søndag 22. april 2012

Sorgen og gleden

"Sorgen og gleden de vandrer tilhope, lykke og ulykke gange på rad". Dette er første strofe i salmen jeg valgte ut til min kjære pappas begravelse i forrige uke. For nå har det skjedd, det jeg har gått og hatt vondt i magen av redsel for i snart to år. Pappa døde så altfor ung, før han rakk å bli bestefar.


Å vente på døden og samtidig vente på livet. Det er det jeg har gjort i disse to årene. Håpet og håpet at det siste skulle skje først, at vi skulle få barn og at pappa skulle rekke å få møte barnet, få oppleve å bli bestefar - det han gledet seg så voldsomt til. Og selvsagt at barnet vårt skulle lære seg å kjenne den fantastiske bestefaren sin. Slik gikk det altså ikke. Sorgen kom før gleden, og akkurat nå er smerten over det nesten ikke til å holde ut. Etter disse ambivalente og følelsesladede årene har jeg imidlertid lært at jeg ikke kan styre rekkefølgen på det jeg venter på. Begivenhetenes orden viste seg å være utenfor min kontroll.

Det betyr ikke at jeg ikke har prøvd. Vi har valgt land ut fra kortest mulig beregnet ventetid, byttet land da dette viste seg å ikke holde stikk, og ordnet og styrt det vi har kunnet for at barnet -og barnebarnet- skulle komme så raskt som mulig. Hele tiden har jeg hatt en frykt i bakhodet for at det kanskje ikke ville skje raskt nok. At barnet vårt kanskje ikke ville rekke fram tidsnok til å få møte noen av sine bestefedre. Slik ble det desverre.

Det å være ufrivillig barnløs gjennom mange år handler, i alle fall for min del, til en viss grad om å føle seg utilstrekkelig. Om å ikke kunne levere det som forventes, verken av meg selv eller omgivelsene. Den dårlige samvittigheten følger med på lasset som en trassig følgesvenn. Selv om jeg vet at dette er destruktive og nytteløse følelser, klarer jeg ikke å riste dem av meg. De gnager meg opp innvendig, og skyver brutalt til side all fornuft og rasjonalitet. Nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne la pappa få bli bestefar. Hvorfor kan jeg ikke føde barn slik som de fleste andre kvinner? Hvorfor startet vi ikke prosessen med å få barn for ti år siden? Hvorfor, hvorfor, hvorfor...??? De lange tunge nettene gir ingen svar, og jeg vet innerst inne at dette ikke er noe jeg kan rå over. Det jeg vet er at pappa ville blitt en fantastisk bestefar, og at han aldri kommer til å bli det. Sorgen over det er stor nok alene, om ikke den dårlige samvittigheten skal trenge seg på...  

Det jeg i alle fall fikk lovet pappa før han døde, var at vårt kommende barn skal få vite alt om bestefaren det aldri fikk møte. Om begge bestefedrene, både han som døde for to uker siden, og han som døde for femten år siden av den samme ondskapsfulle sykdommen. De skal få leve videre gjennom våre erindringer, og vi skal fortelle og minnes. Selv om barnet ikke blir av deres gener, skal det beste av dem føres videre og leve videre gjennom oss og vårt barn. De skal ikke glemmes.



Salmen sier at sorgen og gleden henger tett sammen, og at den ene gjerne avløser den andre. Da håper jeg at gleden snart kommer for vår del. Det er på tide nå.

2 kommentarer:

  1. Hei Trine!
    Jeg har ikke skrevet til deg før men følte for å si noen ord nå. Først og fremst - kondolerer så mye. Det er en utrolig tung tid du må gjennom nå, og jeg føler virkelig med deg. Den desperasjonen og jaget man har følt inne i seg for man vil så gjerne gi foreldrene sine et barnebarn. Den fortvilelsen man føler når man ikke rakk det fordi man er i en situasjon man ikke selv har kontroll over. Hvor en bare må sitte på sidelinjen og vente at noen skal bestemme når det er ens egen tur. Det er en situasjon som ikke kan beskrives, bare føles. En føler så inderlig på det at man verken har barn eller foreldre. Og siden det i Ungarn som i colombia ikke følges noen kø, så tenker man jo sitt hvorfor det er andre som går foran en i køen.
    De følelsene du sitter med nå sitter jeg med også. Å skulle takle begge ting på en gang er vondt, vanskelig og veldig veldig tøft.
    Ønsker for deg at du kommer deg gjennom sorgen (selv om den ikke forsvinner, blir bare lettere å bære)og at det snart sitter en liten en på fanget som hører historier om bestefaren sin <3

    Trøsteklem fra Elin...

    SvarSlett
  2. Kondolerer :'(
    Sender deg varme tanker og håp om snarlig tildeling.

    SvarSlett