Den vanskelige adopsjonsverdenen

Veldig mange spør oss om hvorfor det tar så lang tid å adoptere. De som spør følger gjerne opp med utsagn av typen: ”Det finnes jo så mange barn i verden som trenger foreldre”, eller ”Det må da være nok barn å ta av”. Ja det er mange barn i verden som har det vondt. Ja det er mange barn i verden som ikke har foreldre. Men det store flertallet av disse er ikke er frigjort og godkjent for utenlandsadopsjon. Det er ikke slik at folk fra rike vestlige land bare kan reise til andre kanter av jorda, plukke opp et barn man synes synd på og ta det med tilbake til Norge. Heldigvis.

Som adopsjonssøker synes jeg selvfølgelig det er frustrerende og ofte vanskelig å forstå hvorfor det må ta så lang tid å adoptere et barn. Selv om jeg vet mange av de faktiske grunnene til at ventetiden er så lang, er jeg fryktelig utålmodig og reiseklar på dagen dersom det hadde gitt seg en mulighet. Men den muligheten måtte i så fall være lovlig og ryddig i forhold til internasjonale regler for adopsjon. Jeg ville på ingen måte hatt samvittighet til å ”kjøpe” et barn av en luguber og useriøs organisasjon, som ikke kan frambringe tilstrekkelig bevis på at barnet ikke er kjøpt eller stjålet fra en fattig familie som alltid vil savne det og lete etter det.

Dette skjer dessverre i verden i dag. Et eksempel var etter jordskjelvkatastrofen på Haiti, der bander reiste rundt og kidnappet barn, som så ble tilbudt til desperate barnløse par i USA eller andre steder. Familiene til disse barna får aldri vite hva som er skjedd, og det gjør heller ikke barna eller adopsjonsforeldrene. Mange liv kan ødelegges i forbindelse med en slik ”barnehandel”. Derfor er det bra at Norge og de landene vi samarbeider med om adopsjon har tilsluttet seg regler og konvensjoner som sikrer at alt går riktig for seg. Selv om det bidrar til lang ventetid. Dette er sakset fra Adopsjonsforums sider, og viser hvor strenge de norske adopsjonsforeningene heldigvis er:

”En adopsjon skal være en nøye kontrollert prosess, der myndigheter, adopsjonsformidlere, domstoler osv. skal kunne kontrollere barnas bakgrunn, sikre at barnet er reelt foreldreløst, forlatt eller frivillig overgitt til adopsjon av foreldre eller andre slektninger med ansvar for barnet.”

Men det er også andre faktorer som bidrar til at ventetiden øker. For det er ikke bare i Norge adopsjonskøene blir stadig lengre. Vi følger ”trenden” på det som brutalt nok kalles det internasjonale adopsjonsmarkedet. Fra 2004 har det hvert år blitt gjennomført færre utenlandsadopsjoner på verdensbasis. Det har også skjedd store endringer i fem på topp-listene over hvilke land som adopteres fra og hvilke land som adopteres til. De fem største adopsjonsnasjonene på mottakssiden er nå i rekkefølge: USA, Frankrike, Spania, Italia og Canada. For 15 år siden var det knapt nok noen spanjoler som adopterte barn fra andre land. Nå er de blant de største aktørene på adopsjonsmarkedet.

På den andre siden har flere land som tidligere friga mange barn til utenlandsadopsjon, strammet inn reglene og frigjør langt færre barn enn før. I flere av disse landene har økonomisk vekst gjort at behovet for adopsjon ikke lenger er like stort. Samtlige land prioriterer også å adoptere bort barn innenlands, og med en bedret økonomisk situasjon i befolkningen er dette lettere å få til. Færre barn enn tidligere frigis altså for adopsjon, og bare en brøkdel av disse barna adopteres bort til utlandet. I noen land er det også oppstått politisk motvilje mot utenlandsadopsjon av ulike grunner.

Kort oppsummert: Flere land og flere søkere om beinet, samt færre barn som kan adopteres. Ikke særlig oppløftende for oss som ønsker oss barn, men slik er situasjonen og vi må forholde oss til den. De norske adopsjonsforeningene gjør alt de kan for å pushe på slik at byråkratiet blir mindre og reglene klarere i andre land, men de kan selvsagt ikke gå inn og overstyre et annet lands lovverk. De jobber også kontinuerlig med å få flere samarbeidsland, men det er ikke lenger slik at det finnes en kø av land som trenger nye samarbeidspartnere. Mange land som adopterer bort barn til utlandet har ikke kapasitet til eller behov for å samarbeide med flere land enn det de gjør i dag.

Lille Norge er bare en av mange aktører på det internasjonale adopsjonsmarkedet, og vi har ikke kontroll over alt som skjer og som har konsekvenser for oss. Slik sett kan kanskje adopsjon sammenlignes med "the butterfly effect", eller sommerfugleffekten: Et blaff av en sommerfuglvinge kan sette i gang en kjede av sammenhengende hendelser, som til sist kan føre til store og alvorlige meterologiske virkninger på andre siden av jorden. Håper det ikke blir lenge til skjer et blaff som starter en kjede av hendelser som ender med at vi får et barn:-)

Her kan du lese mer om "The butterfly effect": Sommerfugleffekten

Her kan du lese mer om situasjonen i adopsjonsmarkedet: Færre får adoptere

Her finner du statistikk på hvor mange barn som er adoptert til Norge via Adopsjonsforum de siste årene: Barn fra 1992 til 2010