Nytt land, ny kø, nye muligheter…

Da har vi tatt det store skrittet: Bytte av land. Avgjørelsen har ulmet under overflaten en god stund, og i løpet av sommerferien modnet den seg helt fram. I august fikk vi den tilbakemeldingen vi hadde ventet fra Adopsjonsforum om at ventetiden i India vil øke betraktelig, og at forholdene vil være uavklart i dette landet en lang stund. Fra midten av august tok vi de nødvendige kontakter, skiftet adopsjonsforening og sendte de søknader som måtte sendes, og 23.september sto vi med nok et offisielt godkjenningsdokument fra Bufetat i hånden – denne gangen som adoptivsøkere til Ungarn.

De neste ukene ble brukt til å samle inn papirer – gamle og nye. For selvsagt krevde et nytt land helt andre papirer, en annen type billedpresentasjon og fornyelse av alle våre gamle papirer. Jeg ble litt oppgitt først – papirene var jo bare litt over et år gamle. ”Det er jo ikke sånn at vi har blitt født på nytt det siste året. Eller har skilt oss og giftet oss en gang til.” Men mine halvt spøkefulle utbrudd hjalp selvsagt ikke – både vielsesattest og fødselsattest måtte fornyes. Man gjør jo det man må, og etter de siste årene er det lite som virker latterlig lengre…

Tre uker etter godkjenningen var uansett alle papirer sendt til oversettelse, og der er vi nå. Snart i et nytt land, og en ny kø. Med betraktelig kortere beregnet ventetid, men vi tar ikke lenger noe for gitt. Allikevel har vi den siste tiden tort å finne fram litt av gleden igjen over å være godkjent, å skulle få adoptere – å tross alt skulle bli foreldre, selv om det fortsatt ligger et stykke inne i framtiden. Det gjør godt å kunne kjenne åpent på disse følelsene igjen. Det siste halve året har jeg brukt tid og krefter på å dysse ned disse gode følelsene, sette dem på sparebluss. Man er nødt til det dersom følelsene skal vare gjennom mange lange år. Ingen kan være nyforelsket konstant. Noe av det som har plaget meg mest ved tanken på 4-5 års ytterligere venting er redselen for at det kan bli vanskelig å finne fram de følelsene igjen. De kan undertrykkes så kraftig ut fra behovet for å leve et tilnærmet normalt liv i ventetiden, at det blir tungt å finne dem når de faktisk trengs. Slik ønsket jeg ikke å ende opp.

Nå har vi i alle fall fått en ny giv i vår prosess. Vi har tatt fram igjen bøkene om barneoppdragelse i adoptivforeldres verden, samt begynt å lese oss opp på litteratur om det å få eldre barn i familien. For å skifte fra India til Ungarn måtte vi godkjennes for et utvidet aldersnivå. Det tok også litt tid, men vi er nå godkjent for å adoptere et barn fra 0-5 år, i motsetning til 0-3 som var Indias aldersgruppe. Dette har selvsagt også medført en grundig tankeprosess. Er vi klare for å ha en 5-åring i huset? Tankeprosessene resulterte i at JA – det er vi! Vi vil elske et barn like mye om vi får en ettåring eller en femåring. Selvsagt vet vi at det er andre utfordringer å takle når man får eldre barn med mer bagasje, men de er vi beredt på å takle.

Så nå er Indiabøkene på hylla skiftet ut med bøker om Ungarn og av ungarske forfattere, og vi har allerede begynt å lære vårt nye land og vår nye kultur å kjenne. En tur til Budapest med nærmeste familie er unnagjort – og ble en opplevelse! Jeg har brukt mye tid på å lese meg opp på og knytte meg til India, og et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg orket – virkelig orket – å gå i gang med å knytte bånd med et nytt land. Men det gjør jeg nå med liv og lyst. For denne gangen skal det gå. Vi skal til Ungarn og hente hjem et barn ikke altfor langt inne i framtiden. En fremtid som igjen ser lys ut.

