En menneskerett å få barn?

Anniken Huitfeldt
Foto: Arbeiderpartiet

Kulturminister og leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt, er i dagens Aftenposten forkjemper for et forslag om å gjøre det lettere og billigere å få barn for de som er ufrivillig barnløse. Jeg vil starte dette innlegget med å si: "Hurra for Anniken!!!"

Ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt hun foreslår. Den politiske delen av dette forslaget kan jeg heller komme tilbake til en annen gang. Det jeg først og fremst vil berømme Anniken for, er å sette fokus på et tema som opptar stadig flere mennesker. I artikkelen kommer det fram at mellom 10 og 15 prosent av alle par i fruktbar alder ikke lykkes med å produsere barn på ”gamlemåten”. Derfor er det viktig å stadig komme med forslag som kan forbedre situasjonen for dem som prøver alternative metoder, som adopsjon, for å bli foreldre. Forslaget heter ”Ja til flere ønskebarn”, og setter med tittelen umiddelbart fokus på at barn som ikke blir skapt på den naturlige måten, allikevel er veldig ønsket, både av foreldrene og av samfunnet.

”Det er respektløst overfor ufrivillig barnløse å argumentere med at det ikke er noen menneskerett å få barn”, uttaler Anniken i artikkelen. Jeg er veldig veldig glad for at noen endelig tør arrestere denne typen argumentasjon! I tillegg til å virke sårende kjører slike argumenter debatten inn på et sidespor som kan sette feil fokus for den videre diskusjonen.

Det er ingen menneskerett å få barn. Selvfølgelig er det ikke det. Men det er mye som ikke er en menneskerett, og som folk allikevel ønsker for seg selv. Det er imidlertid ikke vanlig å gå rundt og dosere overfor alle andre grupper om det. De menneskene som er så ivrige etter å påpeke at det ikke er noen menneskerett å få barn, forteller de også til dem som står i sykehuskø at det ikke er noen menneskerett å få bli frisk? Eller til dem som er enslige og ønsker seg en livspartner at det ikke er en menneskerett å bli gift? Selvsagt gjør de ikke det. Selv om noe ikke er en menneskerett, er det ikke nødvendig å stadig framheve det overfor alle som har et høyt ønske om noe de fleste tar som en selvfølge.

En ting til: Jeg har aldri hørt noen si at det ikke er en menneskerett å få barn, dersom de selv er ufrivillig barnløse. Faktisk er samtlige av dem jeg har hørt utbasunere denne lite hyggelige setningen, folk som allerede har både et, to og tre egenfødte barn. Det er veldig lett å påpeke at ikke alle har rett til noe, så lenge du selv har det de andre ønsker seg. Jeg skal ikke påstå at alle foreldre som sier at andre ikke har rett til å bli foreldre er selvtilfredse. Heller ikke at de er nedlatende. Jeg sier rett og slett bare at disse to ordene ofte dukker opp i hodet mitt når jeg hører stolte foreldre forkynne for all verden at det ikke er en menneskerett å få barn. Under de uttalte ordene gløder en aura av vellykkethet, uuttalt sies det ting som: ”Når dere ikke klarer å få til dette på den normale måten, slik som oss, bør dere faktisk kunne nøye dere med mindre og ikke lage så mye oppstuss. Jeg blir ærlig talt litt pinlig berørt over deres evinnelige gnål om å få et eget barn…”

Dette er de samme menneskene som gjerne kommer trekkende med argumentet om at det er barnets beste som må være det viktigste. Er det virkelig noen som tror at vi som står i adopsjonskø, eller befinner oss på andre stadier i adopsjonsprosessen, er uenige i det? At vi ville gjennomført en så lang, krevende og kostbar prosess uten å være fullstendig overbevist om at dette ikke bare vil gi oss et bedre liv, men også barnet? Tror noen at vi i desperasjon og lengsel etter å bli foreldre kaster alle moralske normer over bord og tenker: MÅ HA MÅ HA MÅ HA, uten tanke for om det er til barnets beste? I så fall er de som tror dette akkurat like lite nyanserte og innsiktsfulle som de beskylder oss for å være.

Argumentene som brukes mot adopsjonssøkere og andre ufrivillig barnløse kan til tider være både ugjennomtenkte, respektløse og hyklerske. Visst blir vi herdet etterhvert - det er tross alt sårere at det tar flere års ventetid å bli foreldre, enn at andre synes du er egoistisk som gjennomgår denne prosessen. Men allikevel kan slike små stikk synke inn, i ensomme, tunge stunder med tid til å tenke – og er det noe man har plenty av i en adopsjonsprosess, så er det slike stunder. Derfor er det så viktig at profilerte politikere, som faktisk er de som sitter med makt til å bedre vår situasjon, uttrykker en slik forståelse som Anniken Huitfeldt gjør gjennom sine ord. Så takk Anniken – ikke bare for et viktig forslag, men like mye for at du tar ufrivillig barnløse og våre ønsker på alvor!

