Kraften i et bilde...

Jeg har alltid vært glad i bilder, og elsker også å fotografere selv. Men aldri før har jeg ant at et fotografi kan ha en så magisk kraft som når det dumpet seks bilder av vår lille snuppe ned i mailboksen til min mann. Allerede før vi fikk åpnet det første, og bare så bildene ligge som små frimerker nederst i mailen, begynte tårene å piple. Og da bildene foldet seg ut et etter et, ble vi sittende stumme og stirre på skjermen, med brede smil mens tårene rant nedover ansiktene våre. For hun var jo så vakker! Nydelige, livfulle øyne, langt mørkt tykt hår og et ertelystent lite smil. Ubeskrivelig.

Ikke nok med at vi subjektivt nok syntes jenta vår var det vakreste barnet i verden. Det hele ble også med ett så veldig virkelig. Hun var vår, og hun var en ordentlig levende jente – ikke bare et fantasibilde oppe i hodene våre. Mange andre adoptivforeldre har beskrevet at det å se det første bildet førte til en reaksjon á la ”Der er du ja. Selvsagt er det deg!” Og jeg må med skam erkjenne at jeg ikke klarer å komme opp med noen nye og bedre ord for å beskrive følelsene mine. For det VAR jo henne! Nettopp henne, som om det aldri hadde vært tvil i min sjel om at slik skulle barnet vårt se ut. Skitt i at vi begge er blonde, skitt i at ingen av oss har brune øyne – vår datter ser ut akkurat slik det hele tiden har vært meningen at hun skal se ut!

Vi har selvsagt lagt bilder av henne som bakgrunn både på PC, telefoner og Ipader. Det fører til at vi ser på henne masse ganger om dagen. Allikevel blir jeg aldri vant til å se på bildene av henne. Hver gang gjør hjertet mitt et lite hopp, og klumpen i halsen kommer tilbake. Eller jeg smiler avsindig av lykke. En mann på t-banen så rart på meg her en dag da jeg tok opp telefonen og smilte og pratet (inne i meg, men jeg bevegde nok på munnen…) til telefonen min uten å legge den til øret engang. Jeg satt bare der og stirret og kommuniserte med telefonen min som en vanvittig sprø dame… I alle fall må han ha trodd at jeg var det. Ja ja, jeg tåler vel såpass. Og hvis han hadde spurt, er jeg nesten sikker på at han hadde fått hele historien. Ansatte på diverse lekebutikker og klesbutikker har i alle fall fått dele min lykke over plutselig å skulle bli mor til en fireåring, og har stilt masse engasjerte spørsmål mens de tålmodig har guidet meg til størrelser og leker som passer for en fireårig jente.

Alt er bare morsomt for tiden, og veslejenta ler mot meg fra telefonen hvor jeg enn går. Hun er med. Hun er virkelig.

PS: Jeg skjønner at dere er nysgjerrige, og jeg vet at det ville jeg også vært. Men jeg kommer ikke til å dele bilder av henne på dette stadiet. Kanskje når hun er ordentlig vår, men i alle fall ikke før. Sorry - dere må nok klare dere med fantasibildene...;-)

Vi har blitt foreldre...!!!

Denne bloggposten har jeg lengtet lenge etter å kunne skrive. Jeg hadde også trodd at den ville ligge klar her ute samme dag, eller senest dagen etter at vi fikk tildelt et barn. Slik ble det ikke. Snart en måned har nå gått siden vi sa ja til å adoptere en jente på fire år fra Ungarn. Bloggposten har blitt liggende på vent. Vi har takket ja, men det offisielle tildelingsbrevet har latt vente på seg – pga sommerferie og sykdom i Ungarn. Vi har delt den gledelige begivenheten med venner og familie, men ikke tort å vifte med vårt nye foreldreskap særlig offentlig før det formelle var i orden. Nå er tildelingsbrevet på vei i posten til adopsjonsforeningen, vi har fått bilder og venter spent på reisedato. Vi har blitt foreldre!

