torsdag 24. februar 2011

Brev til vårt ukjente barn

Kjære framtidige sønn eller datter

Det er så mye jeg har lyst til å si deg. Dette blir neppe det siste brevet jeg skriver uten å vite om du allerede eksisterer et sted i verden, eller om du enda ikke er født. Mange av de tankene jeg ønsker å dele med deg, vil du uansett ikke forstå før du er mye eldre – kanskje ikke før du er i ferd med å bli mor eller far selv.

For det er så mye vi tenker på, lurer på og drømmer om når det gjelder deg. Mange av spørsmålene som svirrer rundt i hodene våre vil vi ikke få svar på før vi opplever det sammen. Uansett hvor mye vi leser og planlegger kan vi ikke vite hvordan livet vårt som en familie vil bli før vi faktisk er der.

For eksempel: Hvor mye av det jeg har lest om adopterte barn og tilknytning vil vise seg å holde stikk? En ting som ofte påpekes er at adopterte barn gjerne knytter seg til en forelder av gangen. Det er vi forberedt på, og vil ikke la det ødelegge hentereisen og de første ukene våre sammen om du klynger deg til den ene av oss uten å ville slippe, slik at den andre må håndtere kofferter, matlaging og andre praktiske ting. Vi vet i våre hjerter at du etter hvert vil føle tilknytning til oss begge to, og at vi tre vil bli en sammensveiset familie. Vi vet også at ikke alle barn reagerer likt, og at du selvsagt ikke har lest noen bok med en oppskrift eller fasit på hvordan et barn skal oppføre seg i det første møtet med adoptivforeldrene. Heldigvis.

Selv om jeg vet dette, klarer jeg ikke å hindre spørsmål fra å poppe fram fra bakerst i hodet mitt og oppta tankene mine. Et spørsmål er naturligvis: Hvem vil du eventuelt knytte deg til først? Blir det pappa, som er verdens snilleste, har sterke armer å bære deg i, og en klippefast tro på at alt lar seg løse ved hjelp av tålmodighet og sunn fornuft? Eller blir det mamma, som tenker og leser alt for mye, men som har myke hender å stryke deg med, elsker å synge og lese høyt, og garantert vil finne på mye tøys og moro når du blir trygg nok til å ville leke? Uansett om det blir sånn eller slik, kan du være sikker på at vi vil gi deg all den tiden du trenger til å bli trygge på oss og de nye omgivelsene dine. Du skal få ta alt i ditt eget tempo, uten at vi skal pushe deg til å uttrykke en tilknytning du fortsatt ikke føler. Det er et løfte.

For vi vet at det blir mye nytt å forholde seg til for en liten kropp. Nye mennesker, nytt land, nytt klima og nye lukter. Ny mat og nytt språk. Og ikke minst – det å ha to foreldre som skal være dine egne. Vi får lære sammen, tror jeg. Du er sannsynligvis vant fra barnehjemmet til at alle voksne er omsorgspersoner i like stor eller liten grad. Vi er vant til å bare ha oss selv og våre ønsker å ta hensyn til. Nå skal vi være mamma, pappa, barn. Mye må oppdages og erfares etter hvert, andre ting kan vi som kommende foreldre allerede nå prøve å forberede oss på.

Jeg kjenner for eksempel meg selv godt nok til å vite at jeg må trene bevisst på å ikke bli en overbeskyttende mor. Samme hva du har opplevd før du kommer til oss, vil du ha minst et brudd bak deg, og kanskje andre vonde og vanskelige opplevelser. Mitt grunnleggende instinkt vil være å holde deg tett inntil meg og aldri la noe vondt få hende deg igjen, aldri la noen få muligheten til å være slemme mot deg. Det er ikke utelukkende bra. For etter hvert må du, som alle andre mennesker, få mulighet til å oppleve verden på godt og vondt, oppdage hva som er dine svakheter og din styrke, og hvordan du skal forholde deg til andre mennesker. På egen hånd. Vår oppgave er å støtte deg underveis. Å sørge for at du har nok trygghet og selvsikkerhet, et godt verdigrunnlag og sunne holdninger med deg hjemmefra. Det er den beste måten vi kan beskytte deg på.