PS: Jeg hadde en runde med meg selv før jeg tok fatt på bloggen igjen. For det første måtte vi selvsagt ta viktige avgjørelser og samle inn drøssevis med papirer, og det tar tid. Men jeg lurte også på hvordan bloggen skulle leve videre - skulle jeg slette alt som hadde med India og barnehjemmet der å gjøre, skrive om historien og innleggene slik at dette ble et glemt kapittel? Jeg kom til at selvsagt skulle jeg ikke det. Bloggen forteller vår adopsjonshistorie slik formålet var, og Indiaeventyret er fortsatt en del av den historien:-)



I Budapest for første gang - men ikke siste:-)



En stor takk…

Forrige søndag var en fin kveld. Vi var sammen med ”adopsjonsvennene” våre, noen flotte par som vi har holdt kontakten med siden vi møttes på adopsjonskurset i fjor vår. Det er dere gode mennesker dette innlegget skal handle om. Det er dere som skal takkes.

Det er antagelig vanskelig for par med barn å forstå hvor godt det er for oss litt voksne barnløse å møte andre par i samme situasjon. Å møte andre som er i eller over den såkalte ”etableringsfasen” – men allikevel ikke har endt opp med den allment etablerte resepten for lykke her i landet: to eller tre barn, hus, stasjonsvogn, hund eller katt, en hverdag fylt av aktiviteter og familielykke og ikke minst den berømmelige tidsklemma. Det er nok vanskelig for travle småbarnsforeldre å forstå eller i det hele tatt tenke over at det ikke er alle som kommer like lett til det de tar som en selvfølge.

Ta for eksempel dette med tidsklemma: Barnløse har ikke lov til å snakke om tidsklemma. I alle fall ikke uten å fortjene vantro blikk fra småbarnsforeldre som har fått erfare at tiden ikke lenger er noe de har herredømme over, den er spist opp av behov og krav som følger med rollen som foreldre. Er du forelder har du lov til å klage over tidsklemma, og henting i barnehagen trumfer alt. Samme hvilken grunn jeg måtte ha til å trenge å gå tidlig fra jobb eller flytte et møte til klokken tre eller fire er det umulig – barnehagen kan ikke overgås. Det er jo noe alle vet. Og man kan ikke forvente at småbarnsforeldre som står midt oppi denne tidsklemma og familielykken skal forstå sårheten i det å stå utenfor. Hvor mye ord kan såre. Senest på lørdag ble jeg omtalt som ”dere i etableringsfasen – dere småbarnsforeldre” utelukkende fordi jeg er i den aldersgruppa jeg er i. Det er ikke noe gøy. Uttrykk som etableringsfase og fruktbar alder kan stikke ganske godt i hjertet.

Der skrev jeg meg litt bort. Poenget mitt er at det er deilig å være sammen med folk som fullt ut forstår dette. Som kjenner igjen følelsene og maktesløsheten. Det å hele tiden måtte forklare seg. Det er deilig å være sammen med noen som deler den samme drømmen og det samme ønsket som oss, og som skjønner hvor viktig det er. Når noe okkuperer en så stor del av tankene og samtalene våre som adopsjonsprosessen gjør, er det også godt å være i selskap der vi kan prate om dette så mye vi vil, uten at noen synes det blir FOR mye… For det hjertet er fullt av renner munnen som kjent lett over med. Det er fint å kunne snakke med noen som kjenner til adopsjonsprosessen og det internasjonale adopsjonsmarkedet – som vet at TTJLT (Ting Tar Jævli Lang Tid) uten at vi hele tiden trenger å forklare hvorfor. Og som ikke sukker og bærer seg over alle barna i verden som trenger hjelp og hvorfor det ikke går an å bare sende et av de barna til oss asap. Selv om vi skal adoptere fra forskjellige land og tilhører forskjellige adopsjonsforeninger er det veldig mye vi har felles – og dere er de beste samtalepartnere og den beste støtteforeningen som finnes!

Å møte ti-tolv andre par i samme livssituasjon som oss på adopsjonskurset i fjor, var en revolusjon. I vår omgangskrets er det vanskelig å finne et barnløst par til, for ikke å snakke om en hel gjeng. Plutselig var vi ikke de to barnløse, men to av ALLE de barnløse. Ubeskrivelig god følelse!  For det er jo ikke slik i alle vennekretser at et barnløst par over noen-og-tredve er en raritet, men i vår verden er det faktisk sånn. Og da er det godt å vite at man ikke er alene. Selve kurset var i seg selv en opplevelse – det anbefales sterkt til alle som vurderer adopsjon! Min vane tro hadde jeg tatt med og funnet fram laptopen på første kursdag. Den kunne jeg raskt legge på rommet. Erfaringsutveksling, gruppearbeid, film og rollespill – selv jeg som ikke er noen fan av sistnevnte klarte å slippe meg litt løs… Sannsynligvis fordi jeg umiddelbart følte meg trygg på dere som var til stede. En følelse av samhørighet og tillit som er vanskelig å beskrive. Fint var det i alle fall. Og mange tankeprosesser ble satt i gang.