Den vanskelige adopsjonsverdenen

Veldig mange spør oss om hvorfor det tar så lang tid å adoptere. De som spør følger gjerne opp med utsagn av typen: ”Det finnes jo så mange barn i verden som trenger foreldre”, eller ”Det må da være nok barn å ta av”. Ja det er mange barn i verden som har det vondt. Ja det er mange barn i verden som ikke har foreldre. Men det store flertallet av disse er ikke er frigjort og godkjent for utenlandsadopsjon. Det er ikke slik at folk fra rike vestlige land bare kan reise til andre kanter av jorda, plukke opp et barn man synes synd på og ta det med tilbake til Norge. Heldigvis.

Som adopsjonssøker synes jeg selvfølgelig det er frustrerende og ofte vanskelig å forstå hvorfor det må ta så lang tid å adoptere et barn. Selv om jeg vet mange av de faktiske grunnene til at ventetiden er så lang, er jeg fryktelig utålmodig og reiseklar på dagen dersom det hadde gitt seg en mulighet. Men den muligheten måtte i så fall være lovlig og ryddig i forhold til internasjonale regler for adopsjon. Jeg ville på ingen måte hatt samvittighet til å ”kjøpe” et barn av en luguber og useriøs organisasjon, som ikke kan frambringe tilstrekkelig bevis på at barnet ikke er kjøpt eller stjålet fra en fattig familie som alltid vil savne det og lete etter det.

Dette skjer dessverre i verden i dag. Et eksempel var etter jordskjelvkatastrofen på Haiti, der bander reiste rundt og kidnappet barn, som så ble tilbudt til desperate barnløse par i USA eller andre steder. Familiene til disse barna får aldri vite hva som er skjedd, og det gjør heller ikke barna eller adopsjonsforeldrene. Mange liv kan ødelegges i forbindelse med en slik ”barnehandel”. Derfor er det bra at Norge og de landene vi samarbeider med om adopsjon har tilsluttet seg regler og konvensjoner som sikrer at alt går riktig for seg. Selv om det bidrar til lang ventetid. Dette er sakset fra Adopsjonsforums sider, og viser hvor strenge de norske adopsjonsforeningene heldigvis er:

”En adopsjon skal være en nøye kontrollert prosess, der myndigheter, adopsjonsformidlere, domstoler osv. skal kunne kontrollere barnas bakgrunn, sikre at barnet er reelt foreldreløst, forlatt eller frivillig overgitt til adopsjon av foreldre eller andre slektninger med ansvar for barnet.”

Men det er også andre faktorer som bidrar til at ventetiden øker. For det er ikke bare i Norge adopsjonskøene blir stadig lengre. Vi følger ”trenden” på det som brutalt nok kalles det internasjonale adopsjonsmarkedet. Fra 2004 har det hvert år blitt gjennomført færre utenlandsadopsjoner på verdensbasis. Det har også skjedd store endringer i fem på topp-listene over hvilke land som adopteres fra og hvilke land som adopteres til. De fem største adopsjonsnasjonene på mottakssiden er nå i rekkefølge: USA, Frankrike, Spania, Italia og Canada. For 15 år siden var det knapt nok noen spanjoler som adopterte barn fra andre land. Nå er de blant de største aktørene på adopsjonsmarkedet.

På den andre siden har flere land som tidligere friga mange barn til utenlandsadopsjon, strammet inn reglene og frigjør langt færre barn enn før. I flere av disse landene har økonomisk vekst gjort at behovet for adopsjon ikke lenger er like stort. Samtlige land prioriterer også å adoptere bort barn innenlands, og med en bedret økonomisk situasjon i befolkningen er dette lettere å få til. Færre barn enn tidligere frigis altså for adopsjon, og bare en brøkdel av disse barna adopteres bort til utlandet. I noen land er det også oppstått politisk motvilje mot utenlandsadopsjon av ulike grunner.

Kort oppsummert: Flere land og flere søkere om beinet, samt færre barn som kan adopteres. Ikke særlig oppløftende for oss som ønsker oss barn, men slik er situasjonen og vi må forholde oss til den. De norske adopsjonsforeningene gjør alt de kan for å pushe på slik at byråkratiet blir mindre og reglene klarere i andre land, men de kan selvsagt ikke gå inn og overstyre et annet lands lovverk. De jobber også kontinuerlig med å få flere samarbeidsland, men det er ikke lenger slik at det finnes en kø av land som trenger nye samarbeidspartnere. Mange land som adopterer bort barn til utlandet har ikke kapasitet til eller behov for å samarbeide med flere land enn det de gjør i dag.

Lille Norge er bare en av mange aktører på det internasjonale adopsjonsmarkedet, og vi har ikke kontroll over alt som skjer og som har konsekvenser for oss. Slik sett kan kanskje adopsjon sammenlignes med "the butterfly effect", eller sommerfugleffekten: Et blaff av en sommerfuglvinge kan sette i gang en kjede av sammenhengende hendelser, som til sist kan føre til store og alvorlige meterologiske virkninger på andre siden av jorden. Håper det ikke blir lenge til skjer et blaff som starter en kjede av hendelser som ender med at vi får et barn:-)

Her kan du lese mer om "The butterfly effect": Sommerfugleffekten

Her kan du lese mer om situasjonen i adopsjonsmarkedet: Færre får adoptere

Her finner du statistikk på hvor mange barn som er adoptert til Norge via Adopsjonsforum de siste årene: Barn fra 1992 til 2010