I stor grad må vi allikevel sammen finne ut av hvordan det er å være en familie. For foreldre som føder barnet sitt selv er som oftest tilknytningen der med en gang. Og er den ikke det, har man tid til å la den vokse fram før barnet blir så gammelt at det kan protestere, løpe vekk og ha egne meninger om hvem som får holde det og trøste det, og hvem som må møtes med mer skepsis. Det som vanligvis utvikles naturlig over flere år, må vi finne fram til på kortere tid og på et langt senere stadium i livet ditt.

Jeg tror det vil gå bra. For viktigst av alt er at du er et veldig ønsket og etterlengtet barn. Viktigst av alt er at vi ikke har noe høyere ønske i verden enn å få bli foreldrene dine. Og viktigst av alt er at vi lover å gjøre vårt beste.

Klem fra mamma

torsdag 10. februar 2011

Tiden det tar…

Adopsjonsforum har i disse dager hatt sin årlige oppsummering av fjorårets adoptivfakta: Hvor mange barn ble adoptert i 2010,og hva var alderssammensetningen og kjønnsfordelingen? Del fire av denne oppsummeringen er den jeg har ventet spent på: Hvor lang var ventetiden for adopsjon i 2010? For noen dager siden kom den, og tallenes tale var relativt klar, generelt nedslående og allikevel med et lite positivt innslag for vår del…

De siste fem årene har ventetiden på utenlandsadopsjoner i Norge økt kraftig hvert eneste år. Derfor blir det også færre barn som kommer hit i året, noe man kan lese om her: Adopsjonstallene stuper
Legg for øvrig merke til det nydelige indiske barnet på bildet :-) Den totale ventetiden har økt fra 1 år og 11 måneder i 2005, til utrolige 3 år og 9 måneder i 2010. Slike tall er til å bli fullstendig matt og motløs av. Disse tallene synes imidlertid ikke vi er så fryktelig interessante. Den totale ventetiden inkluderer nemlig den norske delen av prosessen, og regnes altså helt fra adopsjonssøknaden sendes til man har barnet hjemme hos seg. Og behandlingstiden på adopsjonssøknader varierer noe helt vanvittig ut fra hvor i landet man bor! Det viser blant annet dette oppslaget i gårsdagens Dagbladet: Har ikke tid til å behandle søknader om adopsjon

For oss gikk den norske delen av prosessen overraskende raskt. Det skyldes i stor grad at barnevernet i bydelen vår har satt vurdering av adopsjonssøkere ut til et privat firma. I utgangspunktet møtte vi dette med litt skepsis, men opplevde etterhvert det hele som veldig profesjonelt og ordentlig. Dessuten var vi advart om og forberedt på at det kunne ta over et år før vi i det hele tatt ble kontaktet angående hjemmebesøk. Det tok kun en måneds tid før en hyggelig dame ringte og spurte om vi var hjemme to dager senere. Selvfølgelig var vi det! Uansett; de tallene som er interessante for oss nå er lengden på ventetiden fra søknaden er godkjent i Bufetat, noe som avslutter den norske delen av prosessen, til vi er hjemme med barnet. Denne ventetiden har selvsagt også økt. De familiene som fikk sine barn hjem i 2010 hadde i gjennomsnitt ventet i akkurat 3 år etter godkjenningen, en økning på to måneder fra året før. Igjen nedslående tall. Vår adopsjonssøknad ble godkjent av Bufetat i midten av juli 2010, det vil si at ligger vi på gjennomsnittet vil vi ikke være foreldre før i 2013.



Her avslutter vi de dårlige nyhetene, og går over til den positive delen. Det er ingen hemmelighet at vi valgte adopsjonsland i stor grad ut fra lengden på ventetiden. Dette kan høres rått og brutalt ut, men sannheten er at vi ikke hadde noen kriterier for hva vi ønsket, og noe må man jo velge utfra. Det spiller ingen rolle for oss om barnet vårt ser latinamerikansk, afrikansk eller asiatisk ut. India var et av de landene vi var kvalifisert til å søke på som hadde kortest ventetid, og da valgte vi enkelt og greit det. Til sammenligning kan jeg opplyse at ventetiden for Kina i 2010 var på 4 år og 2 måneder i snitt, og de som har fått tildeling fra Kina nå i januar har ventet i over fire og et halvt år - etter den norske godkjenningen... Grøss.