Da er det godt å ha noen å følge opp disse tankeprosessene med. Noen å be om råd, noen å komme med hjertesukk til og noen å klage til. Derfor dette innlegget. Takk. Dere vet hvem dere er. Nå vet dere også hvor mye dere betyr.

Til slutt en rask oppsummering av situasjonen i India: Det nye systemet vil ta tid å innføre, vi vet ikke sikkert om vår adopsjon skal gjennomføres etter det gamle eller det nye systemet, ingen informasjon er klar før (forhåpentligvis) første oktober, de barna som adopteres bort internasjonalt fra nå av vil være eldre barn og barn med spesielle behov – noe vi Indiasøkere i utgangspunktet ikke er godkjent for i Norge, vi må uansett regne med betraktelig lengre ventetid, og det å legge ut barn med spesielle behov på adopsjonsforeningenes hjemmesider er ikke lenger lov. Mye usikkerhet, forvirring og flere stengte dører for oss. Vi får se om noen nye dører åpner seg…

For som alle kan se på bildet fra forrige søndag: Jeg har ikke tenkt å gi meg så lett!!!

Hva vi KAN gjøre - og hva vi VIL gjøre...

Vi har nå fått skriftlig beskjed fra Adopsjonsforum om det jeg har gått og vært nervøs for hele våren - og som vi forsåvidt fikk muntlig bekreftet i starten av sommeren: ventetiden vår vil bli lengre enn det vi tidligere har fått beskjed om. 

  

Et nytt og omfattende system for adopsjon i India har en stund vært underforberedelse, og er nå klart. Et nytt system kan i seg selv være bra. Adopsjonsregleverk og -praksis i India har ikke vært enkelt å forholde seg til, hverken for Adopsjonsforum eller for oss som adoptanter. Allikevel er det slik at når et nytt system skal innføres går masse tid bort som ellers kunne vært brukt på å gjøre det som er formålet - frigjøre barn for adopsjon!

Adopsjonsforum har ikke fått satt seg inn i det nye systemet og hvilke praktiske konsekvenser det vil få for oss som allerede har papirer i India og for framtidige søkere. Det eneste de kan si er at dette vil medføre lengre ventetid.

Dette er en situasjon jeg vil kalle nok et tilbakeslag. En liten merkedag som det finnes så mange av i en adopsjonsprosess. Disse kan være positive eller negative - denne er det siste alternativet. For vi er så klare for å få barn nå!! Etter fem år med lengting og håping tenker vel andre at "noen måneder eller år ekstra kan da vel ikke spille SÅ stor rolle fra eller til". Nemlig. Der har vi igjen de menneskene jeg desverre må si at ikke har peiling på hvordan det er å være i en slik prosess. At alle små nedturer og oppturerer i adopsjonsprosessen oppleves fullstendig utenfor proposjoner av dem som er rammet.

Så hva gjør man da? Etter eget regnestykke - foretatt ut fra hvilket barnehjem vi står i kø på, hvor langt bak vi står i den køa, og generelle andre dårlige tegn som jeg har fanget opp - skulle vi før disse endringene kanskje kunne hente et barn hjem om 3 år (fra nå). Det regnestykket sprekker forøvrig mer og mer jo lengre tid det går før det kommer en tildeling fra India. I min beregning skulle det komme fire tildelinger i år bare fra vårt barnehjem - nå er vi over halvveis i året, og antall tildelinger i 2011 er fortsatt zero - null...!! Altså: Når en forberedt ventetid på 2-3 år ved prosessens start, etterhvert ble til 3-4 år og nå ligger an til å bli enda lengre. Hva gjør man da?

Veldig mange velmenende mennesker både i omgangskretsen, og blant familie og venner, sier at vi må nyte livet slik vi har det nå. At vi må gjøre alle de tingene vi kan gjøre som barnløst par, men som vil bli satt på vent i uviss tid når barnet er ankommet.

