torsdag 10. februar 2011

Tiden det tar…

Adopsjonsforum har i disse dager hatt sin årlige oppsummering av fjorårets adoptivfakta: Hvor mange barn ble adoptert i 2010,og hva var alderssammensetningen og kjønnsfordelingen? Del fire av denne oppsummeringen er den jeg har ventet spent på: Hvor lang var ventetiden for adopsjon i 2010? For noen dager siden kom den, og tallenes tale var relativt klar, generelt nedslående og allikevel med et lite positivt innslag for vår del…

De siste fem årene har ventetiden på utenlandsadopsjoner i Norge økt kraftig hvert eneste år. Derfor blir det også færre barn som kommer hit i året, noe man kan lese om her: Adopsjonstallene stuper
Legg for øvrig merke til det nydelige indiske barnet på bildet :-) Den totale ventetiden har økt fra 1 år og 11 måneder i 2005, til utrolige 3 år og 9 måneder i 2010. Slike tall er til å bli fullstendig matt og motløs av. Disse tallene synes imidlertid ikke vi er så fryktelig interessante. Den totale ventetiden inkluderer nemlig den norske delen av prosessen, og regnes altså helt fra adopsjonssøknaden sendes til man har barnet hjemme hos seg. Og behandlingstiden på adopsjonssøknader varierer noe helt vanvittig ut fra hvor i landet man bor! Det viser blant annet dette oppslaget i gårsdagens Dagbladet: Har ikke tid til å behandle søknader om adopsjon

For oss gikk den norske delen av prosessen overraskende raskt. Det skyldes i stor grad at barnevernet i bydelen vår har satt vurdering av adopsjonssøkere ut til et privat firma. I utgangspunktet møtte vi dette med litt skepsis, men opplevde etterhvert det hele som veldig profesjonelt og ordentlig. Dessuten var vi advart om og forberedt på at det kunne ta over et år før vi i det hele tatt ble kontaktet angående hjemmebesøk. Det tok kun en måneds tid før en hyggelig dame ringte og spurte om vi var hjemme to dager senere. Selvfølgelig var vi det! Uansett; de tallene som er interessante for oss nå er lengden på ventetiden fra søknaden er godkjent i Bufetat, noe som avslutter den norske delen av prosessen, til vi er hjemme med barnet. Denne ventetiden har selvsagt også økt. De familiene som fikk sine barn hjem i 2010 hadde i gjennomsnitt ventet i akkurat 3 år etter godkjenningen, en økning på to måneder fra året før. Igjen nedslående tall. Vår adopsjonssøknad ble godkjent av Bufetat i midten av juli 2010, det vil si at ligger vi på gjennomsnittet vil vi ikke være foreldre før i 2013.



Her avslutter vi de dårlige nyhetene, og går over til den positive delen. Det er ingen hemmelighet at vi valgte adopsjonsland i stor grad ut fra lengden på ventetiden. Dette kan høres rått og brutalt ut, men sannheten er at vi ikke hadde noen kriterier for hva vi ønsket, og noe må man jo velge utfra. Det spiller ingen rolle for oss om barnet vårt ser latinamerikansk, afrikansk eller asiatisk ut. India var et av de landene vi var kvalifisert til å søke på som hadde kortest ventetid, og da valgte vi enkelt og greit det. Til sammenligning kan jeg opplyse at ventetiden for Kina i 2010 var på 4 år og 2 måneder i snitt, og de som har fått tildeling fra Kina nå i januar har ventet i over fire og et halvt år - etter den norske godkjenningen... Grøss.

Fra 2008 til 2009 gjorde ventetiden for India et kolossalt hopp; fra 1 år og 5 måneder til 2 år og 5 måneder - igjen etter godkjenning i Bufetat. Spenningsmomentet i mitt hode var derfor om 2009 var et spesielt år, eller om ventetiden ville fortsette å øke, eventuelt stabilisere seg på dette nivået. Trompetfanfare: India var i 2010-statistikken et av to land som gikk ned i gjennomsnittlig ventetid! Hurra og hæla i taket for det! Imidlertid var det få barn som ble adoptert dette året, og dermed litt snevert statistikkgrunnlag. Pytt pytt. Den gjennomsnittlige ventetiden for India endte i alle fall i 2010 på 2 år og 3 måneder:-)