Den store gleden uteble ikke. Selv en måned etter er det fortsatt uvirkelig å tenke på at ventedelen av adopsjonsprosessen nå snart er over. Etter mange år i prosessen begynte jeg å tvile på om vi noen gang ville komme til dette stadiet, det hele virket mer og mer usannsynlig ettersom månedene og årene gikk. Uten at jeg hadde noen som helst rasjonell grunn til å føle det slik… Jeg tror at jo lengre man venter og ønsker og håper, jo mer opphauset og uvirkelig blir det å faktisk få tildelt et barn. Fallhøyden blir så stor at man begynner å innbille seg selv at det aldri vil skje. Men nå har det skjedd – vi har blitt foreldre til verdens nydeligste lille jente, og vi skal snart hente henne hjem til oss. Lykken er ikke til å fatte.

Alle mulige følelser har gjort seg gjeldende den siste måneden. Glede over at akkurat dette fantastiske perfekte lille mennesket skal bli vår datter. Tilfredshet over at vi i fjor fulgte magefølelsen og hoppet med begge beina ut i det ukjente, skiftet land og kø og adopsjonsforening i håp om å unngå flere lange år med venting. Vemod over at pappa ikke får oppleve dette og over at jeg ikke kan dele alle de gledelige tingene som nå skjer i livet mitt med ham, at han aldri får vite at det etterlengtede barnebarnet har akkurat samme hårfarge som ham og kanskje ligner ham mest av alle i familien. Forventning og skrekkblandet fryd over alt som skal komme – klarer vi å bli de foreldrene denne unike og vakre lille jenta fortjener? Sorg over den store omveltningen hun må igjennom, over hennes sorg og redsel når alt hun kjenner i denne verden blir tatt bort fra henne. Og ikke minst: En uendelig takknemlighet og ydmykhet over den store gaven som er blitt gitt oss, at vi får lov til å gi vår etterlengtede datter et godt liv med kjærlighet, sunne verdier, trygghet og muligheter.

Venteapen er klar til å reise!

Jeg skal skrive mer om de utrolige følelsene, øyeblikkene og merkedagene som har funnet sted den siste måneden. Om opplevelsen av å få bilde av vårt vakre barn. Om innredning av barnerommet og kjøp av klær. Og selvsagt om alt som ligger foran oss. Jeg måtte bare få det viktigste på papiret for å dele det med dere, og med vår kjære etterlengtede datter den dagen hun skal få lese denne bloggen. Vi er verdens heldigste. Håpet varte helt fram.

Bønn fra et adoptert barn

Ettersom stadig flere adopterer barn som er over babystadiet, kommer nye utfordringer til syne. Det er lite litteratur å finne om adopsjon av 3-4-5-åringer, og jeg kan anbefale boken Toddler Adoption av Mary Hopkins-Best. Forfatteren har blant annet skrevet en tekst som skal illustrere hva hun tror sin egen sønn, eller andre barn som ble adoptert som smårollinger og ikke som baby, ville sagt til sine adoptivforeldre dersom de kunne. Jeg fant mye fornuft i denne teksten og har forsøkt å oversette den til norsk som best jeg klarte:

"Vær så snill og lær deg så mye som mulig om meg før du bestemmer deg for å bli min mor eller far, slik at du ikke blir overrasket over meg. Ikke tenk på meg som et hjelpeløst spedbarn, selv om jeg fortsatt ikke er i stand til å gjøre alt som de fleste barn på min alder kan. Du må imidlertid heller ikke behandle meg som om jeg er eldre enn jeg faktisk er, selv om jeg oppfører meg som om jeg ikke trenger deg til å ta vare på meg. Når jeg skyver deg unna trenger jeg  at du holder meg og forteller meg at du aldri vil gi slipp på meg. Jeg har måttet lære meg å gjøre mange ting på egenhånd før du kom inn i livet mitt, og det er hardt for meg å tørre å stole på deg så mye som jeg burde. Vær så snill å gjenkjenne og hjelpe meg med mine spesielle behov, men husk at jeg fortsatt er mer lik andre barn enn jeg er ulik dem. Se på meg først og fremst som ditt barn, ikke som ditt adoptivbarn eller et barn med spesielle behov.

Noen ganger føler jeg meg veldig trist og veldig sint. Ikke lat som om jeg ikke har disse følelsene, og ikke mist motet når jeg lar mine sterke følelser gå ut over deg. Stort sett er jeg ikke sint på deg, men du er den som er her nå og den jeg trygt kan vise mine følelser til. Jeg vet i mitt hjerte at du ikke har gjort noe for å såre meg, men jeg er forvirret.

