fredag 15. april 2011

En søt historie...

For noen uker siden lagde NRK-Super en reportasje i programmet Megafon om adopsjon. Programmet er rettet mot barn, men gir mye også til voksne seere. Denne reportasjen handler om Martine på 9 år som selv er adoptert fra Polen, men som fram til nå har vært enebarn. Nå skal hun få en søster fra India, og gleder seg stort til dette. Martine har fortellerstemmen i hele reportasjen, og det er fantastisk å høre adopsjonssituasjonen beskrevet med et barns ord! Vi følger Martines forberedelser til å ta imot den nye søsteren, hentereisen til India og den første tiden hjemme i Norge med søsteren Isabella. Isabellas første møte med Norge, med snø og akebrett, hennes gledesstrålende "I am in Norway" - kort sagt: hele reportasjen er så rørende at tåreperser som meg bør fylle opp kleenex-lageret grundig før man setter på opptaket...

Og popcornet i pølsa (for de av oss som ikke liker rosiner...) er de få minuttene som vises fra Isabellas barnehjem i India. Gule vegger med fargerike tegninger, inngangsparti med søyler - det hele virket så kjent på meg at jeg måtte forhøre med med Adopsjonsforum. Og de kunne bekrefte at barnehjemmet det filmes fra i reportasjen er det barnehjemmet vår søknad ligger ved. Vårt barnehjem! Etter et lite gledeshyl så jeg akkurat disse korte minuttene enda en gang - og enda en gang -og enda en gang... Nok et stort lite øyeblikk i ventetiden. For dette barnehjemmet ser sannelig ikke verst ut i forhold til mye annet jeg har sett!!

Her er reportasjen på nett-TV, nyt den og kos dere:

En ny søster



Isabella og Martine

fredag 8. april 2011

The decision is: INDIA

Da vi gikk inn i adopsjonsprosessen hadde vi ingen forutsetninger for å si hvilket land vi ønsket å adoptere fra. Noen adoptivsøkere har preferanser helt fra starten av prosessen – de har bodd i et land som barn, vært på en ferie som gjorde sterkt inntrykk, eller har slektninger fra et annet land – og så ønsker de å adoptere et barn fra dette landet. Noen ganger lar det seg gjøre, andre ganger ikke. Vi hadde ingen slike preferanser. Som jeg har sagt tidligere, det betyr ingenting for oss om barnet vårt ser latinamerikansk, afrikansk, asiatisk eller for den saks skyld europeisk ut. Så naturlig nok har mange spurt oss: Hvorfor akkurat India? Det skal jeg prøve å gi et svar på her.


Vi valgte adopsjonsforening før vi valgte land. Adopsjonsforum var den største foreningen, de hadde flest land i sin ”portefølje” og vi fikk anbefalt dem fra et par bekjente som vi stolte på. Derfor meldte vi oss inn, og ba om et første møte. Når vi troppet opp på Adopsjonsforums kontorer en kald novemberdag, ble vi møtt med smil fra en hyggelig dame med god tid til oss, deilig kaffe og pepperkaker, og kunnskapen om at vi ble nødt til å velge land mye tidligere i prosessen enn vi hadde trodd. På forhånd hadde vi gått gjennom listen med samarbeidsland, gjort oss noen notater og spørsmål, men følte oss relativt blanke i forhold til alle valgmulighetene vi trodde vi hadde. Den illusjonen ble raskt plukket vekk. Damen gikk gjennom de 15-20 landene som Adopsjonsforum samarbeider med, og vi sto til slutt igjen med fire. Flere av de andre landene hadde ikke kapasitet til å ta inn nye søkere, og noen av landene kvalifiserte vi oss ikke til. Manglende spanskkunnskaper og min tilknytning til Humanetisk forbund i stedet for til en religion, var blant årsakene til at noen land ble uaktuelle.

De fire landene vi var kvalifiserte til å søke på, og som hadde nok kapasitet til å ta inn flere søkere, var Kina, Colombia, Etiopia og India. De to førstnevnte betydde 4-5 års ventetid etter godkjenning. Siden vi ikke følte noen særskilt tilknytning til noen av landene, syntes vi ikke det var noen grunn til å velge et av dem med lengst ventetid. Både Etiopia og India hadde på det tidspunktet en ventetid på pluss/minus to år. Valget mellom disse landene var hipp som happ, vi kunne omtrent ha hengt kartet på veggen og kastet en pil, og valgt det landet som lå nærmest pilens landingspunkt. Det var ikke det vi gjorde, men resultatet ble nærmest like tilfeldig.

Kanskje var det fordi vi tidligere har vært i Asia, og er fascinert av verdensdelen. Kanskje var det fordi jeg nettopp hadde skrevet en skoleoppgave om India. Kanskje følte vi at dette er et land vi virkelig kan tenke oss å reise mer i, for eksempel på tilbakereise når barnet er større. Eller kanskje var det bare ren tilfeldighet. Vi har i alle fall aldri angret på valget, og gleder oss mer og mer til å sette kursen mot destinasjon India.

