år, i Ungarn er det 0-5, som vi nå er godkjent for. Det vil i utgangspunktet si at det er et større spenn å ta i betraktning i forhold til hvilken alder barnet vårt vil ha. Det mest vanlige i India til nå (dette er i ferd med å forandres med de nye reglene) er å få barn på mellom 1 og 3 år. Fra Ungarn er det vanligst å få barn på mellom 2 og 5 år. Med andre ord: Jeg har kjøpt inn bøker som Toddler Adoption, og vi har vært på ventemøte i adopsjonsforeningen med tema adopsjon av eldre barn. Vi ser mer på småbarnssenger og ikke bare sprinkelsenger for babyer, og behovet for barnevogn har muligens falt bort.

Med andre ord mye nytt, men vi er superglade og tar alt på strak arm. Like ivrig som jeg tidligere kastet meg over bøker om India, kaster jeg meg nå over bøker om Ungarn. Og mens jeg før så for meg barnet vårt som en nydelig liten jente med lys brun hud, brune øyne og vakkert svart hår, har jeg nå et nytt bilde på netthinnen. Hvilket? Det skal jeg beskrive i min neste blogg...

Bye bye Indiababy...