Minnene om andre mødre og andre steder jeg har bodd finnes i hodet mitt, men de er lagret som bilder, lyder, følelser og lukter. Jeg kan ikke sette ord på disse tingene. Jeg kan ikke skjønne hvorfor min andre mor forsvant, og jeg er redd for at du også kan bli borte. Ofte må jeg teste deg fordi det er vanskelig å tro på at ikke du også vil forlate meg. Faktisk er det ganske skummelt for meg å elske deg og stole på deg, så jeg må kanskje teste kjærligheten din aller mest når du begynner å bli viktig for meg.

Noen ganger vil jeg bare krølle meg sammen til en ball og være en liten baby igjen, så noen kan ta vare på meg. Andre ganger vil jeg gjøre alt selv, og trekker meg unna deg. Vær så snill å ha tålmodighet med meg. Vi skal være sammen lenge. Tross alt, de virkelig verdifulle tingene i livet er ofte de vanskeligste, og de skjer ikke over natten."

Det er jo bare å adoptere...

Anniken Huitfelt har igjen satt fokus på hvordan samfunnet og enkeltpersoner behandler ufrivillig barnløse. I kronikken Hvorfor har du ikke barn? reflekterer Anniken over dette og presentere gode løsninger som flere bør lytte til.

Hvorvidt det er en menneskerett å få barn har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. Anniken konkluderer i kronikken helt riktig med at det er en menneskerett å få lov til å ønske seg barn. Ønskene og håpene våre kan ingen ta fra oss, men folk kan komme med vanskelige og ubehagelige spørsmål. Anniken spør: "Hva er det som gjør oss så lite hensynsfulle overfor de som har vanskeligheter med å få barn?" Jeg har skrevet om folks holdninger også før, i dette blogginnlegget.Generelt har vi erfart at barnløse er "fritt vilt" når det gjelder å stille nærgående og personlige spørsmål. Jeg opplevde nylig at en bekjent som stolt annonserte at de skulle ha barn fikk slengt den "morsomme" kommentaren: "Jøss, dette timet dere ikke særlig godt med barnehageopptaket..." Hvorpå den stolte kommende faren gråtkvalt bekjenner at de har ikke hatt muligheten til å time noe som helst, og har holdt på en god stund for i det hele tatt å klare å komme i lykkelige omstendigheter. Den tankeløse kommentaren kom i dette tilfellet fra et svært sosialt oppegående menneske. Dette er et eksempel på hvor sårt temaet barnløshet kan være, selv om det ikke menes sårende av dem som kommer med kommentarer eller spørsmål.

I tillegg til å vise en god forståelse for ufrivillig barnløses situasjon, lanserer Anniken flere gode løsninger som bør prøves ut. Å gjøre den norske behandlingstiden kortere er et godt tiltak. Men for de fleste av oss er det ikke her den lengste ventetiden finner sted. Proppen innfinner seg ofte etter at søknaden er sendt til utlandet. For oss satt denne proppen så tett at vi faktisk endte med å bytte land. Men problemet med lengre ventetider er felles for alle land norske adopsjonsmyndigheter samarbeider med. Det store adopsjonslandet har i mange år vært Kina, og for få år siden tok det maks et par år å få barn fra Kina. Nå har ventetiden tippet seks år fra søknaden registreres i landet. Flertallet av barna som kom til Norge fra Kina i 2011 kom gjennom det såkalte 72-timers programmet. Gjennom dette programmet kan de som allerede er godkjent gå utenom køen og adoptere barn med særskilte helseproblemer, også kalt Special Needs-children. At barna har helseproblemer er en trend for mange land. Gjennomsnittsalderen på adoptivbarn som kommer til Norge øker også. Statistikken viser at stadig flere barn som adopteres av norske par er barn med spesielle helseutfordringer eller eldre barn. De "små og friske" barna adopteres bort innenlands i de ulike landene.