Fra 2008 til 2009 gjorde ventetiden for India et kolossalt hopp; fra 1 år og 5 måneder til 2 år og 5 måneder - igjen etter godkjenning i Bufetat. Spenningsmomentet i mitt hode var derfor om 2009 var et spesielt år, eller om ventetiden ville fortsette å øke, eventuelt stabilisere seg på dette nivået. Trompetfanfare: India var i 2010-statistikken et av to land som gikk ned i gjennomsnittlig ventetid! Hurra og hæla i taket for det! Imidlertid var det få barn som ble adoptert dette året, og dermed litt snevert statistikkgrunnlag. Pytt pytt. Den gjennomsnittlige ventetiden for India endte i alle fall i 2010 på 2 år og 3 måneder:-)

Men det blir enda bedre. Ventetiden for India inneholder nemlig store variasjoner. Adopsjonsforum påpeker også at statistikken inneholder feilkilder for blant annet India og Chile. Det er fordi dette er land med kort ventetid, som adopsjonssøkere gjerne skifter til etter å ha stått i kø for å adoptere fra for eksempel Kina eller Colombia, og enten blitt lei av å vente eller fryktet å bli for gamle før tildelingen kom. Den tiden de har stått på venteliste til et annet land forsvinner imidlertid ikke fra statistikken. For eksempel kan noen ha stått 2 år i kø på Kina, og så stått 1 år og 4 måneder i kø på India. Statistikken viser da 3 år og 4 måneders ventetid, noe som faktisk er den lengste registrerte ventetiden for dem som fikk barn fra India i 2010. Dette drar selvsagt gjennomsnittet opp. En nærmere undersøkelse viser at halvparten av de som hentet hjem barn fra India i 2010 "bare" hadde ventet i under to år! Et par hadde kun ventet i 1 år og 1 måned fra godkjenning. Det ustyrlige HÅPET skyter fart og suser rundt i hodet mitt som en sprettball bare av å tenke på det...

Konklusjonen er vel at det er umulig å beregne eller garantere noe som helst i forhold til vår ventetid. Det er også det Adopsjonsforum har opplyst oss om angående India. I motsetning til for eksempel Kina, som har et sentralt organ som holder streng orden på søknadene og tildeler barn fortløpende til nestemann i køen, finnes det ikke noe slikt organ i India. Den sentrale adopsjonsmyndigheten CARA kommer først inn i bildet etter at matchen mellom foreldre og barn er gjort. Som nevnt tidligere går søknadene direkte til en lokal institusjon eller organisasjon, og disse vurderer søknadene opp mot barna som kommer inn. Hvor mange søknader fra hvor mange land som ligger og venter i bunken på akkurat vårt barnehjem har vi ingen anelse om. Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg tør prøve å finne ut av det...

En ekstra usikkerhetsfaktor i forhold til India er at i motsetning til andre land, der man får hente barnet noen få uker eller måneder etter tildelingen, må adoptanter til India vente minimum et halvt år fra tildeling til hentereise. Jeg har møtt foreldre som ikke fikk hente barnet sitt hjem før ett år etter tildelingen. Siden den totale ventetiden også for India regnes fra godkjenning i Bufetat til man er hjemme med barnet, betyr det at selve tildelingen av barn kan komme relativt raskt i forhold til andre land. Om et års tid tipper jeg derfor at vi vil bli temmelig shaky hver gang telefonen ringer. Det er håp i hengende hoppetau. I mellomtiden kan vi uansett ikke gjøre annet enn å vente. Som en syvårig bekjent spurte: "Hvis dere står i sånn adopsjonskø, hvorfor er dere her da? Hvorfor er dere ikke i India og står i kø?" Hvis jeg hadde trodd det hadde noe for seg, ville jeg søren meg vært fristet.


Dette ble et fryktelig langt innlegg proppet med tall og statistikk. Ikke så ulikt hodet mitt for tiden. Det vil ikke forbause meg i det hele tatt om noen falt av halvveis. Jeg må innrømme at matematikk verken var mitt beste eller best likte fag på skolen, og jeg valgte det bort så snart som mulig på videregående. Disse tallene kan jeg imidlertid studere i evigheter. Matematikklæreren min ville nok nikket stolt når jeg nå må erkjenne at tall faktisk kan framkalle sterke følelser. Mitt femtenårige jeg ville derimot ristet vantro på hodet... Lurer på om barnet vårt vil like matematikk?