Dette er det vi altså KAN gjøre:

• Reise mye. Ta spontane turer til utlandet, på helgeferie i en storby eller hopp-på tur til syden. Frekventere haugevis av museer og annet som barn ikke ville hatt tålmodighet til. 
• Nyte god mat med ingredienser som mange barn ikke tolererer på sitt middagsbord: Lekker sjømat, en god biff, sterkt krydrede gryteretter, sushi... 
• Lage kompliserte og tidkrevende måltider hjemme, invitere andre barnløse par (hvilke?) på lange middager med mye godt drikke til. Nyte å ikke måtte stå opp klokken fem neste morgen fordi et lite barn vekker oss.
• Ha et ryddig hus, der pynteting og stearinlys kan stå i fred uten at små armer veiver de overende.
• Gå på kino, i teater, i operaen, på festivaler og konserter. Noe vi forøvrig ser at de fleste småbarnsforeldre rundt oss også finner muligheter til å få gjort, men som visstnok vi barnløse skal være frie til å fråtse i...
• Gå lange strabasiøse turer i skog og mark, uten små ben som sinker og som gjør turen til en rusletur like innenfor markagrensa. Eller kanskje ikke bort til grensa engang...
• Være bare oss to sammen, være kjærester, nyte det å være par noen år til.

Selvsagt gjør vi alt dette. Vi har gjort det i mange år nå. Så mange år at det føles som vi gjør disse tingene på overtid, at vi er mer enn klare til å gå videre til et nytt stadium i livet - kanskje et helt nytt liv?

Dette er det vi så gjerne VIL gjøre:

• Våkne tidlig av et lite barn som gråter og vil ligge i sengen vår, eller sove dårlig fordi vi hele natten gjennom må ha et sparkende og urolig barn sovende mellom oss i dobbeltsengen (som er uhyrlig bred for to, kjøpt for 10 år siden med tanke på å ha plass til en hel familie i sengen...).
• Ha etablerte rutiner, f.eks. middag alle sammen hjemme rundt spisebordet klokken fem, der alle kan fortelle om sine opplevelser i barnehagen, på skolen og jobben, eller hjemme med minstemann.
• Servere en meny bestående av barnevennlige retter med lite salt og mye grønnsaker. Samt å komme på lure metoder for å få barna til å ville spise sunn mat...
• Norgesferie for at barna skal få tilbringe tid sammen med besteforeldre på ulike kanter av landet, og kanskje en uke i Danmark med Legoland som sommerens høydepunkt.
• Kjøpe en fornuftig og sikker familiebil med plass til vogn og annen bagasje som er påkrevd når man biler med små barn.
• Ha et levende hus fylt av latter og lyder, med leker strødd utover gulvet og utallige tegne- og maleprosjekter på gang utover kjøkkenbordet.
• Invitere på lunsj eller tidlig middag fordi ikke bare våre venners barn, men også VÅRE barn må legge seg tidlig.
• Generelt kunne delta i samtaler om hvilke bilseter for barn som er de sikreste, om barnehagetilvenning, om hvordan man skal få barn til å slutte med uvaner, til å spise mat, til å trives på skolen... Kort sagt samtaler som ofte preger sammenkomster med venner, og der vi som barnløse ikke har noe å bidra med.
• Og mest av alt vil vi gjerne: Ha en liten kropp å holde inntil oss, holde i hånda, ha på fanget, klemme på, leke med, krangle med, trøste, tilbringe så mye tid som overhodet mulig med - med andre ord vil vi gjerne være foreldre. For vi er klare for det nå!

Videoer om adopsjon

Adopsjonsforum har lagt ut videoer på YouTube om adopsjonsprosessen og andre aktuelle ting for de som er interessert i adopsjon. Disse videoene er søte og nyttige - for dem som har kommet kortere i prosessen enn oss kan det være nye ting å plukke opp i de to siste videoene, og for alle andre kan det være morsomt å se de to første videoene.

Denne videoen er en reklamefilm for Adopsjonsforum og inneholder mange nydelige barn. Kunne gjerne adoptert hvert eneste ett av dem... Enjoy!

Alle barn trenger foreldre

Her er en veldig fin video om det å være adopsjonsfamilie:

Adopsjon - å bli en familie

Denne er fra Barne- ungdoms- og familie-etaten (BUF-etat) og beskriver adopsjonsprosessen (det som sies om ventetider er fullstendig utdatert....):

Adopsjonsprosessen

Siste video - om Adopsjonsforum, som er den største av de godkjente adopsjonsforeningene i Norge. Den sier litt om hva adopsjonsforeningene kan bistå med i prosessen:

Hva er Adopsjonsforum?

