Brev til vårt ukjente barn

Kjære framtidige sønn eller datter

Det er så mye jeg har lyst til å si deg. Dette blir neppe det siste brevet jeg skriver uten å vite om du allerede eksisterer et sted i verden, eller om du enda ikke er født. Mange av de tankene jeg ønsker å dele med deg, vil du uansett ikke forstå før du er mye eldre – kanskje ikke før du er i ferd med å bli mor eller far selv.

For det er så mye vi tenker på, lurer på og drømmer om når det gjelder deg. Mange av spørsmålene som svirrer rundt i hodene våre vil vi ikke få svar på før vi opplever det sammen. Uansett hvor mye vi leser og planlegger kan vi ikke vite hvordan livet vårt som en familie vil bli før vi faktisk er der.

For eksempel: Hvor mye av det jeg har lest om adopterte barn og tilknytning vil vise seg å holde stikk? En ting som ofte påpekes er at adopterte barn gjerne knytter seg til en forelder av gangen. Det er vi forberedt på, og vil ikke la det ødelegge hentereisen og de første ukene våre sammen om du klynger deg til den ene av oss uten å ville slippe, slik at den andre må håndtere kofferter, matlaging og andre praktiske ting. Vi vet i våre hjerter at du etter hvert vil føle tilknytning til oss begge to, og at vi tre vil bli en sammensveiset familie. Vi vet også at ikke alle barn reagerer likt, og at du selvsagt ikke har lest noen bok med en oppskrift eller fasit på hvordan et barn skal oppføre seg i det første møtet med adoptivforeldrene. Heldigvis.

Selv om jeg vet dette, klarer jeg ikke å hindre spørsmål fra å poppe fram fra bakerst i hodet mitt og oppta tankene mine. Et spørsmål er naturligvis: Hvem vil du eventuelt knytte deg til først? Blir det pappa, som er verdens snilleste, har sterke armer å bære deg i, og en klippefast tro på at alt lar seg løse ved hjelp av tålmodighet og sunn fornuft? Eller blir det mamma, som tenker og leser alt for mye, men som har myke hender å stryke deg med, elsker å synge og lese høyt, og garantert vil finne på mye tøys og moro når du blir trygg nok til å ville leke? Uansett om det blir sånn eller slik, kan du være sikker på at vi vil gi deg all den tiden du trenger til å bli trygge på oss og de nye omgivelsene dine. Du skal få ta alt i ditt eget tempo, uten at vi skal pushe deg til å uttrykke en tilknytning du fortsatt ikke føler. Det er et løfte.

For vi vet at det blir mye nytt å forholde seg til for en liten kropp. Nye mennesker, nytt land, nytt klima og nye lukter. Ny mat og nytt språk. Og ikke minst – det å ha to foreldre som skal være dine egne. Vi får lære sammen, tror jeg. Du er sannsynligvis vant fra barnehjemmet til at alle voksne er omsorgspersoner i like stor eller liten grad. Vi er vant til å bare ha oss selv og våre ønsker å ta hensyn til. Nå skal vi være mamma, pappa, barn. Mye må oppdages og erfares etter hvert, andre ting kan vi som kommende foreldre allerede nå prøve å forberede oss på.

Jeg kjenner for eksempel meg selv godt nok til å vite at jeg må trene bevisst på å ikke bli en overbeskyttende mor. Samme hva du har opplevd før du kommer til oss, vil du ha minst et brudd bak deg, og kanskje andre vonde og vanskelige opplevelser. Mitt grunnleggende instinkt vil være å holde deg tett inntil meg og aldri la noe vondt få hende deg igjen, aldri la noen få muligheten til å være slemme mot deg. Det er ikke utelukkende bra. For etter hvert må du, som alle andre mennesker, få mulighet til å oppleve verden på godt og vondt, oppdage hva som er dine svakheter og din styrke, og hvordan du skal forholde deg til andre mennesker. På egen hånd. Vår oppgave er å støtte deg underveis. Å sørge for at du har nok trygghet og selvsikkerhet, et godt verdigrunnlag og sunne holdninger med deg hjemmefra. Det er den beste måten vi kan beskytte deg på.

I stor grad må vi allikevel sammen finne ut av hvordan det er å være en familie. For foreldre som føder barnet sitt selv er som oftest tilknytningen der med en gang. Og er den ikke det, har man tid til å la den vokse fram før barnet blir så gammelt at det kan protestere, løpe vekk og ha egne meninger om hvem som får holde det og trøste det, og hvem som må møtes med mer skepsis. Det som vanligvis utvikles naturlig over flere år, må vi finne fram til på kortere tid og på et langt senere stadium i livet ditt.

Jeg tror det vil gå bra. For viktigst av alt er at du er et veldig ønsket og etterlengtet barn. Viktigst av alt er at vi ikke har noe høyere ønske i verden enn å få bli foreldrene dine. Og viktigst av alt er at vi lover å gjøre vårt beste.

Klem fra mamma

Soundtrack: Anthem av Kamelot