Det er overhodet ikke noe galt med dette. Norske par som kommer gjennom det nåløyet det faktisk er å bli godkjent som adoptivforeldre, er stort sett både skikket og ressurssterke nok til å ta på seg slike utfordringer. Statistikken rokker imidlertid ved den mye brukte frasen "Det er jo bare å adoptere"... Å adoptere et barn er for det første ikke "bare" i våre dager. Det krever at man er grundig gjennomtenkt og reflektert i forhold til alle mulige utfordringer, takler mange slitsomme prosesser, diverse runder med offentlige kontorer og papirmøller, grundig gransking av privat- og følelsesliv og ikke minst den uutholdelige ventetiden. For å nevne noe. I tillegg til at man selvsagt må ha fast jobb, stabil og god økonomi, være gift og ikke ha store helseproblemer. Men det skulle vel bare mangle. Å få et papir fra den norske stat på at du er godt foreldremateriale skal ikke være enkelt. "Bare" er det imidlertid ikke.

De fleste som bruker frasen "det er jo bare å adoptere" tror også at det er slik at man nærmest kan bestille en fersk og frisk baby fra et hvilket som helst land med mange fattige barn. Jeg har sluttet å la meg forundre over all uvitenheten som florerer blant folk som ikke kjenner til adopsjonsverdenen. Skråsikkerheten derimot... Men jeg må jo bekjenne at vi tenkte litt slik selv da vi startet prosessen for flere år siden. Vi var fullt ut innstilt på å få et barn som var så lite som mulig, slik at vi kunne følge utviklingen til barnet mest mulig fra starten. Og vi hadde heldigvis ingen anelse om det mylderet av ulike land og regelverk vi måtte lære om og forholde oss til for å ta kvalifiserte valg, eller at vi til slutt skulle stå igjen med forbløffende få land å faktisk kunne velge mellom. Eller at prosessen i disse landene skulle gå så inni hampen tregt.

Nå er vi heldigvis i den situasjonen at vi har papirene våre i et land der ting går forholdsvis raskt for tiden. Vi har også beveget oss vekk fra det stadiet der det eneste saliggjørende er en liten baby med lite livserfaring. Mange samtaler, mye refleksjon, lesing og modning har gjort oss sikre på at vi vil elske en femåring like mye som en ettåring. Vi tar imot det barnet vi en dag får med uendelig takknemlighet, uansett alder, kjønn, utseende eller helseproblemer. Dessverre til stor forundring fra mange av de som tror det "bare" er å adoptere. "Dere kan vel i det minste kreve å få et friskt barn?" " Kan dere virkelig ikke ønske et bestemt kjønn?" "Dere vil vel helst ha en baby, kan dere ikke bare be om det?" Når folk slenger på en kommentar om at vi jo tross alt betaler så mye penger at vi vel må kunne stille noen krav, går jeg i svart.

Annikens tiltak er gode. Det som trengs i tillegg er flere tiltak for å få ned ventetiden fra man er godkjent i Norge til man faktisk kan hente barnet sitt. Jeg tilhører ikke de som mener at alt automatisk vil bli bedre hvis man overfører adopsjonsforeningenes jobb til staten og BUF-etat. Vi har samarbeidet med to flotte adopsjonsforeninger, og lært at det som virkelig driver dem som jobber der er ekte engasjement for adopsjon, barn og foreldre. Adopsjonsforeningene sitter på viktig kompetanse, erfaring og kontakter. Med mer ressurser vil jeg tro og håpe at disse foreningene kan utvide samarbeidet til å gjelde flere land. Men for all del, dersom BUF-etat kan gjøre denne jobben bedre har jeg ikke noe prinsippielt imot en slik omlegging. Jeg er bare ikke overbevist om akkurat det. Uansett, det viktigste er at man tør å satse - mer ressurser må brukes på å skaffe flere samarbeidsland og eventuelt flere samarbeidspartnere i de landene vi allerede samarbeider med. Og om lyse hoder kan komme opp med flere gode forslag til å få ned ventetiden er det fritt fram! Hovedsaken er at det tas grep for å sikre at flere ufrivillig barnløse kan motta sine ønskebarn, enten de kommer med storken eller med fly:-)

Sorgen og gleden

"Sorgen og gleden de vandrer tilhope, lykke og ulykke gange på rad". Dette er første strofe i salmen jeg valgte ut til min kjære pappas begravelse i forrige uke. For nå har det skjedd, det jeg har gått og hatt vondt i magen av redsel for i snart to år. Pappa døde så altfor ung, før han rakk å bli bestefar.