Ellers: Vi venter og venter... Jobber i hagen, planlegger ferier, lager god mat og går turer. Kort sagt: Vi gjør alle ventetingene!!

Og selvsagt leser jeg fortsatt bøker om adopsjon og India, og vi ser filmer fra India. I kveld blir det kanskje denne??

Bursdagsblues…

For et par uker siden fylte jeg år – og så ikke noen grunn til å feire. For min del kunne dagen gjerne blitt forbigått i stillhet. Det skjedde ikke helt, og det er jo morsomt å få oppmerksomhet i form av kake, sang og gaver. Allikevel klarte jeg ikke å føle den store gleden ved å bli et år eldre. For bursdagen min kom på slutten av en monsterbølge av motløshet og tvil. Toppet av en 17.mai der festkledde glade barn var overalt, og mine barneønsker tok helt av. Alt jeg klarte å tenke var: 35 år og fortsatt barnløs!!! Hvem vil vel feire det?

Jeg vet at vi fortsatt har mange år på oss før vi er for gamle til å adoptere. Og jeg vet at vi nå faktisk står i en kø, og at ting skjer - om enn i sakte tempo. Jeg vet også at det er mange som er eldre enn oss, har ventet mye lengre enn oss, og som virkelig har aldersspøkelset hengende over seg. Men allikevel: Bursdagsbluesen innfant seg. Med sine innsmigrende saksofontoner lokket den meg til å tenke bakover i stedet for framover. Og mine uregjerlige tanker fulgte lojalt opp.

For fem år siden: Jeg er 30 år, og har vært gift i litt over ett år. Min mann og jeg står på verandaen i den gamle leiligheten vår en sen kveld og snakker sammen, mens vi nyter kveldsluften. Vi har akkurat hatt besøk av venner med barn, og gravide venner. Noe har modnet hos oss begge. Vi har alltid vært klar over at vi en gang kom til å ønske oss barn, og at vi vil bli foreldre sammen. Hittil har det ikke hatt noen hast. Det har det fortsatt ikke – vi er relativt unge, og statistisk sett i stand til å få barn i mange år enda. Men den drømmen som hittil har vært lagret i skuffen merket ”en gang i framtiden” har nå satt skuffen på gløtt. Sammen diskuterer vi dette, og finner ut at begge ønsker å flytte drømmen om barn over i ”nå er vi klare for det”-skuffen. Avtaler blir inngått. Dype blikk utveksles. Frydefulle og litt skrekkslagne fnis lyder ut i høstnatten. Kyss og klemmer forsegler det hele, og vi går glade og spente inn fra verandaen. Nå er tiden kommet, vi skal ha barn. En ny fase i vårt mangeårige samliv er innledet, og det fyller oss med håp og nye drømmer.

I årene som følger: Leiligheten byttes inn i et rekkehus med flere soverom og barnevennlige omgivelser. Skuffer og skap blir stående ledig i påvente av babytøy og babysaker. Vi planlegger hva som skal bli barnerom og hva som kan forbli kontor inntil neste barn er på trappene. Setninger som: ”Håper denne bilen holder til vi får barn – den neste vi kjøper må jo bli en stasjonsvogn vet du” blir en del av dagligtalen. Barnehager og barneskoler i nærheten sniker seg inn i bevisstheten – hvilke er bra og hvor hører våre framtidige barn til? Diskusjoner om navn, etternavn, tilhørighet og familie. Alt som kan fylle ventetiden er på plass. Ventetiden blir bare så mye lengre enn vi trodde…

I dag – fem år senere: Ting ble ikke som vi planla. Vi har fortsatt ikke barn, og er i alle fall ikke i gang med barn nummer to. Kunnskapen om hva som må til for at vi skal kunne bli foreldre har også endret seg. Det var ikke så enkelt som vi trodde og håpet. Samtlige i vennekretsen har nå både et, to og tre barn. Omverdenen har etter hvert fått kjennskap til vårt ønske om barn, og at storken ikke vil komme på besøk. Adopsjonsprosessen er godt i gang, og vi har vært gjennom ting vi ikke i vår villeste fantasi kunne forestilt oss den kvelden på verandaen for fem år siden. Legebesøk. Vurderingsprosesser. Søknad om adopsjon. Mange besøk fra barnevernet. Nye vurderingsprosesser. Angstfulle måneder i påvente av godkjentstempel. Nå er det ikke bare vår drøm om å bli foreldre som gjelder, men også de sakkyndiges vurdering av om vi kvalifiserer til å bli det. Lettelse over et lite brev med et kortfattet svar. Søknads- og skjemahelvete. En ny tilknytning til et land, en region og et barnehjem som for fem år siden ikke betydde noe spesielt for oss. Ventetid. Ventetid. Ventetid.

