tirsdag 8. mai 2012

Det er jo bare å adoptere...

Anniken Huitfelt har igjen satt fokus på hvordan samfunnet og enkeltpersoner behandler ufrivillig barnløse. I kronikken Hvorfor har du ikke barn? reflekterer Anniken over dette og presentere gode løsninger som flere bør lytte til.

Hvorvidt det er en menneskerett å få barn har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. Anniken konkluderer i kronikken helt riktig med at det er en menneskerett å få lov til å ønske seg barn. Ønskene og håpene våre kan ingen ta fra oss, men folk kan komme med vanskelige og ubehagelige spørsmål. Anniken spør: "Hva er det som gjør oss så lite hensynsfulle overfor de som har vanskeligheter med å få barn?" Jeg har skrevet om folks holdninger også før, i dette blogginnlegget.Generelt har vi erfart at barnløse er "fritt vilt" når det gjelder å stille nærgående og personlige spørsmål. Jeg opplevde nylig at en bekjent som stolt annonserte at de skulle ha barn fikk slengt den "morsomme" kommentaren: "Jøss, dette timet dere ikke særlig godt med barnehageopptaket..." Hvorpå den stolte kommende faren gråtkvalt bekjenner at de har ikke hatt muligheten til å time noe som helst, og har holdt på en god stund for i det hele tatt å klare å komme i lykkelige omstendigheter. Den tankeløse kommentaren kom i dette tilfellet fra et svært sosialt oppegående menneske. Dette er et eksempel på hvor sårt temaet barnløshet kan være, selv om det ikke menes sårende av dem som kommer med kommentarer eller spørsmål.



I tillegg til å vise en god forståelse for ufrivillig barnløses situasjon, lanserer Anniken flere gode løsninger som bør prøves ut. Å gjøre den norske behandlingstiden kortere er et godt tiltak. Men for de fleste av oss er det ikke her den lengste ventetiden finner sted. Proppen innfinner seg ofte etter at søknaden er sendt til utlandet. For oss satt denne proppen så tett at vi faktisk endte med å bytte land. Men problemet med lengre ventetider er felles for alle land norske adopsjonsmyndigheter samarbeider med. Det store adopsjonslandet har i mange år vært Kina, og for få år siden tok det maks et par år å få barn fra Kina. Nå har ventetiden tippet seks år fra søknaden registreres i landet. Flertallet av barna som kom til Norge fra Kina i 2011 kom gjennom det såkalte 72-timers programmet. Gjennom dette programmet kan de som allerede er godkjent gå utenom køen og adoptere barn med særskilte helseproblemer, også kalt Special Needs-children. At barna har helseproblemer er en trend for mange land. Gjennomsnittsalderen på adoptivbarn som kommer til Norge øker også. Statistikken viser at stadig flere barn som adopteres av norske par er barn med spesielle helseutfordringer eller eldre barn. De "små og friske" barna adopteres bort innenlands i de ulike landene.

Det er overhodet ikke noe galt med dette. Norske par som kommer gjennom det nåløyet det faktisk er å bli godkjent som adoptivforeldre, er stort sett både skikket og ressurssterke nok til å ta på seg slike utfordringer. Statistikken rokker imidlertid ved den mye brukte frasen "Det er jo bare å adoptere"... Å adoptere et barn er for det første ikke "bare" i våre dager. Det krever at man er grundig gjennomtenkt og reflektert i forhold til alle mulige utfordringer, takler mange slitsomme prosesser, diverse runder med offentlige kontorer og papirmøller, grundig gransking av privat- og følelsesliv og ikke minst den uutholdelige ventetiden. For å nevne noe. I tillegg til at man selvsagt må ha fast jobb, stabil og god økonomi, være gift og ikke ha store helseproblemer. Men det skulle vel bare mangle. Å få et papir fra den norske stat på at du er godt foreldremateriale skal ikke være enkelt. "Bare" er det imidlertid ikke.

De fleste som bruker frasen "det er jo bare å adoptere" tror også at det er slik at man nærmest kan bestille en fersk og frisk baby fra et hvilket som helst land med mange fattige barn. Jeg har sluttet å la meg forundre over all uvitenheten som florerer blant folk som ikke kjenner til adopsjonsverdenen. Skråsikkerheten derimot... Men jeg må jo bekjenne at vi tenkte litt slik selv da vi startet prosessen for flere år siden. Vi var fullt ut innstilt på å få et barn som var så lite som mulig, slik at vi kunne følge utviklingen til barnet mest mulig fra starten. Og vi hadde heldigvis ingen anelse om det mylderet av ulike land og regelverk vi måtte lære om og forholde oss til for å ta kvalifiserte valg, eller at vi til slutt skulle stå igjen med forbløffende få land å faktisk kunne velge mellom. Eller at prosessen i disse landene skulle gå så inni hampen tregt.

Nå er vi heldigvis i den situasjonen at vi har papirene våre i et land der ting går forholdsvis raskt for tiden. Vi har også beveget oss vekk fra det stadiet der det eneste saliggjørende er en liten baby med lite livserfaring. Mange samtaler, mye refleksjon, lesing og modning har gjort oss sikre på at vi vil elske en femåring like mye som en ettåring. Vi tar imot det barnet vi en dag får med uendelig takknemlighet, uansett alder, kjønn, utseende eller helseproblemer. Dessverre til stor forundring fra mange av de som tror det "bare" er å adoptere. "Dere kan vel i det minste kreve å få et friskt barn?" " Kan dere virkelig ikke ønske et bestemt kjønn?" "Dere vil vel helst ha en baby, kan dere ikke bare be om det?" Når folk slenger på en kommentar om at vi jo tross alt betaler så mye penger at vi vel må kunne stille noen krav, går jeg i svart.


Annikens tiltak er gode. Det som trengs i tillegg er flere tiltak for å få ned ventetiden fra man er godkjent i Norge til man faktisk kan hente barnet sitt. Jeg tilhører ikke de som mener at alt automatisk vil bli bedre hvis man overfører adopsjonsforeningenes jobb til staten og BUF-etat. Vi har samarbeidet med to flotte adopsjonsforeninger, og lært at det som virkelig driver dem som jobber der er ekte engasjement for adopsjon, barn og foreldre. Adopsjonsforeningene sitter på viktig kompetanse, erfaring og kontakter. Med mer ressurser vil jeg tro og håpe at disse foreningene kan utvide samarbeidet til å gjelde flere land. Men for all del, dersom BUF-etat kan gjøre denne jobben bedre har jeg ikke noe prinsippielt imot en slik omlegging. Jeg er bare ikke overbevist om akkurat det. Uansett, det viktigste er at man tør å satse - mer ressurser må brukes på å skaffe flere samarbeidsland og eventuelt flere samarbeidspartnere i de landene vi allerede samarbeider med. Og om lyse hoder kan komme opp med flere gode forslag til å få ned ventetiden er det fritt fram! Hovedsaken er at det tas grep for å sikre at flere ufrivillig barnløse kan motta sine ønskebarn, enten de kommer med storken eller med fly:-)

1 kommentar:

  1. Hei, dette var bra skrevet! Hvis du er på twitter ville jeg tipset Inga Marte Torkildsen om det, gjerne Huitfeldt også. Lykke til med adopsjonsprosessen, hilsen en som også venter.

    SvarSlett