Hva visste vi om India da vi tok valget? Ikke mer enn folk flest vil jeg tro. Vi visste at det var et stort land, én milliard innbyggere, verdens største demokrati. Vi syntes India var et spennende land, med en vakker kultur og et inntagende folk. Det var omtrent det. Derfor var det første jeg begynte med etter godkjenningen – det vil si parallelt med innsamlingen av alle de millioner av papirer som skulle ligge i søknadsbunken vår – å bygge opp min egen faktabase om landet vi nå skulle knyttes til for resten av livet. 

Jeg leser meg opp på historie, kultur og skikker. Leser gode reisebeskrivelser av India. Leser skjønnlitteratur av indiske forfattere i norsk eller engelsk oversettelse, som tegner et godt bilde av indisk hverdagsliv. Skjønnlitteraturen gir meg lyst til å vite mer, og får meg til å stupe inn i historieboken igjen, studere historisk atlas eller gå berserk på internett. Sammen med min mann har jeg begynt å se filmer om og fra India – med Slumdog Millionaire som foreløpig favoritt. Muligens er en Bollywoodfilm det neste som dukker opp i dvd-spilleren en fredag eller lørdag? Hvis jeg finner på en lur manøver for å få smuglet den inn i huset, skal man ikke se bort fra det...

Av de litt mer sære anskaffelsene jeg har gjort er en minilommeparlør som gir deg de viktigste ordene på de 20 mest brukte indiske språkene. Cirka ti bittesmå sider av denne handler om det språket som er vanligst i vår delstat... Jeg "kom til meg selv igjen" før miniparløren ble etterfulgt av et veikart over India – som min mann senere sa det : "Hva vi enn skal gjøre i India på hentereisen, så skal vi IKKE kjøre bil…!" Så jeg regner med at det aller særeste innkjøpet utledet av denne hysteriske India-interessen, enn så lenge, må være min nydelige indisk-utseende Collectors Edition Barbie! Her skylder jeg imidlertid også på svangerskapshormonene jeg er overbevist om at jeg har…

Så hva tenker jeg nå når jeg tenker India? Jeg tenker: mye farger, sterke krydrede spennende lukter, biler og hus med søt håndmalt reklame, mylder og liv i gatene, vakre klær, kroppsmaling av henna og et nydelig smilende folk. Men jeg tenker samtidig: fattigdom, uteliggere, kastevesen på landsbygda, sosiale forskjeller, villhunder, støvete veier, millionbyer, kriminalitet og stakkars underernærte barn som pusser sko eller tigger for å overleve.

Jeg tenker også at det blir mye tid til å lære mer. Så mens indiabøkene  krangler om plassen på hylla med bøkene om adopsjon og tilknytning, hender det jeg heller tar meg en tur ut i nabolaget. Et nabolag med mange innvandrere fra både India, Pakistan og andre asiatiske land. Jeg snur meg etter alle barn som ser indiske ut, og sukker og smelter over de bedårende små. Det er også en fin måte å tilbringe ventetiden påJ

fredag 1. april 2011

De dystre dagene

OK, la meg starte med å slå fast at alle innleggene her på bloggen er hundre prosent ærlige. De beskriver hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg. Det er mine tanker, refleksjoner og meninger som kommer på trykk. Allikevel er det ikke alltid jeg kjenner meg igjen i det jeg tidligere har skrevet. De fleste dagene kan jeg smile og nikke gjenkjennende når jeg kikker på gamle innlegg. Tenke at ja, det er slik jeg føler det. Så bra at jeg har fått satt det på papir.

Andre dager er det ikke fullt så svart-hvitt. Når jeg leser tidligere blogger, tenker jeg at de bare viser en side av meg. Med unntak av innlegget om holdninger, som viser glimt av den andre siden. Når jeg ser på de andre innleggene hender det jeg synes at de handler om en slags superutgave av meg, en rolig, reflektert og velbalansert person som tross alt tar dette adopsjonsstyret med fornuft og verdighet. Som påstår at etter at godkjenningen kom, har det falt en slags ro over meg… Yeah right! Jeg tenker at hvis mitt andre jeg, slik jeg føler meg på sånne dager, hadde blitt sluppet løs her på bloggen, ville det blitt andre boller. Ikke så mye rosa harmoni, ikke så mye fornuft og neppe noe særlig veltalenhet heller…

I dag er en av disse dagene. En dag hvor jeg kanskje burde latt være å sette meg ved tastaturet. Men nå får det gå som det går. Denne siden av meg vil også ut. En advarsel kan likevel være på sin plass: Dette innlegget er ikke for sarte sjeler!