Å vente på døden og samtidig vente på livet. Det er det jeg har gjort i disse to årene. Håpet og håpet at det siste skulle skje først, at vi skulle få barn og at pappa skulle rekke å få møte barnet, få oppleve å bli bestefar - det han gledet seg så voldsomt til. Og selvsagt at barnet vårt skulle lære seg å kjenne den fantastiske bestefaren sin. Slik gikk det altså ikke. Sorgen kom før gleden, og akkurat nå er smerten over det nesten ikke til å holde ut. Etter disse ambivalente og følelsesladede årene har jeg imidlertid lært at jeg ikke kan styre rekkefølgen på det jeg venter på. Begivenhetenes orden viste seg å være utenfor min kontroll.

Det betyr ikke at jeg ikke har prøvd. Vi har valgt land ut fra kortest mulig beregnet ventetid, byttet land da dette viste seg å ikke holde stikk, og ordnet og styrt det vi har kunnet for at barnet -og barnebarnet- skulle komme så raskt som mulig. Hele tiden har jeg hatt en frykt i bakhodet for at det kanskje ikke ville skje raskt nok. At barnet vårt kanskje ikke ville rekke fram tidsnok til å få møte noen av sine bestefedre. Slik ble det desverre.

Det å være ufrivillig barnløs gjennom mange år handler, i alle fall for min del, til en viss grad om å føle seg utilstrekkelig. Om å ikke kunne levere det som forventes, verken av meg selv eller omgivelsene. Den dårlige samvittigheten følger med på lasset som en trassig følgesvenn. Selv om jeg vet at dette er destruktive og nytteløse følelser, klarer jeg ikke å riste dem av meg. De gnager meg opp innvendig, og skyver brutalt til side all fornuft og rasjonalitet. Nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne la pappa få bli bestefar. Hvorfor kan jeg ikke føde barn slik som de fleste andre kvinner? Hvorfor startet vi ikke prosessen med å få barn for ti år siden? Hvorfor, hvorfor, hvorfor...??? De lange tunge nettene gir ingen svar, og jeg vet innerst inne at dette ikke er noe jeg kan rå over. Det jeg vet er at pappa ville blitt en fantastisk bestefar, og at han aldri kommer til å bli det. Sorgen over det er stor nok alene, om ikke den dårlige samvittigheten skal trenge seg på...  

Det jeg i alle fall fikk lovet pappa før han døde, var at vårt kommende barn skal få vite alt om bestefaren det aldri fikk møte. Om begge bestefedrene, både han som døde for to uker siden, og han som døde for femten år siden av den samme ondskapsfulle sykdommen. De skal få leve videre gjennom våre erindringer, og vi skal fortelle og minnes. Selv om barnet ikke blir av deres gener, skal det beste av dem føres videre og leve videre gjennom oss og vårt barn. De skal ikke glemmes.

Salmen sier at sorgen og gleden henger tett sammen, og at den ene gjerne avløser den andre. Da håper jeg at gleden snart kommer for vår del. Det er på tide nå.

Barn i år?

Her ventes det. Det skjer så mye annet i livet for tiden at det ikke har blitt mye tid til å skrive blogg, og dessuten skjer det lite på adopsjonsfronten uansett. Det ventes.

Vi er fortsatt spente på hva skiftet av land innebærer. Som tidligere nevnt har Ungarn ingen systematisk kø, slik at ventetiden varierer veldig fra tilfelle til tilfelle, og er umulig å spå. Noen holdepunkter har vi imidlertid. Heldigvis. For i det siste har tilstrømningen av norske adoptanter til Ungarn blitt så stor at ventetidene er spådd å øke kraftig. I februar kom det opp på Inoradopts hjemmesider at ventetiden for de som enda ikke var godkjent av Bufetat og var nye søkere, kunne komme helt opp i 2-3 år. Stort spørsmålstegn over hodet mitt!! For hvordan kan de si at det samme ikke vil gjelde for oss som allerede har papirer i Ungarn, dersom det ikke er noen kø??? Det ville vært utgjort typisk hvis vi bytter land for så å oppleve at ventetiden tredobles i det nye landet også. Hvor mye dårlig karma er det mulig å ha egentlig…?