Flere andre blogginnlegg har omhandlet de såre følelsene i disse årene. De har ikke vært konstante. Såre følelser har det med å bli erstattet av håp – innimellom. Noen ganger vinner håpet over sårheten helt av seg selv, andre ganger må det hjelp til. Derfor har jeg nå bestemt meg for å kaste all min tyngde inn på håpets side. Bursdagsbluesen skal nedkjempes, og håpet skal igjen få prege hverdagen. Bøkene som de siste par månedene har støvet ned på hylla, skal tas fram. Sidene med tips til innredning av barnerom skal åpnes fra sin forlatte plass nederst på favoritter-lista på PC-en. Drømmene skal finnes igjen langt bak i hodet og hjertet, og jeg skal tørre å tenke framover. Kampen om dagene skal vinnes av meg og håpet i fellesskap. Sommeren skal bli god.

Nå er jeg tilbake.

Når tvilen kommer snikende…

Flere ganger i løpet av en adopsjonsprosess blir man overmannet av tvil. De siste ukene har vært en sånn tvilsperiode, og det har vært vanskelig å blogge underveis i denne. Men for å dele og bevare for ettertiden hvordan det ser ut inni hodet mitt nå, skal jeg prøve meg på et innlegg om alle mine tvilstanker.

La meg bare slå fast aller først: Tvilen dreier seg overhodet ikke på noe punkt om hvorvidt denne prosessen er noe vi ønsker å gjennomføre!! Prosjekt ”få barn” er ikke gjenstand for tvil, anger eller vakling. I løpet av prosessen har vi ikke vært, og kommer ikke til å bli, i tvil om at dette er det riktige for oss. Målet er fortsatt klart: Vi vil adoptere barn, koste hva det koste vil!

Tvilen dreier seg om alle mulige andre ting. De siste ukene om hvorvidt vi har lagt opp prosessen slik at vi raskest mulig, med minst mulig vond ventetid og pinefulle kvaler, kan få barnet vårt hit til Norge og bli en familie på ordentlig. Ikke lenger en familie på vent, slik vi er nå. Og som vi formodentlig vil bli værende en god stund lenger enn det vi i utgangspunktet var forberedt på. For ifølge opplysninger som sakte siger inn til oss, blir vår ventetid stadig lengre. Ingen vits i å skvette høyt når telefonen ringer i år. Heller ikke neste år. Forhåpentligvis året etter det - hvis ikke ventetiden utvider seg ytterligere. Og så har vi den obligatoriske venteperioden på 6 til 12 måneder etter tildeling før vi kan reise til India og hente barnet hit. Det vil si tre år til med venteklump i magen. En klump som kjennes tyngre og tyngre etter hvert som det internasjonale adopsjonsmarkedet synker lenger og lenger ned i sirupen.

For det er ikke bare India som sliter. I Etiopia er det nye regler på gang og fullstendig uvisst hva som skjer - det eneste som er sikkert er at ventetiden framover blir betydelig lengre enn tidligere. De eneste landene Adopsjonsforum i skrivende stund har rom for nye søkere til er Kina og Colombia. Begge disse landene har en ventetid som nå strekker seg forbi fem år, og som er spådd å komme opp i seks-syv år før det kanskje snur… Ingenting bedre å bytte til med andre ord! Vi får også råd fra Adopsjonsforum som sier at det beste slik de ser det er å bli stående i den køen vi står i på det barnehjemmet vi har blitt tilknyttet. At ventetiden blir lenger enn vi var forespeilet, men at vi allikevel er heldige sammenlignet med om vi skulle ha valgt et annet land, eller havnet ved et annet barnehjem i India.