Men det blir enda bedre. Ventetiden for India inneholder nemlig store variasjoner. Adopsjonsforum påpeker også at statistikken inneholder feilkilder for blant annet India og Chile. Det er fordi dette er land med kort ventetid, som adopsjonssøkere gjerne skifter til etter å ha stått i kø for å adoptere fra for eksempel Kina eller Colombia, og enten blitt lei av å vente eller fryktet å bli for gamle før tildelingen kom. Den tiden de har stått på venteliste til et annet land forsvinner imidlertid ikke fra statistikken. For eksempel kan noen ha stått 2 år i kø på Kina, og så stått 1 år og 4 måneder i kø på India. Statistikken viser da 3 år og 4 måneders ventetid, noe som faktisk er den lengste registrerte ventetiden for dem som fikk barn fra India i 2010. Dette drar selvsagt gjennomsnittet opp. En nærmere undersøkelse viser at halvparten av de som hentet hjem barn fra India i 2010 "bare" hadde ventet i under to år! Et par hadde kun ventet i 1 år og 1 måned fra godkjenning. Det ustyrlige HÅPET skyter fart og suser rundt i hodet mitt som en sprettball bare av å tenke på det...

Konklusjonen er vel at det er umulig å beregne eller garantere noe som helst i forhold til vår ventetid. Det er også det Adopsjonsforum har opplyst oss om angående India. I motsetning til for eksempel Kina, som har et sentralt organ som holder streng orden på søknadene og tildeler barn fortløpende til nestemann i køen, finnes det ikke noe slikt organ i India. Den sentrale adopsjonsmyndigheten CARA kommer først inn i bildet etter at matchen mellom foreldre og barn er gjort. Som nevnt tidligere går søknadene direkte til en lokal institusjon eller organisasjon, og disse vurderer søknadene opp mot barna som kommer inn. Hvor mange søknader fra hvor mange land som ligger og venter i bunken på akkurat vårt barnehjem har vi ingen anelse om. Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg tør prøve å finne ut av det...

En ekstra usikkerhetsfaktor i forhold til India er at i motsetning til andre land, der man får hente barnet noen få uker eller måneder etter tildelingen, må adoptanter til India vente minimum et halvt år fra tildeling til hentereise. Jeg har møtt foreldre som ikke fikk hente barnet sitt hjem før ett år etter tildelingen. Siden den totale ventetiden også for India regnes fra godkjenning i Bufetat til man er hjemme med barnet, betyr det at selve tildelingen av barn kan komme relativt raskt i forhold til andre land. Om et års tid tipper jeg derfor at vi vil bli temmelig shaky hver gang telefonen ringer. Det er håp i hengende hoppetau. I mellomtiden kan vi uansett ikke gjøre annet enn å vente. Som en syvårig bekjent spurte: "Hvis dere står i sånn adopsjonskø, hvorfor er dere her da? Hvorfor er dere ikke i India og står i kø?" Hvis jeg hadde trodd det hadde noe for seg, ville jeg søren meg vært fristet.


Dette ble et fryktelig langt innlegg proppet med tall og statistikk. Ikke så ulikt hodet mitt for tiden. Det vil ikke forbause meg i det hele tatt om noen falt av halvveis. Jeg må innrømme at matematikk verken var mitt beste eller best likte fag på skolen, og jeg valgte det bort så snart som mulig på videregående. Disse tallene kan jeg imidlertid studere i evigheter. Matematikklæreren min ville nok nikket stolt når jeg nå må erkjenne at tall faktisk kan framkalle sterke følelser. Mitt femtenårige jeg ville derimot ristet vantro på hodet... Lurer på om barnet vårt vil like matematikk?

Her er Adopsjonsforums oppsummering av ventetiden i 2010: Tiden det tok

2 kommentarer:

  1. Ventetiden er veldig ufoutsigbar, veldig spennende og til tider fryktelig, men tilslutt venter den største "premien" dere noen sinne kommer til å få! Hilsen Camilla med henholdsvis tre og et halvt års venting første gang og holde deg fast....kun 11 mnd andre gang:-) Da regnet fra start i Norge til hjemkomst:-)

    SvarSlett
  2. Oi, det høres helt vanvittig ut - bare 11 måneder!! sånn sett kan vi jo bare begynne å skvette hver gang telefonen ringer allerede nå....men tror vi drøyer akkurat det en stund. Greit å holde nervøsitetsnivået på et minimum så lenge som mulig. Kan det forresten stemme at det var dine to nydelige jenter som det er bilder av i nyeste Adopsjonsforum? Skjønner uansett at det er verd ventetiden ja:-)

    SvarSlett