Løsningen ble en telefon. Denne gangen var det min kjære mann som tok opp røret og ringte Inoradopt. Og vi ble beroliget igjen. For det er nemlig ikke slik at Ungarn tildeler barn FULLSTENDIG uten tanke på hvor lenge søkerne har ventet. Fremgangsmåten er som følger: Når et barn frigjøres for adopsjon i et av Ungarns 19 fylker, sender de sentrale adopsjonsmyndighetene ut fire-fem søknader som blir vurdert som passende for dette barnet. Med mindre noen er en helt opplagt match med de opplysningene de har mottatt om barnet, velges disse stort sett blant de søknadene som har ventet lengst. Barnevernsmyndighetene i det fylket barnet tilhører vurderer hvem av disse foreldreparene som passer best til barnet. De vurderer ut fra interesser – for eksempel kan aktivt barn bety at man bør finne aktive foreldre. De vurderer ut fra alder, egnethet og til og med utseende. Hvis det derimot ikke er noen av de tilsendte fire-fem søknadene som utpeker seg og passer bedre til barnet enn de andre, så kommer ventetiden inn i bildet. Da velges den søknaden som har lagt lengst i Ungarn.

Derfor kan de altså si at vi som allerede har papirer i Ungarn kan forholde oss til de tidligere ventetidene vi har fått oppgitt, og ikke de som oppgis for nye søkere. Og vi fikk vite mer! Per dags dato (midten av februar) er det 16 norske par som har søknaden sin i Ungarn. I fjor var det 10 ungarske barn som ble adoptert bort til Norge. Ut fra dette tør jeg si at det faktisk er en god sjanse for at vi kan få barn i løpet av året! Juhuu!! 

Nå er det sagt. Jeg angrer umiddelbart. Jeg er av typen som nekter min mann å si på motorveien ting som: ”nå flyter trafikken bra”, av frykt for at skjebnen øyeblikkelig skal slå ned på uttalelsen og lage skikkelig trafikk-kork rundt neste sving… Og nå frykter jeg at samme skjebne skal hånle av meg og på magisk vis la søknaden vår bli omsluttet av usynlighetskappen til Harry Potter, og bli liggende urørt i Ungarn de neste fem årene. Grotesk. Det er til å få mareritt av. Jeg har faktisk jevnlig drømmer om natta som omhandler meg og små barn, og noen av dem er mareritt. Jeg har foreløpig ikke drømt at jeg står der med kritthvitt hår og rullator i barnets konfirmasjon, men det kommer nok en vakker natt. Men skitt au. Det må være lov å være optimist sånn bittelitt innimellom en sjelden gang iblant selv om man står i adopsjonskø…

Barn før jul, det hadde vært fint det! Da kan jeg sende ut julekort til alle i hele verden, av oss og barn med nisseluer… Tror jeg skal prøve å drømme om det i nattJ

Venteapen venter og venter...

Venteapen ble kjøpt for en god stund siden, og symboliserer veldig mye forskjellig. Den er symbolet på at hentereisen faktisk skal finne sted en gang i framtida. Den er også et symbol på at vi snart skal få bli en familie, på hendelser som har ligget så langt inn i framtida at jeg knapt har turt å håpe på at de en dag vil skje. Men Venteapen sitter der så klar og forventningsfull – og symboliserer mest av alt HÅPET!

Så når Venteapen sitter smilende på den lille grønne krakken i vårt nyoppussede barnerom i gult og grønt, kan jeg ikke annet enn å føle et forventningsfullt lite gys når jeg kikker bort på den… For det Venteapen venter på, er at hentereisen skal begynne. Da skal jeg, min mann og Venteapen reise sammen til Ungarn for å møte vårt nye familiemedlem. Og både min mann og jeg har lovet å ikke bli sure eller føle oss forbigått om den barnet først knytter seg til er Venteapen. Det er faktisk en del av Venteapens misjon... Vi har ikke gitt den noe annet navn enn Venteapen, og det er jo temmelig kjønnsnøytralt. Håpet er at barnet vårt skal knytte apen til sitt bryst og gi det nye kosedyret både navn, kjønn og muligens også personlighet. Den tryggheten et kosedyr kan gi i møte med mye nytt og ukjent skal ikke undervurderes.