Her er Adopsjonsforums oppsummering av ventetiden i 2010: Tiden det tok

tirsdag 8. februar 2011

Sutredame?

I ettertid har jeg tenkt på om det forrige blogginnlegget mitt var for sint og sutrete. Det kan godt være. Imidlertid var det viktig for meg å skrive det, fordi det er slik jeg har følt meg ganske ofte de siste årene. Og jeg tror ikke jeg er den eneste. Sutredamen altså.

Det er ikke lett for andre å forstå fullt ut. Ikke en gang for min mann. Han har nemlig ikke slike følelser i det hele tatt. Det kan selvsagt ha noe med våre ulike personligheter å gjøre. Allikevel våger jeg påstanden at det også er en kjønnsgreie. Jenter føler annerledes i forhold til å være den eneste jenta i venneflokken som ikke blir gravid, og i forhold til å ikke kunne føde barn med sin egen kropp.

Et eksempel: Adopsjonskurset. Vi var på et to-helgers fantastisk adopsjonskurs i mai i fjor, sammen med en haug med flotte par som skulle adoptere. Felles for alle var ønsket om å få barn, og flere ufrivillig barnløse år bak oss. Nå hadde vi funnet løsningen, og var stolte og fornøyde med det. Det betydde imidlertid ikke at alle såre og vonde følelser var borte. Dette kom tydelig fram da vi hadde en seanse med herre- og damegrupper. Damene samlet seg i et rom med den kvinnelige kurslederen, og den mannlige kurslederen tok gutta med seg til et annet rom. Det ble en fin gruppesamtale. Å møte og snakke med andre jenter i samme situasjon var opprivende, men en befrielse. Å dele våre historier likeså. Det var mye følelser, mye gråt og mye gjenkjennelse. Etter gruppearbeidet var det en rødøyd og forgrått, men også fornøyd damegjeng som gikk ned til lunsj. Gutta gjorde store øyne: Hva hadde skjedd på jentegruppa? Selv var de blide og glade etter en jovial prat om pappapermisjon og bilseter. Følelser hadde det vært fint lite av.

Jeg tror ikke det betyr at menn generelt føler mindre enn kvinner. Jeg tror det betyr at selve ufrivillig barnløs-situasjonen frambringer andre og sårere følelser hos kvinner. Når venninnene møtes er det mye snakk om barn, mye snakk om graviditet – en kjærkommen anledning til å utveksle erfaringer, tips og skryt. Fullt forståelig. Selv vil jeg garantert bli akkurat likedan. Men i mellomtiden er det ekstra vondt å være den som så gjerne skulle tatt del i praten, men ikke kan. Det var en erfaring de aller fleste jentene på adopsjonskurset hadde gjort seg. En annen felles erfaring var den blandede evnen til å glede seg når stadig nye graviditeter ble kunngjort. Selvsagt gleder man seg på en venninnes vegne. Men glede kan også ha bismak. Umiddelbart kommer tanken: ”Henne også! Hvorfor ikke meg???” Kommer slike tanker fordi ufrivillig barnløse kvinner er onde mennesker? Jeg tror ikke det.

Etter at adopsjonssøknaden var sendt og godkjenningen fra BUF-etat mottatt, har jeg fått ro i kroppen. Det er også noe jeg vet at jeg deler med flere andre damer i adopsjonskø. Ja visst er ventetiden lang og ørkesløs, ja visst er det slitsomt å stå i kø og ikke vite når ting skal skje. Selvsagt er en flere år lang ”graviditet” en påkjenning. Allikevel har kroppen falt til ro. Det kommer til å skje! Jeg skal bli mor en dag! På dette punktet har jeg faktisk opplevd de kommende adoptivfedrene som mer utålmodige. Nå som ting er opplagt og avgjort, hvorfor kan det ikke skje raskt, helst i går? Selvfølgelig ønsker jeg også at ventetiden hadde vært langt kortere. Allikevel kan jeg nå glede meg fullt ut over andres graviditeter og barnefødsler, uten selskap av den ekle lille djevelen på skulderen som forer meg med vonde følelser. Nå kan jeg sitte med et lite smil om munnen mens de andre diskuterer barn og barneoppdragelse, og til og med komme med noen meninger selv. Nå har jeg også en rettmessig plass i samtalen. For jeg skal også bli mor.