Allikevel nager tvilen. Er det noe vi burde gjort som kunne forhindret dette? Burde vi valgt land før vi valgte adopsjonsforening, og kikket mer nøye på ventetidene hos de andre organisasjonene? Bør vi nå skifte land – eller adopsjonsforening? Hva da med den tiden vi allerede har ventet – i forhold til å skulle starte helt på nytt? Og hvor mye ekstra byråkrati krever dette? Hvorfor skal alle plutselig adoptere fra Ungarn - hvorfor tenkte ikke vi på det? Ville det gått raskere? Ulike varianter av disse og flere spørsmål har surret rundt i hodet mitt den siste måneden. Og dette er tross alt spørsmål vi kan konkludere på, og delvis også gjøre noe med.

Da er det verre med de umulige tvilsspørsmålene. De som ikke kan løses med mindre vi finner knappen eller bryteren som skrur tida tilbake. Et godt stykke tilbake... Spørsmål som: Burde vi ha begynt før? Hvorfor startet vi ikke prosessen tidligere? Hvis vi hadde startet adopsjonsprosessen med en gang vi bestemte oss for å få barn – hvor mange barn kunne vi ha rukket å adoptere nå da? Hvorfor bestemte vi oss ikke for å få barn før? Hva er galt med å få barn midt i tyveårene? Hva tenkte vi på dengang?

Og så kommer selvsagt framtidsspørsmålene: Hvis den ventetiden vi har nå holder seg, hvor gamle er vi da når vi får barn? Hva om ventetiden blir enda lengre enn det nå ser ut til? Vil vi rekke å adoptere flere barn senere dersom vi skulle ønske det? Hvor gamle vil vi da være når ungene starter på skolen – eller konfirmeres???

Som sagt, det er en grunn til at jeg ikke har blogget på en stund. Dette er tross alt en ryddig versjon av tankene mine – innimellom er det ikke mulig å få dem på papir i det hele tatt… Knapt nok å få dem til å holde seg inni hodet mitt. Innimellom virker det som om tankene og tvilen springer ut av hodet og setter seg i grenene på buskene utenfor, der de sitter og ler av meg som virrer rundt i huset med hodet mitt så proppende fullt at det renner over. Kanskje formerer de seg ute i buskene… Tankene er mye flinkere til å formere seg enn vi er, det er i alle fall sikkert!

Huff - tvil er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det fantes en troverdig autoritet som kunne si til meg: "Ta det med ro. Nå uroer du deg for mye igjen. Alt vil gå bra og dere har SELVFØLGELIG gjort alt riktig! Gjennom hele prosessen. Slutt å tvile på det!"

Kan troverdige autoriteter vennligst stille seg i kø der borte i hjørnet bak den rosa elefanten?

En søt historie...

For noen uker siden lagde NRK-Super en reportasje i programmet Megafon om adopsjon. Programmet er rettet mot barn, men gir mye også til voksne seere. Denne reportasjen handler om Martine på 9 år som selv er adoptert fra Polen, men som fram til nå har vært enebarn. Nå skal hun få en søster fra India, og gleder seg stort til dette. Martine har fortellerstemmen i hele reportasjen, og det er fantastisk å høre adopsjonssituasjonen beskrevet med et barns ord! Vi følger Martines forberedelser til å ta imot den nye søsteren, hentereisen til India og den første tiden hjemme i Norge med søsteren Isabella. Isabellas første møte med Norge, med snø og akebrett, hennes gledesstrålende "I am in Norway" - kort sagt: hele reportasjen er så rørende at tåreperser som meg bør fylle opp kleenex-lageret grundig før man setter på opptaket...

Og popcornet i pølsa (for de av oss som ikke liker rosiner...) er de få minuttene som vises fra Isabellas barnehjem i India. Gule vegger med fargerike tegninger, inngangsparti med søyler - det hele virket så kjent på meg at jeg måtte forhøre med med Adopsjonsforum. Og de kunne bekrefte at barnehjemmet det filmes fra i reportasjen er det barnehjemmet vår søknad ligger ved. Vårt barnehjem! Etter et lite gledeshyl så jeg akkurat disse korte minuttene enda en gang - og enda en gang -og enda en gang... Nok et stort lite øyeblikk i ventetiden. For dette barnehjemmet ser sannelig ikke verst ut i forhold til mye annet jeg har sett!!

Her er reportasjen på nett-TV, nyt den og kos dere:

En ny søster




Isabella og Martine