onsdag 23. mars 2011

En menneskerett å få barn?

Anniken Huitfeldt
Foto: Arbeiderpartiet
Kulturminister og leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt, er i dagens Aftenposten forkjemper for et forslag om å gjøre det lettere og billigere å få barn for de som er ufrivillig barnløse. Jeg vil starte dette innlegget med å si: "Hurra for Anniken!!!"

Ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt hun foreslår. Den politiske delen av dette forslaget kan jeg heller komme tilbake til en annen gang. Det jeg først og fremst vil berømme Anniken for, er å sette fokus på et tema som opptar stadig flere mennesker. I artikkelen kommer det fram at mellom 10 og 15 prosent av alle par i fruktbar alder ikke lykkes med å produsere barn på ”gamlemåten”. Derfor er det viktig å stadig komme med forslag som kan forbedre situasjonen for dem som prøver alternative metoder, som adopsjon, for å bli foreldre. Forslaget heter ”Ja til flere ønskebarn”, og setter med tittelen umiddelbart fokus på at barn som ikke blir skapt på den naturlige måten, allikevel er veldig ønsket, både av foreldrene og av samfunnet.

”Det er respektløst overfor ufrivillig barnløse å argumentere med at det ikke er noen menneskerett å få barn”, uttaler Anniken i artikkelen. Jeg er veldig veldig glad for at noen endelig tør arrestere denne typen argumentasjon! I tillegg til å virke sårende kjører slike argumenter debatten inn på et sidespor som kan sette feil fokus for den videre diskusjonen.

Det er ingen menneskerett å få barn. Selvfølgelig er det ikke det. Men det er mye som ikke er en menneskerett, og som folk allikevel ønsker for seg selv. Det er imidlertid ikke vanlig å gå rundt og dosere overfor alle andre grupper om det. De menneskene som er så ivrige etter å påpeke at det ikke er noen menneskerett å få barn, forteller de også til dem som står i sykehuskø at det ikke er noen menneskerett å få bli frisk? Eller til dem som er enslige og ønsker seg en livspartner at det ikke er en menneskerett å bli gift? Selvsagt gjør de ikke det. Selv om noe ikke er en menneskerett, er det ikke nødvendig å stadig framheve det overfor alle som har et høyt ønske om noe de fleste tar som en selvfølge.


En ting til: Jeg har aldri hørt noen si at det ikke er en menneskerett å få barn, dersom de selv er ufrivillig barnløse. Faktisk er samtlige av dem jeg har hørt utbasunere denne lite hyggelige setningen, folk som allerede har både et, to og tre egenfødte barn. Det er veldig lett å påpeke at ikke alle har rett til noe, så lenge du selv har det de andre ønsker seg. Jeg skal ikke påstå at alle foreldre som sier at andre ikke har rett til å bli foreldre er selvtilfredse. Heller ikke at de er nedlatende. Jeg sier rett og slett bare at disse to ordene ofte dukker opp i hodet mitt når jeg hører stolte foreldre forkynne for all verden at det ikke er en menneskerett å få barn. Under de uttalte ordene gløder en aura av vellykkethet, uuttalt sies det ting som: ”Når dere ikke klarer å få til dette på den normale måten, slik som oss, bør dere faktisk kunne nøye dere med mindre og ikke lage så mye oppstuss. Jeg blir ærlig talt litt pinlig berørt over deres evinnelige gnål om å få et eget barn…”

Dette er de samme menneskene som gjerne kommer trekkende med argumentet om at det er barnets beste som må være det viktigste. Er det virkelig noen som tror at vi som står i adopsjonskø, eller befinner oss på andre stadier i adopsjonsprosessen, er uenige i det? At vi ville gjennomført en så lang, krevende og kostbar prosess uten å være fullstendig overbevist om at dette ikke bare vil gi oss et bedre liv, men også barnet? Tror noen at vi i desperasjon og lengsel etter å bli foreldre kaster alle moralske normer over bord og tenker: MÅ HA MÅ HA MÅ HA, uten tanke for om det er til barnets beste? I så fall er de som tror dette akkurat like lite nyanserte og innsiktsfulle som de beskylder oss for å være.

Argumentene som brukes mot adopsjonssøkere og andre ufrivillig barnløse kan til tider være både ugjennomtenkte, respektløse og hyklerske. Visst blir vi herdet etterhvert - det er tross alt sårere at det tar flere års ventetid å bli foreldre, enn at andre synes du er egoistisk som gjennomgår denne prosessen. Men allikevel kan slike små stikk synke inn, i ensomme, tunge stunder med tid til å tenke – og er det noe man har plenty av i en adopsjonsprosess, så er det slike stunder. Derfor er det så viktig at profilerte politikere, som faktisk er de som sitter med makt til å bedre vår situasjon, uttrykker en slik forståelse som Anniken Huitfeldt gjør gjennom sine ord. Så takk Anniken – ikke bare for et viktig forslag, men like mye for at du tar ufrivillig barnløse og våre ønsker på alvor!

4 kommentarer:

  1. Så fin blogg du har. Mye god skriving og refleksjoner :-)

    SvarSlett
  2. Veldig godt skrevet! Jeg kommer til å følge denne interessante bloggen framover, da vi er i samme situasjon (forhåpentligvis). Vi venter stadig på godkjenning i Norge, og ønsker å adoptere fra Sør-Afrika. Vi høres. :-)

    SvarSlett
  3. Så morsomt at noen vil følge med bloggen min:-) Skriver den jo mest fordi det er godt å få dokumentert og satt ting på papiret, men det er selvsagt ekstra hyggelig når noen liker bloggen og vil lese den. Christine: Lykke til med godkjenningen, det går nok bra!

    SvarSlett
  4. Ramlet tilfeldigvis innom bloggen din nå og kunne ikke vært mer enig med deg i...alt! Følelsene, meningene...alt Vi er IVF prosessen, ett forsøk igjen som vi kommer til å benytte, men har ingen tro på at det funker så da blir det adopsjon. Og det er helt ok - bare tanken på å få en liten krabat i huset gjør meg varm om hjertet - uansett hvor han/hun kommer fra :) Lykke til med alt- kommer til å følge med videre:)

    SvarSlett