Det er en merkelig tid nå. Først var det julen – barnas høytid. Ikke mindre enn tolv av julekortene som ramlet ned i postkassa vår hadde bilder av de nydeligste, morsomste, søteste barn man kan tenke seg, både med og uten nisseluer. Jeg har smilt og sukket og snufset en del over de postkortene, og gledet meg til vi kan sende ut slike selv…. Forresten – et av ”våre” barn sendte et hyggelig kort med bilde av seg selv til sine fjernadoptivforeldre (er det i det hele tatt et ord??)

Lille Rajesh fra India, som den første gangen vi fikk bilder av ham var blek og liten og tynn, tydelig underernært og ikke hadde skyggen av smil på leppene. Det har alltid vært gledessmil og litt tårer når vi har mottatt de årlige julebildene fra SOS-barnebyen, og fått se at gutten ”vår” stadig vokser seg sterkere, lykkeligere, har fått farge i kinnene og et lurt smil. Nå er han på vei til å bli en flott og veltrent tenåring, og har fotball som sin store lidenskap, til "pappa"s fornøyelse. Gjennom de syv årene vi har vært faddere for Rajesh har vi fått følge utviklingen hans, om enn ikke på nært hold, og det har vært en glede.

Dette er et barn vi har fulgt fra den andre siden av jorden. Vi har fått fire årlige rapporter, samt bilde til jul. Ingen mulighet for toveis kommunikasjon. Allikevel har vi klart å engasjere oss i dette barnet. Vi blir oppriktig glade og stolte når vi får vite at han gjør det godt i matte, i sport og er en morsom og tillitsfull gutt, som gjerne passer på de yngre barna. Vi føler oss som stolte foreldre, enda vi ikke har gjort noe for å bidra til hans utvikling til et flott menneske utover å sende en fast sum penger hver måned. Hvor stolte og engasjerte foreldre vil vi ikke bli når vi får et barn hit til Norge som blir bare vårt, og som vi skal få muligheten til å oppdra! Et barn vi skal være ordentlige foreldre til, et barn som faktisk skal bo sammen med oss og utvikle vårt liv, akkurat som vi skal utvikle barnets liv. Fantastisk!

Ellers har det gått en stund siden sist jeg blogget, av ulike årsaker. Det har skjedd lite på adopsjonsfronten, annet enn at vi har fått "den store hvite konvolutten" fra Inoradopt med mye god og nyttig informasjon. Som en morsom ekstragave lå det oppi en liten pose ungarsk paprikakrydder samt et hefte med ungarske oppskrifter. Såååå søtt og omtenksomt, syntes jeg, og felte (igjen) noen små tårer – emosjonelt gravid som jeg jo faktisk er…

Noe annet som er nytt, er at statistikken på ankomne barn til Norge i 2011 har kommet. Det kom ti barn fra Ungarn, og hele syv av dem var gutter. Et lite sjokk! Nå er det jo ikke sånn at vi har noen preferanse i forhold til kjønn, vi er overlykkelige for det vi får. Men det er noe med de bildene som dannes oppe i hodet da… Fra det barnehjemmet vi var tilknyttet i India inntil vi skiftet land, kom det nesten bare små jenter. Jeg har derfor det siste året sett for meg vårt barn som en nusselig liten prinsesse på et par år. Nå skiftet bildet umiddelbart form oppe i hodet etter at jeg leste statistikken – og den som nå tittet fram var en rampegutt på tre fire år… Med glimt i øyet, kunne min mann fortelle fra sitt eget hode. Jada, selvsagt med glimt i øyet, og det vakreste småkrøllete sigøynersvarte hår man kan tenke seg. Akkurat like mye vårt barn som den lille indiske prinsessen ville vært! Sukk, det er bra vi kan drømme og fantasere. Uten drømmer tror jeg håpet sakte ville blitt svakere, etter hvert som tiden går. Drømmen og fantasien holder HÅPET i live! Og det trenger vi nå...
 

Fra billedpresentasjonen til Ungarn: Jeg prøver å framstå som en koselig, eventyrlesende mamma - og Venteapen følger spent med:-)



PS: Jeg tror faktisk jeg nå også har svart på den lille cliffhangeren fra forrige blogg:-) Kommer en ordentlig oppfølger til den bloggen senere...