Dagen i dag virker endeløs – nesten like endeløs som hele ventetiden. I dag har jeg et brennende hull inni meg, og en rastløshet som grenser til hyperaktivitet. Så mange tanker i hodet at jeg er redd det skal sprenges. Og sinne. Irrasjonelt sinne mot alt og alle.


For eksempel: Det føles som om det spruter ut barn av alle tenkelige og utenkelige mennesker. Hvordan får de det til??? Putter på en krone og drar i en spake, og så er graviditeten i boks? Selvsagt ikke. Og jeg skal være den første til å innrømme at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. At andre kan ha både slit og skuffelser bak den lykkelige fasaden. Allikevel blir jeg irritert. Over de som tar lett på det å få barn, som knapt nok har trengt å prøve før målet er innen rekkefølge, de som sier de vil starte på høsten med nummer to for å taime barnets fødselsdag med barnehageopptaket. Grrr. Er det rart jeg blir provosert? Og samtidig ser jeg urettferdigheten i det; at for noen er det faktisk så enkelt. Å bli gravid er en naturlig del av livet, hvorfor skulle man ikke klare det på et par måneders forsøk, tankene trenger ikke engang å streife alternativet at det ikke skulle gå som planlagt. Første møte, dating, samboerskap, ekteskap, og barn – en gutt og en jente med passe aldersforskjell. Smekk smekk smekk, livet er i boks. På dager som i dag virker det som alle andre har det så enkelt.

Verre eksempel: De som ikke planlegger å få barn. De som har tilfeldig sex i fylla eller det som verre er, som blir gravide med noen de knapt kjenner og tenker shit, hva skal jeg gjøre med dette problemet? De som tenker på graviditeten som et problem, en uønsket bivirkning av en festlig kveld. Som ikke engang reflekterer over den luksusen de besitter i å kunne velge om de vil bli foreldre eller ikke. Som har muligheten, men som kanskje ikke engang ønsker seg den.

Eller enda verre: De som får barn og egentlig ikke vil ha dem. Som oppdager at livet som foreldre ikke var helt som det sto i reklamen, som kanskje ikke egentlig ønsket seg eller planla  barn akkurat da, men som tenkte, ja ja, vi får se hvordan det går. Det trenger vel ikke bli full katastrofe. Og så er det akkurat det det blir. Barna vokser opp som en byrde, de får dårlig stell eller feil stell, ikke nok kjærlighet og omsorg, et kaldt bittert liv som ingen, verken foreldre eller barn, er fornøyd med, men som man ikke kommer seg ut av. Barn som blir mishandlet. Grøss. Stopper tankene der.

På dager som i dag tenker jeg at alle disse, alle disse får barn. HVORFOR DEM OG IKKE OSS?!? Tankene gnager rundt dette temaet, alle uønskede barn som finnes i verden, i Norge, i vår by. Alle foreldre som ikke skjønner hvilken verdifull mulighet de har fått, hvilken enestående sjanse de har til å oppfostre og elske små mennesker som kan berike livet deres så utrolig, hvis de bare vil la dem få gjøre det. Og jeg tenker på alt vi ville ofret for å få en slik mulighet, for å få bli foreldre. Tankene går i spinn på dager som i dag. Urettferdigheten og misunnelsen og utålmodigheten surrer rundt og rundt i hodet, blander seg, blir en boble av frustrasjon som er nær ved å sprekke.


Det er bra det ikke er så altfor mange av disse dagene. Ofte er de ikke dager heller, bare timer eller minutter. Og de betyr heldigvis ikke at personligheten min blir forandret, eller vil ta varig skade av slike dager. Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive mer om dem. Meningen var å vise at hverdagen i adopsjonskø har så mange nyanser, så mange motstridende fornemmelser og tanker at man noen ganger rett og slett FØLER mer enn man er i stand til å takle. En tiger i bur. Innestengt med dagene i en kø og en ventetid som av og til virker endeløs, uoverkommelig.

Heldigvis lærer man seg etter hvert å takle slike dager. Å bygge opp en motstand mot dem, et forsvar som innebærer mange tanker om hvor bra livet vil bli ETTERPÅ. Etter at ventetiden er slutt. At det hele faktisk er verd alle investeringer av følelser og frustrasjon, at det en dag vil være mulig å tenke på ventetiden som noe som var, noe som er over.

Og heldigvis finnes det sunn fornuft. Fornuft som motvirker at de dystre dagene får muligheten til å vokse seg store og sterke, og til slutt ta overhånd. Jeg slenger på meg jakken og går en tur, finner en DVD-film som er engasjerende nok til å stenge av for tankene, eller ringer en god venninne for en prat. Hvis mannen min er hjemme er det aller enklest, han er ekspert på å jage dumme tanker på flukt. En regulator som skaper orden i kaoset, og balanse i tilværelsen. Så heldig jeg tross alt er som kan vente sammen med noen. Ventetiden virker kortere når man er to til å dele på den. I alle fall bittelitt.