torsdag 26. juli 2012

Kraften i et bilde...

Jeg har alltid vært glad i bilder, og elsker også å fotografere selv. Men aldri før har jeg ant at et fotografi kan ha en så magisk kraft som når det dumpet seks bilder av vår lille snuppe ned i mailboksen til min mann. Allerede før vi fikk åpnet det første, og bare så bildene ligge som små frimerker nederst i mailen, begynte tårene å piple. Og da bildene foldet seg ut et etter et, ble vi sittende stumme og stirre på skjermen, med brede smil mens tårene rant nedover ansiktene våre. For hun var jo så vakker! Nydelige, livfulle øyne, langt mørkt tykt hår og et ertelystent lite smil. Ubeskrivelig.


Ikke nok med at vi subjektivt nok syntes jenta vår var det vakreste barnet i verden. Det hele ble også med ett så veldig virkelig. Hun var vår, og hun var en ordentlig levende jente – ikke bare et fantasibilde oppe i hodene våre. Mange andre adoptivforeldre har beskrevet at det å se det første bildet førte til en reaksjon á la ”Der er du ja. Selvsagt er det deg!” Og jeg må med skam erkjenne at jeg ikke klarer å komme opp med noen nye og bedre ord for å beskrive følelsene mine. For det VAR jo henne! Nettopp henne, som om det aldri hadde vært tvil i min sjel om at slik skulle barnet vårt se ut. Skitt i at vi begge er blonde, skitt i at ingen av oss har brune øyne – vår datter ser ut akkurat slik det hele tiden har vært meningen at hun skal se ut!

Vi har selvsagt lagt bilder av henne som bakgrunn både på PC, telefoner og Ipader. Det fører til at vi ser på henne masse ganger om dagen. Allikevel blir jeg aldri vant til å se på bildene av henne. Hver gang gjør hjertet mitt et lite hopp, og klumpen i halsen kommer tilbake. Eller jeg smiler avsindig av lykke. En mann på t-banen så rart på meg her en dag da jeg tok opp telefonen og smilte og pratet (inne i meg, men jeg bevegde nok på munnen…) til telefonen min uten å legge den til øret engang. Jeg satt bare der og stirret og kommuniserte med telefonen min som en vanvittig sprø dame… I alle fall må han ha trodd at jeg var det. Ja ja, jeg tåler vel såpass. Og hvis han hadde spurt, er jeg nesten sikker på at han hadde fått hele historien. Ansatte på diverse lekebutikker og klesbutikker har i alle fall fått dele min lykke over plutselig å skulle bli mor til en fireåring, og har stilt masse engasjerte spørsmål mens de tålmodig har guidet meg til størrelser og leker som passer for en fireårig jente.

Alt er bare morsomt for tiden, og veslejenta ler mot meg fra telefonen hvor jeg enn går. Hun er med. Hun er virkelig.

PS: Jeg skjønner at dere er nysgjerrige, og jeg vet at det ville jeg også vært. Men jeg kommer ikke til å dele bilder av henne på dette stadiet. Kanskje når hun er ordentlig vår, men i alle fall ikke før. Sorry - dere må nok klare dere med fantasibildene...;-)

7 kommentarer:

  1. Så fantastisk!! Gledelig lesning:)Hun er drømmen deres som har blitt virkelighet!!:)
    Hilsen Kristine.

    SvarSlett
  2. Gratulerer!

    Vi skal til Ungarn i morgen. Kansje vi treffes på Eger!

    Mvh,

    Mònica

    SvarSlett
  3. Åh, så morsomt! Gratulerer til dere også! Hvor gammelt er barnet deres?? Vi har ikke fått reisedato enda, men de satser fortsatt på slutten av august... Dermed vet vi heller ikke om vi skal til Eger enda, men vi håper det. Hadde vært gøy å møte flere norske...

    Masse lykke til!!

    Hilsen Trine

    SvarSlett
  4. Hei!

    Barnet vårt er også 4 (snart 5), kanskje vi sees i slutten av august hvis dere kommer til Eger.
    Lykke til til dere også!

    Hilsen,

    Mònica

    SvarSlett
  5. Hei,

    Hjertlig til lykke og gratulerer med barnet deres. Koselig å lese på bloggen din :). Vi har fått vårt hjertebarn fra India og hun er nå 4 år. Nabojenta som er blitt bestevennen hennes er adoptert fra Ungarn og er nå 5 år.

    Lykke til med hentereisen!

    Hilsen Hilde

    SvarSlett
  6. Gratulerer så utrolig mye!!
    Jeg kjenner igjen absolutt alle følelsene dine her. Vi fikk tildeling forrige mandag og vi er blitt totalt forelsket i vår lille sønn på bare ti måneder:))
    Og absolutt alle får lov til å høre om dette, enten de vil eller ikke;)
    Veien vår har også vært utrolig lang (6 år) og flere ganger har vi pratet om å droppe det hele. Men vi holdt også ut, og som deg/dere ser vi nå hvorfor vi måtte vente så lenge. Det var jo akkurat han vi ventet på <3
    Masse, masse lykke til med hentereisen deres. Jeg gleder meg vilt til å endelig få lov til å holde vår lille sønn i armene mine <3

    Hilsen Elin!

    SvarSlett
  7. Hvordan er det, har dere hentet barnet?
    H.

    SvarSlett